Bitching

Noen mennesker skal alltid klage. Noen mennesker må alltid syte når ting ikke går deres vei. Noen mennesker kan ikke holde seg fra å rette skyts mot andre når det hadde fungert minst like bra å rette det mot den skytende selv. 'Banna duster.

(Disse menneskene er ikke ordentlige klagere, det er viktige forskjeller der. En ordentlig klager er pessimist og defaitist, han synes alt er ille og ingenting kan gjøre det bedre. Han gjør klagingen til en kunst og retter skytset mot alle, også ham selv, men mest mot verden som helhet. De menneskene jeg snakker om her, er målrettede: de klager for å få viljen sin, ikke fordi de liker å klage. Og de føler seg bra når de kan jukse seg til en seier – en ekte klager ville bare bli enda mer nedtrykt av at det lønner seg å jukse.)

Eksempel. På basketen i dag var det en uekte, upoetisk, sytete klager. Hvert eneste angrep mente han at han ble feilet. Det var kanskje feil noen ganger, men aldri harde feil (da sa forsvareren fra), men som regel virket det bare som om klageren var sur fordi han ikke klarte å skåre. Noen ganger var forsvareren usikker på om det var feil, noen ganger virket det nesten som om han glemte å si fra, glemte å kalle feilen. Hva gjorde klageren da? Hva bør man gjøre da?

Man bør snakke med forsvareren, rolig. Klageren skrek ut eder og galle, "Kom igjen, da!", og ble sur på alle på banen. Man bør spille videre. Klageren stoppet opp. Man bør unnlate å la sitt dårlige humør spre seg ved å småjukse for å ta igjen. Klageren slo ballen litt vekk når andre skulle ha den, han ropte at det ikke var feil når noen på hans lag kunne ha blitt dømt (som for å vise at det sikkert hadde blitt feil om han ikke ropte siden alle på det andre laget er teite). Man bør prøve andre måter å skåre på, siden det ene movet man har tydeligvis blir verken skåring eller feil. Klageren gjorde det samme, om igjen og om igjen, og klagde mer og mer. Man bør følge reglene som uuttalt har blitt utviklet i den gitte kampen. Klageren var overbevist om at hans regler var de som gjaldt. Men bør godta at de samme reglene skal gjelde for alle. Klageren mente at han hadde en slags spesiell beskyttelse. Man bør spille for å ha det gøy. Klageren? Om han hadde det gøy selv vet jeg ikke, men han gjorde det ikke gøyere for oss andre. Ofte når han drivet våget jeg ikke spille forsvar på ham, siden han uansett ville bli sur og kjefte og smelle, selv om det ikke var feil i det hele tatt. Men det var det jo, feil: fra hans side var alt feil.

Til slutt ble det da også antydninger til munnhuggeri på hans eget lag. Slutt å bitche, som en av dem sa til ham. Han mente at han måtte da si fra, noen måtte da si fra. Javisst... Men skal noen si fra til ham eller er det ikke lov? Og det er alltid måter å si fra på. Neste trening håper jeg at han er mer fornuftig. Eller at noen tar ham i nakken og ser ham i hvitøyet.

Problemet med sånne mennesker er at de alltid mener å ha retten på sin side og ikke godtar at det finnes andre måter å se ting på. Jeg har rett, sier de og blir sure om noen våger å si dem mot. Er den eneste måten å få dem til fornuft da å bitche tilbake? Eller går det med et smil og et klapp på skuldra? Hmnei. De må kjempes i senk, er jeg redd. Spennende å se hvordan det vil påvirke laget framover om det fortsetter.

