Barberbladfare

Jeg har gått over til å barbere meg med høvel. Husker ikke lenger hvorfor det skjedde, men var nok fordi den gamle maskinen var sliten og jeg hadde et lite håp om at det var lettere å ta langt, stritt skjegg med høvel. ALltid lov å håpe. Har alt slitt ut ett barberblad: stod og skar av mitt lange skjegg da det plutselig ikke var mulig å komme lenger. Alt var blitt sløvt, hårene forsvant ikke, men ble bare gredd bortover, og der stod jeg med skjegg under haka og skjegghårstrå her og der rundt munnen - og kunne ikke få det vekk. Ringte T på jobben og bad henne kjøpe barberblad på vei hjem. Kom på etter en time at det faktisk var en gammel barbermaskin et sted, og selv om den var sliten og dårlig, fikk den da fjernet mesteparten. Men hadde en litt rar skygge under haka det første døgnet...

Det er fremdeles langt igjen til jeg er en garvet høvler. For eksempel, hvordan i huleste heiteste himlaste er det mulig å barbere seg uten å blø? Uansett hvor forsiktig jeg gjør drar høvelen, siver det lystig med lyserødt fra det skjeggløse noen sekunder senere. Er det prisen for å barbere seg helt tett? (Klarer forsåvidt å barbere meg blodig av maskin også, det er ikke det - men ikke så mye og ikke så ofte.) Og hvorfor regnes barberblader som farligere enn kniver? Jeg skulle kjøpe nytt blad etter fadesen med det gamle, slitne, men fant det verken på ica nær, meny eller bunnpris. Tenkte å gå til kiwi i dag, det siste hamlstrået, men da jeg stakk innom ica for å handle melk, så jeg det: barberbladene er bak disken, sammen med kondomene og snusboksene og røyken. At røyk og snus henger der, er forståelig. Det er en aldersgrense på det og det er bare så altfor fristende å stjele med seg for små drittunger. Kondomer er det kanskje mindre streng aldersgrense på (ber man unge kondomkjøpere om legitimasjon?), men det er lenge så pinlig å kjøpe, for noen pinlig hele livet, at det nesten er bedre risikere å bli tatt for et lite tyveri. Men barberblader? Det er ikke aldersgrense, og drittunger vil gjerne heller briske seg med at de må kjøpe det enn å gjemme det mellom to grandiser. Bortsett fra at småbarn bør holdes unna er det ingen aldersgrense. Kan det være at de legger barberblader bak disken fordi de er skarpe og og farlige? For småbarn? Eller kan slemme tyver bruke dem som våpen mot butikkbetjeningen? Men burde ikke en kniv være farligere i så måte? Og kjøkkenkniver selger de da fritt som fuglen overalt? Og bladene er bedre pakket inn enn mye annet farlig for småbarn, og hvorfor kan de ikke bare legge dem øverst på hylla, dit bare far når? (Eller mor om hun står på tå.) Er det for å markere at dette hører voksenverden til? Men de selger da pornoblader som bare det, i alle fall mykporno? Og kvasiporno i form av alle damebladenes "slik blir du bedre på oralsex"? Eller?

Hm. Er kanskje ikke helt voksen ennå. Må barbere meg med høvel noen år først. Ouf. Det blir mye blod...

Fingeren er bra nå... nesten...

Tok stingene fra fingeren i dag. Whui. Fingeren er hoven og misfarget, som man skulle vente etter å ha blitt splittet opp og frarøvet blodtilførselen over lengre tid. Kan ikke bøye den ordentlig fordi den er så stiv. Men det er ikke så farlig, det kommer. Verre er det at det ser ut til at det var en grunn til at legen var så spak da han besøkte meg på postoperativ avdeling: å operere bort Dupuytrens kontarktur er en mikroskopisk og vanskelig prosedyre og det er alltid en fare for at man kommer borti noen nerver under operasjonen. Den ene sida av fingeren min er nesten helt følelsesløs. Den andre er grei, bare vanlig hoven, men den ene føles som om den har ligget i isvann i en halvtime. Og det var på den sida, sa legen, at det var en nerve som lå litt dumt til, vokst inn i den guggegreia som ikke skulle være der. Han sa også at det tar noen uker før det begynner å normalisere seg, at følelsen kommer tilbake, at fingeren kan bøyes bedre etter hvert. Bli nesten normal. Men en så følelsesløs finger, kan den også bli i stand til å lære seg tøtsj eller spille piano? Treffe på venstrelayup?

Trenger kanskje ikke være så farlig. Django Reinhardt hadde to nesten ubrukelig fingre etter brannskader han fikk som attenåring. Eller Boyd Buie, som visstnok var en enarmet basketballspiller på Harlem Globetrotters. Hvem vet, kanskje jeg til og med utvikler en egen gest med venstre, gjør noe som ingen andre kan fordi de ikke har den samme fingeren som meg...

Skjønnheten kommer innefra

Den første (eller kanskje andre) kommentaren til Are Kalvøs show i går var: "Han har måne!", sagt i en intens, hviskende stemme. Hun kunne ha kommentert hvor trent eller ikke han er, hvor høy eller lav han er, hvor flink eller dårlig – men det viktige der og da var at han hadde måne. Det viktige var utseendet, noe som er helt greit i bolker, men som blir et problem når det får dominere. Når det blir den måten man kategoriserer mennesker. For eksempel har det ofte hendt at noen har prøvd å forklare hvem person X var, for eksempel hvem av personene på en fest det sankkes om, med å si "Du vet, han/hun pene". Neeeeii, svarer jeg da, det var mange pene der, hver av dem var pene på sine måter, der et par pene øyne, der et par pene ører, men alt veldig subjektivt, pent i mine øyne. Jeg har fremdeles aldri kunnet forstå hvem det er snakk om når en person beskrives som "den pene". Eller som mamma gjorde en periode (for alt jeg vet fremdeles): kritiserer hallodamene på tv fordi de ikke er pene nok. Eller berømmer for eksempel pappas søster fordi "hun var alltid så pen". Jaha, svarer jeg, så fint for henne, men det er ikke derfor jeg skal like henne, eller?
Merkelig nok har jeg stor sett opplevd dette med ihuga feminister og sterke kvinner. En mann vil ikke beskrive en dame som pen (og i enda mindre grad beskrive en mann som pen), men si noe konkret: lyst hår, briller, rød jakke, til nød store pupper. Om en kompis vil beskrive en eller annen for meg, vil han aldri i verden beskrive denne personen som "vakker", med mindre det dreier seg om hans nye kjæreste. Betyr dette at likestillingspendelen snur? Hvordan da? Eller har det alltid vært sånn? Eller er det nedlagt i alle mennesker at man kategoriserer mennesker etter penhet, det er bare mitt uhell å snakke med med kvinner som tror disse penhetskategoriene er så konkrete og hierarkiske at de er like for alle? På den annen side: Sverre hata de blondinene som tv2 hadde under fotball-vm, berter som åpenbart ikke kunne noe fotball men bare var der for utseendets skyld. Mamma har i alle år lurt på hvorfor NRK ikke har skaffet seg noen penere enn Karen Marie Ellefsen...

Are Kalvø

Var på Are Kalvø-forestilling under Bok i sentrum i går. Det var ikke meningen, vi skulle på poesislam, men kom til feil scene, ble omringet av middelaldrende kvinner og så ingen sosialt akseptabel måte å komme seg ut igjen på. Har aldri fått helt sansen for Kalvø. Visst, han er meget, meget dyktig til det han gjør, men det er samtidig noe forutsigbart over det, det er som om de samme vitsene går omigjen, den samme tenkemåten, de samme kornene tas på, de samme tankene kverner. Han er både litt for slem og litt for ufarlig på samme tid, og selv om jeg er veldig med på noen av hans humorbitt (på forestillingen i går, fx, raljerte han over Ivar Dyrhaug, som Beat for beat-programleder, noe jeg står bak i hundre hundredeler, har aldri maktet å se på det programmet når jeg har hatt anledning) , så føler jeg meg aldri helt fenget eller fanget eller på lag. Kanskje det er en temperamentsting.

Universitasstatistikk

Universitasstatistikk for alle, om alle. Egentlig skal siden ligge på www.nisto.net/universitas, men noe er føkka på en eller annen måte, så adressen er nå i alle fall ting nedføkkes igjen, http://www.nisto.net/nistonett/Nisto/Nisto/Universitas.html. På denne sida ligger det også nedlastbare dokumenter med liste over alle i redaksjonen siden tidenes morgen.

Hvorfor jeg gjorde dette? Hvorfor jeg fikk ned så mye av Universitas' historie på papir (nett), jeg som minst 'en gang holdt en seminartale hvor jeg pøvde å latterliggjøre den selvgodheten som også fntes og fins i en sånn avis? jeg som bre i sjeldne øyeblikk er en historiker? Jeg som ikke engang forventet penger for de mange timene? (OK, litt penge forventet jeg etter hvert, men ikke på langt nær nok sett ut fra timelønnen.) Jeg som ikke engang ville få skryt på 60-årsjubileumsfesten? Som ikke snakket om det, ikke nevnte det først etter to øl og selv da bare i samtale med mennesker jeg kjente fra før?

Vet da fåglarna. Det var gøy. Det var et oppdrag. Det var påbegynt og jeg ble nysgjerrig på ting, nysgjerrig på hvem som hadde skrvet mest, nysgjerrig på om jeg egentlig hadde gjort noe særlig eller det bare var noe jeg innbilte meg. (Jeg er på 89. plass, dvs den øverste tredelen med god margin, men ikke akkurat himmelstormende oppsiktsvekkende.) Jeg har fått fem kudos på underskog. Visste ikke om underskog da jeg begynte, det var vel ikke begynt selv engang, men det er kanskje den største gleden nå. Jeg har fått kudos på underskog! Og på festen i går fikk jeg opptil flere muntlig kudos. Godt jobbet, Jostein, sånne ting.

Ah, det er en glede å kunne gledes. Nå til neste jobb. Banneboka?

Frisk igjen?

Sjekket fingeren på sykehuset i går. Tok av badasjen og satte på en ny. Det var litt av et syn under der. En ting var at det var svett og innstengt etter en uke uten luft, men langt verre var de stor stingene. Det går et arr fra midt på håndflata og opp til midt på fingeren, og det er sydd sammen med en stiv, blå tråd som er klippet så langt ut at den stikker lillefingeren uansett hvor langt ut jeg holder den. Og det er sydd i sikksakk, siden huden på fingeren har trukket seg sammen etter hvert som fingeren bøyde seg: det var rett og slett ikke nok hud der nå til å kunne sy den sammen som den var. Med andre ord, den vil være bøyd lenge, og jeg vil måtte strekke den lenge for å kunne få den rett igjen. Men den er i alle fall på vei dit. Så nå blir det skriving igjen, og om tre uker forhåpentligvis basket.

Ramadan og en amerikaner

Når slutter Ramadan? Første treff når man googler "Ramadan finishes" er en et spørsmål fra en amerikaner som lurer fordi han har hørt rykter om at opec vil sette opp oljeprisen når ramadan slutter og han vi gjerne fylle tanken på bilen før den tid... Se her.

finger skjært

Fingeren er skjært. Skåret i. Og det er ikke basket før om fire uker igjen... får håp det kan skrives men en hånd. og at fingeren bli ok til slutt.

Finger skal skjæres

I morgen går fingeren. I morgen kl 0715 skal jeg innfinne meg på Lovisenberg for å vente en halv dag (ingen aner hvor lenge) på en full narkose som gjør det mulig for legen å snitte opp fingeren, rive ut senefortykkelser og sy sammen igjen og presto – en normal finger. Ikke noe mer Dupytren på en stund. Om fire uker blir det basketball igjen; håper jeg kan skrive ordentlig før den tid. Håper jeg overlever narkosen greit. (På brevet fra sykehuset står det at det er ulovlig å komme seg hjem på egen hånd, og at det er nødvendig med tilsyn det første døgnet hjemme...) Håper de ikke ødelegger noen nerver.