Usynlig

Hvorfor drømmer man om å være usynlig? Hvorfor hadde det vært så fantastisk å ikke kunne bli sett? Hvorfor er usynlighet og evnen til å fly de to mest omdrømte umulige egenskapene blant mennesker? (For de er vel det, hva annet skulle man drømme om? Å kunne spise murstein?) Hva ville man gjøre om man hadde på seg en usynlighetsfrakk? Gitt at man kunne bevege på gjenstander som før, lukke opp dører og sparke katter osv, hva ville man gjøre? F

Først sniklytte på mennesker. Overhøre deres mest fortrolige samtaler. Få med seg hemmeligheter. Dette krever selvfølgelig at de ikke hører deg i nærheten, at de har samtalen på et sted du kan komme til (ikke bak en låst dør, fx), at du vet når de snakker om fortrolige ting. Det ville bli litt som bigbrother, men bare litt, for selv om du er usynlig må du bevege deg fysisk til steder og vite hvilke steder du skal bevege deg til: det holder ikke å skru på tven. Og det finnes ikke repriser eller høydepunkter i virkeligheten, og du kan ikke sitte der med popcornet og brusen din, de ville se maten forsvinne i løse lufta. Noe som selvfølgelig ville skremme dem. Og hvilke hemmeligheter skulle du finne ut av? Ukjentes liv? Dine nærmestes liv? Å ikke la dine nærmeste få beholde enkelte hemmeligheter ville ødelegge ditt forhold til dem – ikke fordi de nødvendigvis har så store ting de vil skjule, men fordi du aldri mer vil kunne møte dem som likeverdige om du alltid kan gjøre deg usynlig å avmystifisere deres liv og levnet. (Selv en dødelig fjortisforelskelse ville falme om fjortisen kunne følge den utkårede absolutt overalt uten at hun så det.)

Å følge ukjente ville kanskje være noe. Å bruke dem som levende teater, så å si. Å kunne stirre uten at de stirrer tilbake. Men hvor gøy er det å ikke kunne kommunisere? Ukjente er spennende nettopp fordi de er ukjente og fordi du ikke kan nærme deg dem for mye uten at de ser på deg, snakker til deg, ber deg dra til gokk. Hvor spennende vil det være å studere vanlige menneskers vanlige liv uten å kunne ta del i det livet i det hele tatt? Til og med kongen ville ha vært kjedelig å følge etter en stund – og å stadig følge nye mennesker vil være like overfladisk som, tja, TV kan være det. Og hva skulle man gjøre om man er alene som usynlig, om man kanskje ikke engang kan fortelle noen om at man er det, hva man ser? Selv på kino er det kjipt å være alene.

Og likevel hadde det vært utrolig fantastisk spennende å kunne være usynlig av og til. Bare for å tilfredsstille nysgjerrigheten, bare for å tilfredsstille behovet for å se andre mennesker uten at det fører til sosiale konfrontasjoner når de viser seg å ha det samme behovet selv. Bare for å ha en hemmelighet som ingen andre har. Så vidt du vet...

Turtaking på utenlandsk

Har du prøvd å sitte med mennesker som snakker et for deg ukjent språk og late som om du skjønner alt de sier? Nikke og smile til riktig tid? Si ja og nei og komme med de få frasene du kjenner på dette språket? Skålt med? Det rare er at det sjelden er selve språket som er det vanskelige. Det er ofte ikke noe stort problem å le når man skal le, det er bare å henge seg på de andre. Eller svare noe når man blir spurt – skjønner man ikke spørsmålet, kan man nikker og være enig med noe, hva som helst av det den andre sier, ikke bare det han direkte spør om. Og for å skåle trenger man ikke språk. Det rare er at det ofte er mye vanskeligere å vite de små tingene. Hvor man skal se, for eksempel. Satt i kveld med tre eks-jugoer og prøvde å følge med i deres bks-samtale (jeg bad dem ikke slå over til norsk, jeg har bks-eksamen på torsdag, kan ikke så mye jeg bure ha, trenger all den trening jeg kan få), og følte at jeg lyktes ganske godt i begynnelsen. Men så mistet jeg rytmen i samtalen. Så i bordet, som jeg ofte gjør når noen snakker, og så opp på den som snakket idet han (svigeronkel) sluttet. Så over på T, som hadde tatt ordet. Fanget blikket hennes et øyeblikk for lenge etter at hun hadde avsluttet sin tur, slik at det virket som om jeg prøvde å kommunisere noe helt annet enn bare det å være med i samtalen. Så bort på den tredje personen (svigermor) idet svigeronkel tok ordet igjen. Fortsatte å se på svigermor i håp om at hun skulle ta ordet snart igjen. Hun gjorde ikke det, så på skjermsparerbildene på macen og så på meg og så forvirret ut når hun merket at jeg fremdeles stirret på henne, langt etter hennes tur. Og sånn fortsatte det. Uansett hvor jeg så, var det i utakt med hva de ventet av en som kunne språket. Uansett når jeg så på T, virket det som en dulgt kommunikasjonsform, skjult for de andre og likevel så åpenbar at den var uhøflig. Og alt jeg prøvde var å late som om jeg var i samtalen.

Etter to timer ga jeg opp og satte meg ved macen for å skrive dette. Nå er neste problem å sette seg tilbake med dem og bli med i samtalen "igjen" – uten å ane hva de egentlig snakker om og hva jeg skal kunne si, på noe språk, for å signalisere at jeg er en del av gruppa...

Tekopphund

Jeg ønsker meg en liten hund, en sånn rottehund som enkelte kjendiser trasket rundt med i fjor. Jaja, jeg er litt på etterskudd, så vidt jeg vet har både Aylar og Paris Hilton har sluttet med slike hunder. De gikk lei, skulle jeg tro. Men jeg vil ha en nå. Passerte en dame som bar på en sånn hund i dag. Hun bar den tett inntil kroppen, som om den kunne blåse vekk om hun slapp den – men så satte hun den likevel ned på fortauet og gikk et par skritt fram. Kom da, sa hun. Hunden stod igjen og skalv, så rundt seg med store, redde øyne. (En gang stod det en bundet minihund på samme måte på butikken, skjelvende og engstelig. Den var så skjør at jeg ikke turte se på den en gang.) Kom da, sa hun igjen og snudde seg mot den. Hunden stivnet helt og virket som om den mest av alt hadde lyst til å besvime.

Jeg vil ha en sånn hund. Det må være fantastisk så mektig man føler seg når alt man gjør er guddommelig, alt man våger, selv det å gå, er noe dette andre vesenet ikke er i nærheten av engang. En sånn hund er så hjelpesløs at den får slag av ren frykt hver gang du stikker ut for å hente en pakke på posten. Den er redd for sollys, for mørke, for fuglesang, for stillhet, for insekter, for vindukarmer, for månen, for sin egen skygge. Tenk, et vesen som i all sin levetid er så avhengig av deg at du er Gud...

Rett nok er de så malavlet at de ikke lever særlig lenge, men det får så være. Får bare avle en ny sånn greie, da.

Forurensingssyk

En periode da jeg var rundt 10 år ble jeg nesten fysisk syk av å kjøre bil. Tanken på at jeg satt på med en maskin som spydde ut forurensing og farlige avgasser gjorde vondt så langt inn i sjelen at det grenset til å gå over konglekjertelen og bli et kroppslig ubehag. Alt snakket om forurensing og bilers avgasser hadde truffet meg midt i det innerste dypeste av meg, og nesten som en tvangstanke satte det seg fast. Jeg ville aldri kjøre bil, men måtte jo når vi skulle sted, kunne ikke annet enn å sitte i baksetet og se betuttet ut av vinduet og kjenne hvordan hvert putr fra bilmotoren gjorde verden litt mindre levelig.

Heldigvis varte denne perioden ikke så lenge. Som russ kjørte jeg rundt i en russebil, kjørte til og med selv, som spydde ut svart eksos uten at det brydde meg nevneverdig. Det gjorde ikke så mye med miljøet, eller jeg tenkte som andre at det være da være måte på personlig ansvar, denne ene bilen forurenser nesten ingenting sammenlignet med alle de andre bilene og fabrikkene og alt som forurenser mye mer. Det var litt lettere på den måten.