Sånn ser fingeren ut nå:


Snart er den helt rett igjen...

Kulturelitisme?

Når det gjelder bøker er jeg kulturelitist. Har hatt, og har fremdeles når det kommer på banen, lange og uforsonlige diskusjoner med T og moren hennes og alle som måtte være det minste uenig med meg, om Da Vinci-koden er en god bok. Og Paulo Coelho. Jeg synes de er møkk. Har ikke lest noen av dem fullt ut, men har lest nok. Klarte ikke mer etter tjue sider.

Når det gjelder bilder, derimot, er jeg ikke sikker. Som med solbilder, fiskere i solnedgang eller basketspillere i motsolslys eller
så er jeg dødsens fan. Jeg er veldig glad i disse bildene. Men er de banale? Er de simple? Ville en kulturelitistisk fotograf sable ned meg som jeg sabler ned de som liker Dan Brown? Og har det i siste instans noe å si?

Spørsmålet er om man gjennomskuer ting for fort. Jeg gjennomskuer ikke disse bildene, de er bare pene. Men jeg gjennomskuer Dan Brown og irriterer meg over måten han skriver. Og om en proff-fotograf skulle forklare for meg at disse bildene er dårlige fordi x, y, z, så ville jeg høre på ham og prøve å se det han ser. Visst. For jeg tror ikke de gir ham noe nytt, ellers spesielt margsprengende godt teknisk. Men forskjellen er, tror jeg: Dan Brown skriver ikke vakkert, bare proft. Disse bildene er ikke proffe, bare vakre. Litt. Og vakkerheten er det vanskeligere å diskutere i senk. Hm. Hva synes du?

Fra spørretimen

På skolen i dag var det gjennomgang av enkelte oppgaver, små enkle oversettelser fra bosnisk-kroatisk-serbisk til norsk og snakking på språket. Læreren spurte oss etter tur. Først litt tilfeldig spørsmål om hvordan det går, hva er klokka osv. Deretter fikk vi oversettelse å gå gjennom, og da spurte hun menneskene etter tur. Men det rare var at hun aldri spurte meg. Og jeg lurer på hvorfor.

Hun spurte alle andre norske. Spurte derimot ikke de eks-jugoslaviske eller en bulgarer som har grammatikken inne fra de fleste andre slaviske språk fra før. Så fra den vinkelen virker det som om jeg er for flink til å bli spurt. Men hun har rettet midtsemesterprøva mi, og den er ikke genialt god. Jeg er ikke bedre enn de andre norske, så det kan ikke ha vært grunnen.

Det kan ha vært fordi jeg satt midt blant jugoslavene (bulgareren, jugojente, meg, fem juogoer utgjorde den ene halvdelen av rommet) og siden hun ikke ville spørre dem og stort sett spurte på raden nedover, passet det ikke å ta med meg. Men hun kunne ha spurt meg da hun tok menneskene tilfeldig, da hun spurte i hytt og vær og pine?

Den siste muligheten er at hun ikke ville spørre meg av en eller annen grunn, ikke at det var en tilfeldighet. Kanskje hun skjønner jeg kjeder meg ihjel og synes det er bare slitsomt å svare, kanskje hun tror jeg ikke kan snakke og at det er derfor jeg skriver så fort det er en pause i undervisningen, kanskje hun tror jeg er for dum til å svare, kanskje ikke ser meg der jeg gjemmer meg, kanskje det er noe helt annet. Kanskje jeg burde spørre henne i morgen i treffetiden hennes.

Kanskje jeg ikke kunne bry meg mindre. Men det er alltid de minste tuene man snubler i.

Rytterfyll

Det er hester i byen. Det er ryttere i byen. De (hestene) har okkupert hele området bak Oslo Plaza, mot Grønland. De (rytterne) har okkupert byen. Jeg så dem (rytterne) og luktet dem (hestene) i går. Byen er full av små, middelaldrende menn med hvite tights og lakkstøvler som (mennene, ikke støvlene) gauler og svimer gatelangs. I større og mindre grupper går tightsmennene og speider etter mennesker å drikke med, siden den andre halvparten av rytterne er yngre damer, jenter, som aldri i verden vil gå ut uten å skifte klær først, og som uansett er så unge at de ikke kommer inn på utestedene. Heller ikke noe gøy å drikke seg full med menn som er så små at de ikke tåler halvparten så mye øl som enhver normal mann.

Det er også en konferanse med internasjonale notabiliteter i byen (T er vert for de vest-afrikanske delegasjoner). De bor også på Oslo Plaza, omgitt av hestelukt og småfulle ryttere. Jeg skal ikke prøve å tenke meg hva de tenker, det blir for rart.

Google meg!

Bare en liten saksopplysning. Den sier mye om noe, men jeg vet ikke helt hva. I morgen skal T vært vert for utsendinger fra Kamerun, Mali og Niger i forbindelse med en konferanse i Oslo. Akkurat nå søkte jeg på nett etter Nigers oljeminister, Mohamed Abdoulahi. Det burde gi meg mange tusen treff, tenkte jeg: for det første fordi det er en minister, for det andre fordi det ser ut til å være et vanlig navn à la Muhammed Ali. Jeg mener, mitt navn gir 592 treff, og jeg er har ikke akkurat vært på ministernivå før. Men hvor mange treff Mohamed Abdoulahi gir? 490. Og da er et av treffene en internettsvindel ("Vi må flytte penger, men trenger din hjelp, gi oss en million dollar så får du hundre millioner snart") som bruker den stakkars ministerens navn. Jeg slår ham med 100 treff.

Den største moralen er kanskje at det er en verden utenfor internett, u-google-bar...