Men det dumme er at det sniker seg tilbake. Det ahr aldri vært helt undertrykt likevel, det har ligget der inni i hjernen, og nå er det tydeligere enn på lenge. Kanskje siden jeg var ti år. Nå kan jeg ta meg selv i å tenke på hvor trist det er at turismen i verden eksploderer, siden det betyr mer forurensing. Trass i at jeg i utgangspunktet er veldig for allslags reising og kulturkontakt. Jeg stirrer stygt på bilister, spesielt de med store biler, sånne som er dobbelt så store som nødvendig. Utenfor vinduet mitt står det av og til drosjer på tomgang – jeg har alt skrevet ett klagebrev til Oslo Taxi og vurderer stadig vekk om jeg bør gjøre noe annet enn å stirre stygt ut av vinduet som en bitter oldemor. Gå ut og banke dem, kanskje. Jeg foretrekker å gå til byen heller enn å ta banen: det gjør ikke noe fra eller til bortsett fra i hodet mitt, men som leke-solipsist er det jo nettopp hodet mitt som er viktig.

I små øyeblikk hender det jeg får lyst til å ikke kjøpe ting, ikke reise, ikke bruke energi. Noen øyeblikk får jeg lyst til å haldne i en bitteliten leighet uten strøm. Så innser jeg alle de tingene jeg da ville gå glipp av, og lysten slår over i sin motsetning.

Raringer og skjeve ryggsekker

Hvorfor går så mange barn og raringer med den ene eller begge ryggsekkremmene nedenfor skuldrene? Barn skjønner jeg, de er små og sekken er stor. Men raringer? Mennesker som jeg ser en ekstra gang på på gata fordi jeg ikke skjønner hvordan de tenker? Mennesker som synger høyt på trikken? Mennesker med rufsete skjegg, prangende annerledes klær? Mennesker som subber når de går?

Det er en mann jeg har sett gjennom ti år. Han var der på Blindern da jeg begynte å studere, han studerte et eller annet samtidig med meg, og siden har jeg sett ham av og til i byen. I andres øyne er han kanskje ikke rar, kanskje helt normal, men for meg har han alltid stått som et typisk eksempel på denne rar-typen jeg snakker om. Han har vilt, uformet skjegg og hår, går med sko som enten er for store eller uknyttet, subber når han går – og selvfølgelig, har den ene remmen på ryggsekken nedenfor skuldra. Har også hørt ham nynne høyt til seg selv når jeg passerte, som om han ikke brydde seg om hvem som hørte ham, noe som lett kan oppfattes som en sosial megablunder i Norge. På den annen side har han ikke dumme øyne, han ser oppegående i hodet ut, og å kalle ham rar slår kanskje bare tilbake på meg selv.

Like fullt, jeg ser ikke hvorfor en oppegående person skal velge å gå med sekken på snei konstant. Av og til er én ting, når man er sliten i skuldrene for eksempel, men alltid? Det må da være mye mer slitsomt? Den vil skli ned stadig vekk, man må dra den opp igjen hele tiden (som barn med for store sekker gjør), jakka nærmest rives av, armene blir slitne, kanten på sekken nederst gnager seg inn i korsryggen og slår kanskje også inn i rompa, slik at det blir vanskelig å gå normalt. Det er ikke farlig å bruke ting annerledes enn de er ment å brukes, men det er sjelden det er noe gevinst i det...

Så jeg kommer meg ikke unna at det er rart å gå med sekken nedenfor skuldrene, og at de som gjør det er mennesker som jeg må se på en ekstra gang når jeg treffer dem, se for å skjønne eller ikke skjønne, se for å klare å vite hvor jeg har dem. Det øyeblikket jeg innser hvorfor det kan være bedre å la sekken skli ned på denne måte, vil være et øyeblikk som plutselig gjør mange mennesker helt normale: plutselig vil jeg måtte se etter andre ting for å båssette raringene. Men det er lenge til.

Ferska av purken

Passerte en arrestasjon i nabolaget i dag. En mann i skinnjakke ble holdt igjen av en kvinnelig politi i den ena armen og snakket til av en mannlig politi. "Skal jeg bli med dere?" snøvlet skinnjakka, han var tydeligvis rusa på noe sløvende. "Nei!" Og så prøvde han å gå bortover, men stoppet etter etpar skritt. Det virket som om han ikke merket at han ble holdt igjen av politikvinnen, han gjorde ikke noe forsøk på å riste seg løs. "Skal vi ta det her på et normalt nivå?" sa politimannen når han hadde kommet foran skinnjakka igjen. Han holdt armen sin rett ut og berørte skinnjakkebrystet, nesten som om han var en basketspiller, en handcheckende forsvarsspiller. Skinnjakka svarte ikke, og selv om jeg gikk sakte sakte forbi og stirret åpenlyst, fikk jeg ikke med mer mer av hva som skjedde. Man vil da ikke stoppe opp og glane heller, sette seg ned med matpakke og termos og klappe når de kommer med gode replikker.

Men det var like fullt et skuespill. De to politimenneskene så unge ut, og stressede, de prøvde å gjøre som de har blitt lært på politihøyskolen, men følte seg ikke helt komfortable. Spesielt siden de stod midt i glaninga for alle som passerte dem på vei til jobb, og siden denne skinnjakka kunne finne på å rømme men likevel tydeligvis ikke var en stor fisk. Tror de følte at innsatsen deres ikke stod i stil med utbyttet. Og skinnjakka boblet over av antipati for autoriteter uten at han klarte å få det fram på en så sammenhengende måte at det virket troverdig. Han klarte ikke å tenke eller snakke klart (rusen trolig), og motstanden hans mot å bøye seg var mer vanetrass enn noe gjennomtenkt. De ordene han brukte var enten platte og svake eller ikke hans – som når han prøvde å rømme, helt uten troverdighet, nesten bare som en gest, en tradisjon, noe man gjør uten å tro at det er mulig.

Politibilen stod litt lenger nedi gata. På vakt for en tryggere hovedstad, stod det. Eller noe sånn. Har sagt det før, og sier det gjerne igjen: med sånne politimennesker rundt om i gatene føler man seg ikke akkurat tryggere. Skinnjakka kommer til å begå dobbelt så mange forbrytelser (kanskje han ikke hadde gjort noe nå engang) av ren fremmedgjøring når han kommer tilbake fra politiets varetekt.

Hvor er du fra, da?

Mennesker må dele verden inn i båser. Det er sånn man tenker. Selv det å tenke er å sette grenser mellom ting, dele de opp, finne sammenhenger mellom disse delene, dele opp på andre måter, finne nye sammenhenger osv. Men det er kanskje mulig at man enkelte ganger deler litt for likt alle andre og for likt seg selv, samme måte omigjen?

T er eks-jugoslav. Jeg kaller henne bosnisk, men strengt tatt har hun aldri vært det. Og mer enn halve livet (and counting) har hun vært norsk. (Litt etter når man regner norskheten fra, selvfølgelig.) For meg er det T, bare, og nasjonaliteten eller oppveksten eller utseendet eller lunene eller hva som helst av det man fordomsbåssettende ser i sammenheng med nasjonalitet, alt sånt er bare staffasje. Tilfeldigheter, nærmest. Men likevel, er det ikke det folk ser?

For det er det absolutt alle spør henne om i løpet av de første minuttene de snakker med henne: Hvor er det du kommer fra, da? Hvor vokste du opp? Hvor er dine foreldre fra? Når kom du til Norge? Er du norsk, egentlig? Hvordan liker du deg her i Norge? Jammen heldig for deg at du kom til vårt vakre land, du kunne endt så mange rare steder...