Politistaten

Det kjørte en politibil forbi i Dælenenggata i dag, sakte, men passasjerpolitimannen så seg rundt, ut av vinduer på alle sider. De passerte meg idet jeg var på vei til basketkampen. (Ikke se treningstanker.blogspot.com, vi tapte...) På sida av bilen stod det en ny logo: "På jobb for et bedre samfunn" eller noe sånn. På vakt for en bedre hovedstad. Jeg må innrømme at det skapte motsatte følelser i meg.

Hvordan kan man se normalt uskyldig ut når en politibil cruiser forbi deg og ser den an, vurderer om du er så uskyldig som du liker å gi inntrykk av? På den ene siden kan du selv som uskyldig taues inn for noe en eller annen annen med dine trekk har gjort. Eller du kanskje ser skyldig ut, der du subber rundt og ser på alle mennesker som om du vurderer å naske vesker og det som verre er. Men på den annen side kan du, selv når du er uskyldig og selv om politiet vet at du er uskyldig og selv om du skulle vite at politiet vet at du er uskyldig – selv om det er uskyldighet alle veier, hvordan skal man klare å unngå følelsen av å bli overvåket?

Hvordan er det et bedre samfunn av bevæpnet politi som ruller rundt i gatene? Hvis man føler seg helt trygg i sentrum, hvor jeg også har blitt passert av kangsomme politister, hva annet gjør denne overvåkningen med en enn at man tror det må være noe veldig farlig der ute, siden de har så mye politi i gatene, og at man dermed bare blir reddere? Hvis man ser en sånn bil i ens egen gate, hvordan skal man da lenger stole på at leiligheten er trygg for tyver? Eller hva slags følelser er det meningen man skal få av å se morske politister med svarte drakter som enten gjør dem dobbelt så kraftige som en del av det fryktinngytende designet, eller som bare viser hvor sterke de faktisk er.

Jeg har aldri klart å oppføre meg normalt overfor en politist, får alltid en uggen følelse langs ryggraden, og jeg kan ikke skjønne annet enn at det er politistenes egen feil. De er som militære i hodet, i alle fall gir de inntrykk av det, mer opptatt av image og flatskallesosialisering enn å hjelpe til i verden. Den kraftige svartdrakten som stopper deg i fartskontroll er ikke opprømt fordi han har stoppet en fartsbølle, eller glad fordi han har gjort veien litt tryggere, men selvgod fordi han kan utøve sin makt. Og så videre.

Og slike mennesker skal gjøre Dælenenggata tryggere ved å cruise den... Nesten bedre med de skyggeredde doplangerne som sniker seg rundt her, de har i alle fall ikke som hensikt å skremme deg til enighet.

Mannen i huset

T har slitt ned bremsene på sykkelen sin. For etpar dager siden var de helt borte, hun kunne ikke bremse i det hele tatt, og at hun kom seg helskinnet ned til jobben må vel kunne karakteriseres som et mirakel. Så hun bestemte seg for å kjøpe nye bremseklosser. Og for å spare en hundrelapp valgte hun å sette dem på selv. Tabbe.

Mannen i huset (det er da meg, selvfølgelig, naturligvis, åpenbart) satt ved macen da hun kom hjem med bremseklossene i en liten pose og sykkelen trillende inn i stua. Hun gryntet og begynte å studere sykkelen. Mannen i huset registrerte aktiviteten men var akkurat da veldig opptatt med noe viktig på daten, og dessuten liker hun å klare ting selv. Ikke alltid en feminist-mann skal betale regninger eller åpne dører. Eller skifte bremseklosser.

Etter en halvtime hørte mannen i huset banning og sverting som bare T kan, med en basis i fransk men med diverse innslag av norsk og bosnisk. Det viste seg at hun hadde blitt lurt av mannen i sykkelbutikken, hun hadde villet kjøpe de billige bremseklossene, men han hadde sagt at bare de dyre passet, og hun hørte på ham. Og nå satt hun her med bremseklosser som ikke passet og som i tillegg var dyrere enn de hun egentlig skulle ha hatt.

Dagen etter kom hun tilbake med de samme bremseklossene. Sykkelbutikkmannen hadde hatt rett likevel, de billige passet ikke, hun hadde blitt belært av en annen mann i den samme butikken. Og hun så det selv, de billige hadde helt feil form. Og de dyre var faktisk av samme form som de gamle og nedslitte, altså måtte de passe. Men hun ville fremdeles gjøre det selv. Mannen i huset jobbet på macen.

Etter en halvtime hørtes igjen banning og mannen i huset ble beordret til å holde en vaier, nei, stramme en mutter, nei, ah merde, dra der, strammere. Når det for tredje gang viste seg at bremsene var for stramme slik at klossene gikk innpå hjulet, ble mannen i huset beordret vekk igjen. Og han gikk villig tilbake til macen.

Dagen etter lånte T sykkelen til mannen i huset. (Som han har lånt av I, en venninne av T, men det er likevel i praksis hans sykkel for tiden.) Da hun kom hjem igjen fra jobben, hadde mannen i huset, vasket klær, jobbet på macen, lest bosniske tegneserier, handlet – men sykkelen stod der i stua uten bremser og med en pose bremseklosser på styret.

Dagen etter lånte T bysykkelkortet til mannen i huset, da sykkelen hans var uggen å sykle på. Da Ts mor kom på besøk om kvelden, berømmet hun hvordan mannen i huset hadde vasket opp. Idet hun gikk, kommenterte hun at stua så ut som et sykkelverksted, haha. Men sykkelen står da i det minste litt nærmere veggen nå, tenkte mannen i huset med seg selv og fortsatte å jobbe på macen.

Dagen etter skjedde det ingenting. Og dagen etter. Mannen i huset har drevet med viktige ting og har følt seg ansvarsfull og interessant, selv om han ikke fikk den reklamefilmjobben han var på audition for, eller har gått på fotojakt i høstværet. Sykkelen har han glemt, den har liksom blitt en del av inventaret i stua. Det streifet ham et øyeblikk eller to at det kanskje kunne være en idé å prøve å fikse bremsene på den en dag, at det kanskje ville være en sånn jobb som T ville se ham som en mann for, en sånn som er nevenyttig og grei å ha i verden i tilfelle en fremtdig sykkel skulle finne på å få det samme problemet – men så slo han tanken fra seg igjen. Våre dager er likestilte dager, menn og kvinner kan gjøre de samme tingene, og bør gjøre de samme tingene. Han vil da ikke undergrave det feministiske prosjektet på grunn av en skarve bremsekloss eller to?

Dessuten er det han som kan macen og som holder i fjernkontrollen til den. Ingenting som avgjør hvem som er manne i huset mer enn det.

Den verste euforien noensinne

Var hos optikeren i dag for å sjekke synet og eventuelt få nye briller. Det var en høygravid vikar for hun som var forrige gang men nå var sykemeldt for en kneoperasjon, og hun så på brillene mine og på datamaskinen, klikket og tenkte, studerte øynene mine og tenkte, hm, hm, det her var svårt. Hun andre hadde en master (ikke i linser, som jeg foreslo, men en master okke som), og det var kanskje best at vi ventet til hun kom tilbake? Så de kunne være to som sjekket øynene mine og diskuterte hva som skulle gjøres? For mine øyne hadde den verste euforien hun noensinne hadde sett...

Så jeg måtte dra hjem med uforettet sak og komme tilbake om to-tre uker for å la meg dobbeltsjekke for denne hersens euforien i øynene. Inntil da måtte jeg leve med de brillene jeg har, skjele når jeg blir sliten men like fullt se langt bedre enn uten briller. Bare så rart å få høre at ens egne øyne er for glade til at optikeren tør å gjøre noe med dem.

Om hun da ikke mente "fori", dvs latent skjeling, dvs latent strabisme, som jeg jo faktisk har. Men det høres så prosaisk ut.

Gamle venner og avskjed

Spilte basketkamp mot Miroslav Culjak, gamle Miro fra Halden, han som haiket for å komme på trening og som påstod han var nevøen til Toni Kukoc første gangen vi så ham. Han var blitt stor og sterk og småfeit og eldre, som oss alle.

Det siste jeg husker av ham, er fra en kamp i Halden. Jeg spilte veldig bra, skårte over 20 poeng i første omgang, var helt i mitt ess. Kom på layup, blir feilet og får bare nesten ballen oppi kurven. Fortsetter å løpe, farten er stor, stopper foran vår egen benk. Rett foran Miro. "Det er din skyld alt sammen!" roper jeg og går bort for å ta straffer.

Det var og er fremdeles et uttrykk jeg liker. Det er noe infantilt-pubertalt over det, noe så markskrikersk irrasjonelt, noe man kan skrike når alt annet har slått feil og man ikke lenger har ord for noenting. Men min bruk var (og er) selvfølgelig ironisk. Jeg bruker det når det ikke er noens feil i det hele tatt. Som når jeg ropte mot Miro: han satt på benken, bare, hvordan skulle han ha skyld i at jeg bommet på lay-up? Men han ble nesten redd. Kunne se det i øynene hans, kunne se det på måten han ikke snakket med meg i pausen, kunne se det på alt. Og jeg? Angret, selvfølgelig. Gjorde ikke noe med det. Selvfølgelig.

Jeg vet ikke om det var siste gang jeg så ham. Trolig ikke. Men i mitt hode var det det. Når jeg har tenkt på Miro de siste ti årene, har det vært med den emne bismaken at jeg aldri fikk gjort godt igjen den skrikingen, aldri fikk sagt unnskyld, aldri fikk gjort det helt klart at jeg ikke mente det, at alt er ironi, ingenting seriøst, ingenting. Men jeg har skjøvet det fra meg. Selvfølgelig. Man gjør gjerne det, når man kan.

Og så dukker han opp på Blindern, av alle steder. Kjente ham igjen med en gang, men sa ikke noe, det var liksom ikke anledning. Vi anerkjente ikke hverandre som gamle kjente i løpet av kampen i det hele tatt, bare spilte og bannet med lagkameratene, sendte dustete pasninger eller musklet seg inn under kurven. (De dustete pasningene var mine. Lange, trange baller fra midtbanen på semirøsj. Nesten perfekte pasninger, men for trangt, for vanskelig, ballen ut over baseline.) Knapt et blikk før han helt mot slutten av kampen roper til meg fra benken at jeg har blitt gammel. Igjen satt han på benken. Jeg mente han hadde blitt stor, men ikke feit, det er en nyanseforskjell i kroppsspråk der.

Hva han ventet etter kampen? Hva jeg ventet? Jeg hadde laget meg en regle med kroatiske gloser å imponere med da jeg gikk mot ham for å takke for kampen. Kako ste, dobro hvala, imam bosanska prijateljica, stvarno, dobro, et ti? Rev ham vekk fra en annen gammel bekjent. Hei, Jostein!

Jeg har aldri skjønt hvorfor det skal være så viktig å få sagt de siste ordene til en døende. Hvorfor man må få snakket med den som dør, få tatt avskjed, få sagt hvor glad man er i ham eller fortelle ham de dypeste hemmelighetene man har båret på i halve livet. Hva har det å si, en død mann husker ingenting og kan ikke gjøre noenting og å lette sitt hjerte vil ofte ikke hjelpe i det hele tatt. Tvertimot, om det dreier seg om å komme med store hemmeligheter. Eller bare det å være der, være til stede når noen tar avskjed med livet. Hvorfor er det et viktig øyeblikk? Hvorfor skal man først de siste minuttene av et liv vise en person den respekt som man burde ha vist hele livet? Jeg har alltid ment det var noe egoistisk over det, enslags måte å toe sine hender på over de syndene man har begått mot personen: ikke sagt at man er glad i, ikke fortalt at man har en annen legning enn antatt. Hva bryr de døende seg om det!