Og er det et spørsmål T er lei av, en tilnærming til hennes, en båssetting av hvem hun er, så er det nettopp dette. At hun først må plasseres som enslags utlending, at hun først må komme med hele sin forhistorie før samtalen flyter videre. Ikke for det, slike spørsmål er sjelden vondt ment, det er bare det at man blir dritt lei etter hvert av å følge de samme sporene og settes i de samme båsene. Som med meg: jeg er fra Halden og bodde i Halden de første 19 årene av mitt liv og må altid Halden når noen spør meg hvor jeg kommer fra. Det er riktignok ikke like spennende som å si et utland, og det er sjelden den andre synes det er fantastisk at jeg har kommet meg til den vakre byen Oslo (vanligvis begynner de å snakke med blanke øyne om at de har vært i Halden en gang i to dager og at det var fantastisk der, festningen og havna og alt sammen) – men det er ikke haldenser jeg er lenger. Hvert skritt jeg tar, er vekk fra Halden; ikke fordi jeg vil vekk derfra nødvendigvis, men fordi jeg vil til nye steder, være på andre plasser, få helt helt andre impulser.Og T?

T er enda mer enn meg dritt lei av at hun settes i den samme båsen hver gang. Det er kanskje ikke feil bås, men det er en så gjentagende og så forutsigbar og for henne etter hvert kjedelig bås. Og det kan være, på et mer eller mindre ubevisst plan hos menneskene, en annerledeshetbås, en bås som står utenfor, bortenfor den båsen de selv er i. Det blir litt som å kåre en eller annen annerledesmann til Årets innvandrer: Årets innvandrer er ikke norsk og kan aldri bli norsk helt, men du verden så flott det er at han prøver.

For å kjenne T må man vite bakgrunnen hennes. Men det er ganske mye annet som står minst like langt foran bakgrunnen som hvor hun oppholdt seg sine første 11 leveår...

Å være først ned fra t-baneperrongen på Carl Bernes plass i røsjtiden

Du føler deg som en ledende figur i din samtid. Ikke fullt tjue du leder, eller kanskje tretti, og en samtid som ikke er stort mye lenger enn noen sekunder, men like fullt. Når du treffer utgangen av T-banen med nedgangen fra perrongen, når du går rett fra de sliding doors og ned der alle må gå ned, når du slipper å gå langs perrongen før du kommer dit, er en søt liten maktfølelse i en helt vanlig hverdagsgråhet. Men makt fører også med seg kvaler. Skal man gå fort, så ingen tar en igjen? Eller kanskje heller sakte, slik at alle bak ser hvor nonsjalant du er med å beholde føringen? På den annen side vil da trolig et eller annet traveltryne traske forbi deg som om du var en hattebilist på motorveien, med irriterte skuldre og et skumlende kort blikk over skulderen. Og hvor skal man gå, i midten av gangveien eller i langs en av sidene? Tar du makten i fast grep og går bredbeint og stort, eller klistrer du deg langs den ene siden og prøver å ta så liten plass som mulig? Og når du går, hvordan går du? Med klampende skritt, med listende skritt, med rett rygg, men dukk nakke, med henda i lomma, med henda militært svingende? Hva slags eksempel vil du egentlig være for alle de som kommer bok deg og beundrende eller irriterte stirrer på din mer eller mindre brede rygg? Du føler deg som en fører i disse få øyeblikkene, og det er i sannhet vakre øyeblikk. Men du nyter dem ikke, du er for opptatt med å finne ut av alle spørsmålene som svirrer rundt i hodet ditt. Og etter noen sekunder er du uansett nede og oppdager at en hel drøss mennesker har tatt trappene på den andre siden og kommet før deg uansett. Og, noe som er det verste, for alt du vet vært foran deg i løypa hele veien...

Er du arbeidsavhengig?