Man vil være snill med mennesker, og det er dette ønsket man har når man vil ha en god avskjed. Når jeg har hatt denne emne smaken i munnen de siste ti årene, når jeg har angret på at jeg oppførte meg dårlig mot Miro, var det som om avskjeden var sur og som om denne avskjeden farget hele mitt bilde av ham. Vi har ledd sammen, vi har kjeftet på hverandre (å, ja, mange "Miiiiiiiro! når han ikke gjorde som treneren (jeg) sa), vi har vokst opp sammen. Jeg bestemte at han skulle hete Miro på laget, ikke Miroslav. Gode minner, når man velger de rette, som man alltid kan ha gode minner fra mennesker man har truffet. Og likevel ble alt godt overskygget av dette ene sure. Det var som om Miro dro ut i verden (jojo, til Fredrikstad, men metaforisk også, ut i voksenlivet) og den avskjeden jeg ga ham var mer en forbannelse enn en velsignelse.

Jeg vet ikke om han noensinne brydde seg veldig, eller husket det lenge. Jeg vet ikke om han husket det nå, om han tenkte på det i det hele tatt. Men han var overstrømmende og glad. Det var et godt møte, jeg skulle hilse til bror og han sa han hadde det bra, derfor han hadde est ut litt. Ikke feit, bare kraftig. Om jeg hadde gitt ham en forbannelse, hadde den heldigvis ikke virket.

Da jeg kom hjem, gråt jeg. Ikke mye, ikke hulkende, egentlig ikke trist heller. Og jeg lo mellom tårene. Men jeg gråt og jeg hadde mange følelser og det må i det minste delvis ha vært at Miro ikke var forbannet likevel. Han var ikke sur. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så sterkt, så langt ned, så viktig for meg – men sånn var det tydeligvis. En sur avskjed hadde tynget meg i ti år. Hadde det ikke vært en avskjed men noe som skjedde et år før jeg dro mot Oslo og studier, hadde det vært greit. Hadde vi snakket sammen etterpå, hadde det blitt gjenopprettet enslags balanse, enslags harmoni, enslags likevekt oss imellom. Hadde jeg bare sagt noe etterpå.

Man blir aldri ferdig med mennesker, man har alltid små ting å snakke om, rette på, diskutere, det er alltid noe i den andres bilde av deg som du må rette opp. Det er alltid noe man må si. En avskjed er alltid å kutte av for tidlig. Jeg visste ikke hvor Miro var, men jeg visste han trolig bodde i Østfold et sted. Det var fremdeles et håp om å rette på ting. Det er dette håpet man lever på når det gjelder alle mennesker man har tatt avskjed fra på mindre enn perfekte måter. Som om det kunne være perfekt. Man lever i håpet helt til det ikke kan håpes mer. Vil ikke den siste avskjeden da være den viktigste?

Da farmor døde, var Geir i Singapore på bisniss. Han vurderte å komme hjem for begravelsen og dra tilbake igjen, to døgn reising for å synge salmer og bære kiste noen meter. Jeg skjønte det da. Jeg skjønner det enda bedre nå.

Når man først er på kjendissporet

Ut fra Mel Gibsons noe høyrevridde meninger, fylleproblemer og jødehat, er det kanskje ikke den beste kjendisen å ligne på – men hans idioti på innsiden synes da ikke på utsiden?

På casting

Jeg var på casting i går. Det var en gammel tanke som har dukket opp med ujevne mellomrom, kunne det ikke være gøy å prøve seg som kvasiskuespiller, tjene penger på å spille charade, teste for å se om det kunne gå bra eller elendig – og i går, før bosniskroatiserbisk-prøven, hadde jeg tid. Jeg dro nedom Deichman med noen kroatiske tegneserier og syklet videre til Frogner hvor mitt utvalgte castingbyrå,Cannibal, skulle holde til. Etter mye surr finner jeg ut, via Ts på jobben, at de jo har flyttet til Maridalsveien, ikke langt hjemmefra. Selvfølgelig. Det stod på hjemmesiden deres at de har flyttet, men de hadde ikke oppdatert "Hvordan finne frem"-siden sin. Så jeg syklet heller hjem først for å spise meg en Dr. Oetker-pizza, få opp blodsukkernivået.

Cannibal ligger i underetasjen på et kreativt hus i et kreativt område. I alle fall mengder med filmselskaper og studioer og produksjonsselskaper der, ifølge skiltene. Jeg fulgte skiltene, fikk bekreftet skiltene av en resepsjonsdame i første etasje, og gikk ned i kjelleren. Ble møtt av en liten, logrende puddelaktig lodott (litt googling avslører mine manglende hundekunnskaper: det var en sånn), gikk inn i et stort rom som var tomt bortsett fra to skrivebord med pc, masse ark og to mennesker i dyp samtale. Som en cocker spaniel ("Går fryktløs gjennom alle hindringer") ropte jeg ut nesten i tomt rom at Hei, kjæresten min har overtalt meg hit (hørtes litt pågående ut å si at jeg vil ha en reklamerolle med en gang), at jeg gjerne skulle melde meg inn, er det her man gjør det, hvordan gjør man det, det er dere som er kannibalister? Og jeg humret for meg selv over det nydelige ordspillet.

En halvtime senere var det ferdig. Jeg hadde fylt ut et skjema og svart utfyllende på om jeg hadde noen spesielle evner, interesser, særtrekk osv. Jeg sa jeg kunne snakke engelsk med italiensk aksent, i alle fall tror jeg det er italiensk. Ett minutt etter ropte den svenske kameradamen inn meg og en annen håpefull auditionist til prøvespilling for en reklame. Fem minutter tok det, og da tok vi det omigjen for å få med begges ansikter bedre. Og i løpet av uka får jeg vite om jeg skal spille inn en reklamefilm.

Mamma var redd for at jeg skulle bli knyttet til det ene produktet resten av livet. Det er godt man har store forhåpninger om at jeg blir stor, at en gammel reklame vil skape meg et image jeg aldri vil kunne riste meg løs fra. På den annen side har jeg ikke tv, og husker uansett ikke reklameskuespillere de få gangene jeg ser dem på flerdagige familiebesøk. Jeg er ikke en del av den kulten, eller ha så godt minne, kanskje jeg ikke fatter faren helt. Handle på ICA og bli kjent igjen, mener jeg, kjent igjen som et eller annet kjendisaktig, fra tv, et eller annet – eller enda verre, bli kjent igjen som Synnøve Finden eller Gilde-reklamemannen... Men det er lenge til, lenge til. Om det i det hele tatt skjer, alt fra å få et oppdrag til å få flere oppdrag til i det hele tatt komme på tv til å bli gjenkjent, til tiltil... om det i det hele tatt skjer, skal jeg være den første til å skrike dte ut med store bokstaver på denne bloggen.

Det verste med et kjendisfiksert samfunn er at man fanges av tenkemåten selv.

Forferdelig

Noen ord fester seg og blir moteord. Mitt ord det siste året har vært forferdelig. Ikke forferdelig, men ordet "forferdelig". Alt er forferdelig. Melka er varm – forferdelig. Det regner – forferdelig. Macen kræsjer – forferdelig. (Dette siste skjer aldri likevel, men som en hypotese.) Tror jeg begynte med dette fordi det finnes enkelte mennesker som virkelig bruker ordet på denne måten. Alt nytt, alt annerledes, alle utfordringer, alt de reagerer på i hele verden er nettopp det: forferdelig. Og de ojer og akker seg så man skulle tro himmelen hadde falt ned. Jeg begynte å bruke ordet som en ironisk etteraping, siden jeg syntes det var så, ja, forferdelig, at alt var så forferdelig. Håpet var, på et halvbevisst plan, at å bruke ordet overdrevet mye ville gjøre det semantisk mettet og få alle disse forferdelige menneskene til å snakke annerledes. Kanskje være mindre negative.

Jeg undervurderte menneskene. Mitt prosjekt mislyktes. Flere mennesker enn noensinne, selv i min nærhet, bruker f-ordet nå, helt uten ironi. T svarer med "grusomt" når jeg sier f..., og jeg har ikke før nå sett at hun er enda mer ironisk enn meg. Det er på tide å ta konsekvensen av utfallet av prosjektet. Jeg lover herved, i påhør av hele den internettverden som vil høre på (ti mennesker, om jeg er heldig): jeg skal aldri bruke "forferdelig" igjen. Aldri aldri aldri, ikke engang ironisk. Den som tar meg i å gjøre det, vel, vil få noe veldig fint til jul. Forferde... ekstremt fint.

Lysekrone i Nationaltaket

Var på Nationaltheatret i går, satt bakerst på andre balkong. Plassen foran lysmesterne i sin Kvitt-eller-dobbelt-boks. Om jeg hadde hoppet, hadde jeg tatt i taket, i de englene og hva det ikke er som er malt der. Når de røykte på scenen luktet det sigarett femten minutter senere der oppe. Vi så ned på de hvite eller blanke issene nede på parkett og lurte på om vi skulle løpe ned og ta de to plassene som var ledige ytterst til høyre. Men de var ikke ledige når forestillingen begynte, og vi det var kanskje like greit. Vi fikk en Verfremdungsopplevelse der oppe, stykket (Gengangere ved Aleksander Mørk-Eidem) var ikke for oss, men for de hvithårede der nede.

Min Verfremdungseffekt var at jeg tenkte på lysekronen. Nationaltaket sirkler seg rundt denne lysekronen, alle figurene svever innover, som i en sentripute eller hva det kunne ha hett. Selv balkongen er rundet rundt på denne måten, og selve lysekronen er selvfølgelig rundt. Bortsett fra at den er isatt med hundrevis av små firkantede glassbiter, men det gjør noe ikke med rundheten øverst.

Det jeg ble sittende og se og tenke på, var at den ene delen av taket, noe som så ut som en liten sirkel med pleksiglass mellom lysekronen og resten av taket, ikke var helt rund. Den så ut til å være ment som rund, men den var litt elliptisk, eller ujevnt rund, den gikk ned på ene sida og opp på den andre, nesten som en planetbane som står litt skjevt på sola. Og hva verre var, det så ut som om det var i denne pleksiglass-sirkelen at hele lysekronen var hengt opp. For mine øyne, i mitt hode etter hvert som tankene fløy, var det ikke lenge til hele greia ville falle ned, midt på de hvite fjonene over de flassbefengte dressjakkeskuldrene der nede. Kanskje det var en del av stykket, den skulle heises ned og var bare klargjort for det, den kom ikke til å falle hele veien – men hang den egentlig godt nok fast? Om den ene stanga den henger i hadde rustet siden den første gang ble heist opp? Og det skal ifølge familieryktene (mamma) ha vært en grandonkel som var med på å mursette Nationaltaket på utsiden – om det skulle være hans mursteinsarbeid som var den ultimate garantisten for at det ikke ble et lysekroneblodbad i teateret? Man kjenner da sin egen slekt...

Den skjedde ingenting i går. Bortsett fra tette klappsalver etter stykket og en og annen kommentar her og der, falt det ingenting. Men om det neste gang er ledige plasser nede på parkett, er det mulig jeg likevel setter meg oppe på en balkong, bare for sikkerhets skyld.

Bukseslitasje

Hvorfor slites bukser alltid mest akkurat der de ikke burde slites? Hvorfor er de ikke spesielt forsterket i skrittet? Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har oppdaget, sånn litt utpå dagen, at det er et gapende hull inn til mine unevnelige deler, et hull som åpner seg opp når jeg sitter på vanlig kåbbåj-vis, som menn jo ofte gjør (men mer i USA enn i Europa, i Oslo så jeg fx en gang en mann sitte med benia i kors og kona sitte ved siden av som en livstrøtt fjortisgutt, sprikende og henslengt...), et hull som er umulig å unngå å se mot, ikke minst fordi det er enda umuligere å si fra til bukseeieren. En gang hentet jeg ting oppunder taker i garasjen til Ts familie i Kristiansand – gjett hvem som da stod under og holdt i stigen? Njanja: Ts bestemor... Ingen sa noe da, men det er ikke akkurat et bevis for at ingen så noe, hein? T har også bukser som slites der, og til min forundring opplever jeg at jeg er irritert på at de slites der de slites på henne også. Hva slags bukser er det hun kjøper egentlig? Og svaret er, som alltid, de vanlige. Alle bukser får hull mellom beina først og det er ingen som merker det senere enn den som eier buksene. Det er nesten som med glidelåsen på buksene, den som mann som mann alltid glemmer å dra opp, og om man ikke glemmer det, så må man sjekke, dvs klå seg i skrittet midt i menneskemengden.

Av og til skulle jeg ønske jeg var skotte eller buddhistmunk, slik at det bare var å dra på seg noe vidt og sidt. Men slike ting blåser jo opp...

Andrelaget

H2 spilte treningskamp mot H3 i dag., Osi basket. H2 er mitt lag. H2 er i utgangspunktet det beste laget. Jeg mener, 2 kommer før 3, ikke sant? DEssverre spiller de to lagene i samme divisjon. Så de er på den måten jevngode. Og dessverre tapte H2 kampen i dag. Så H3 er bedre enn H2. Men det er selvfølgelig bare forbigående. H2 manglet 2-3 av de aller beste spillerne. Det var ingen dommere, vi dømte selv, og selvfølgelig kan H3 ikke dømme så godt som H2. Og det var i treningstiden til H3. H2 er vant til å trene halvannen time senere. Og H2 spilte i drakter, h3 i eget treningstøy. Selvfølgelig er det ille å spille mot folk som ser ut som de er på trening. Vi mister gnisten, de får mer gnist av å se oss i kampdrakter. De var flere enn oss og kunne bytte mye oftere. Vi spilte bare system for å lære det. De har spilt sammen i mange år, vi er stort sett en gjeng som knapt kjenner hverandre. De har sikkert trent i hele sommer også.

På onsdag er det kamp igjen, trolig mot samme lag. Da taper vi ikke.

Din polakk

Før var polakker mennesker fra Polen. Nå er det et skjellsord. Før het det negerarbeid om man gjorde mye slitsomt for lite penger. Nå er det polakkjobb. Før var Polen et stort land med mange kulturminnesmeker, både vakre og avskrekkende, et land man dro til for å se kirker eller saltgruver eller konsentrasjonsleire. Nå er det et stort land befolket av snekkere og elektrikere og murere, de ledes to onde tvillingbrødre ( Lech og Jaroslaw Kaczynski) som begynte sin karriere som barneskuespillere. Før var det greit å være fra Polen. Men det er lenge siden.

Jeg har hørt norskinger spørre hverandre om hverandres polakker, som om det var hunder de hadde alet opp. Hvordan går det med polakken din, jobber han godt? Og selvfølgelig, i utgangspunktet tror man ikke det, man må helst være på vakt mot tyverier og det som verre er fra utlendingen. Norskingene snakker åpenlyst om ham, selv når han kan høre, og sier til dels stygge ting, selv om han kanskje kan norsk etter å ha jobbet her lenge. Er det en drittjobb man må få utført, må man se å få tak i en polakk for å slippe å grise seg til og å spare penger ved å underbetale dem. Ikke så farlig, de tjener jo dobbelt så mye her som hjemme, la dem bo i elendige brakker og fem på et rom, de får jo masse penger, regnet i deres valuta. Om de er snille får de kanskje en matpakke med på veien når de har gjort drittjobben ferdig. Du er en polakk, kan man si nå, eller din polakk, og meningen vil være så klar for den andre at det ikke vil være ulegitimt av ham å slå en ned.

Før var polakker mennesker fra polen. Før var polsk et kulturspråk som var verdt å lære seg for sin egen del, alle romanene, filmene, all kulturen blant de 40 millionene som bor der. Nå trenger man bare kunne enkle kommandoer som jobb, fortsett, mal der, og enkelte gloser for å prute. Mer trenger man ikke når man snakker med polakker.

T-fest

Vi hadde fest på fredag. Av en eller annen grunn ble det en T-fest, dvs at alle skulle kle seg ut som noe på t. En var trailersjåfør med caps og stygge, korte bukser over hvite sokker. En hadde på seg tiara, tøfler og trange bukser. Halvparten av de som ikke visste om T-tingen eller glemte den, selvtitulerte seg øyeblikkelig som tullinger. Og tannlegestudenten var tannlege. Hun satt der med hvite tannlegeklær og belærte oss om bruken av tanntråd. Noen minutter satt halve festen med tanntråd på diverse måter inn i kjeften. Lenge gikk samtalen på om det var mulig å flytte en jeksel lengre fram slik at det ikke var så åpenbart at det manglet en tann i munnen. Min egen bror, Geir Sand Nilsen, mitt eget kjøtt og blod satt siste tredel av festen med en latekshanske på høyre hånd. Gudene vet hvilken glede han hadde av det – om det da ikke var for å skape stemning, for vi andre gluggkoste oss av dette merkelige påfunnet. Selv dagen etter hørte jeg noen snakke om denne hansken og lure på hvordan han holdt ut.

Etter den tradisjonelle mimeleken og det meste som hører til på en vellykket fest, inkludert avspilling av REDNEX på vertens mac, fytterakkern, og alle hadde gått hjem, viste det seg at tannlegestudenten hadde etterlatt seg tannlegeutstyret sitt. Et lite tannlegespeil, noe hvitt pulver vi antar er tannfyllingsting, noen ekle metallskraper, sånne som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg bare du ser dem, og en slags spaltel å skuffe tannmasse med. Det er fremdeles uklart om det var med vilje: dagen etter festen dro hun til Tyskland på utveksling, og om hun trenger dem så vil det ikke være før om et halvt år. Og kanskje ikke engang da.

Kanskje planen er at vi skal leke med utstyret og skade tennene våre så hardt at hun har jobb resten av livet med dem...