Aftenposten hadde en test i dag for å se om du er i faresonen for å bli arbeidsavhengige. (Og ved siden av, og det eneste som er i nettutgaven, er et intervju med Siri Kalvig. Litt trist at Aftenposten tar en Dagblad' og hjelper DEG med DINE problemer, SLIK BLIR DU EN BEDRE KOLLEGA, SLIK TESTER DU DEG SELV, SLIK SKAL ALT BLI BRA – men når det først stod i AFtenposten, må det være sant, tenkte jeg. Og siden jeg vet at jeg er ifaresonen for de fleste sykdommer og syndromer, antok jeg at jeg kunne være i faresonen for arbeidsavhengighet også. Så etter å ha slappet av litt, og pludret med T om de menneskene vi hjalp å flytte i dag, og lest avisa og spist litt og sløvet litt og surfet målløst rundt på nettet, tok jeg meg sammen og kikket gjennom de 20 spørsmålene. Svarte jeg ja på minst tre av de, kunne jeg "være i ferd med å få et problem med arbeidsavhengighet. Kommer antallet ja opp i mellom 8 og 10, bør varselklokkene definitivt begynne å ringe."

1 Synes du arbeidet er mer spennende enn familien og hva som helst annet? TJA. Spørsmålet er hvordan man definerer mitt "arbeid". De siste pengene jeg tjente, var på å oversette. De tredje siste var på å skrive. De fjerde siste var å være lærer. De neste er å skrive Banneboka, håper jeg. La oss da si at jobben min er å skrive en bannebok, med alt som følger med, og oversette fra tysk/engelsk. Da er svaret på første spørsmål NEI.

2 Er det stunder da du lar jobben "lade batteriene" og stunder da det ikke skjer? Selvfølgelig. Av og til slapper jeg av med å skrive, av og til slapper jeg ikke av med å skrive. Til og med som lærer kan man lade batteriene i en norsktime om elevene er kule nok. JA.

3 Tar du med jobben til sengs? I helgene? På ferie? Ikke akkurat selve banneboka, rent fysisk, alle arkene hadde fylt senga. Men noen ganger har jeg tenkt på hva jeg skal skrive i morgen (eller en ubestemt tid i framtida) både når jeg sovner, på fest eller kamp i helga, og på ferie. Nettopp derfor ferie er bra også: inspirasjon til nye banneord og opplevelse av det fremmede språket man oversetter fra. JA.

4 Er arbeidet den aktiviteten du liker best og snakker mest om? Snakker alltid om ordting, forsåvidt. Og banneboka blir jeg alltid spurt om. Men det hender andre ting enn å sitte foran macen er det morsomme. Liker best... Man må ha en balanse, å bare spise sukker blir langt fra søtt etter hvert, eller oversøtt... Tror svaret her heller mot NEI.

5 Arbeider du mer enn 40 timer per uke? Om det er medregnet tanker på banneord, så JA. Om det bare telles hva man rent fysisk gjør, så nei, ikke for tiden, selv om jeg gjorde det med den forrige oversettelsene. Så igjen en svak NEI.

6 Gjør du dine hobbyer til noe du tjener penger på? Ikke akkurat rik på det foreløpig, men det er planen, ja. Så JA.

7 Tar du det hele og fulle ansvar for utfallet av dine anstrengelser på jobben? Hvem andre skulle jeg klandre for at jeg ikke har skrevet det jeg skulle? Postmannen som bråker i oppgangen? Musene for manglende inspirasjon? Nei, en klar JA.

8 Har familie og venner gitt opp å forvente at du kommer presis? Dessverre. Jeg kommer alltid for tidlig... Så JA.

9 Påtar du deg ekstraarbeid fordi du er bekymret over at jobben ellers ikke vil bli gjort? Delegerer gjerne såfremt det er noe som er delegerbart. Ofte er det ikke det. Da må jeg ta på meg ekstraarbeid fordi jeg er bekymret jobben ellers ikke vil bli gjort. JA.

10 Undervurderer du hvor lang tid en oppgave vil ta, og skynder du deg deretter for å få den ferdig? Aldri. Jeg leverer alltid alt lenge før deadline, helt perfekt. Heller overvurderer jeg hvor mye som må gjøres... Ha ha ha. Vis meg den mann som IKKE undervurderer hvor mye som skal gjøres? Som IKKE skynder seg for å få ting ferdig? Som IKKE bryr seg om deadline fordi han er ferdig før uansett? Pfrtr. JA

11 Synes du det er greit med lange arbeidsdager hvis du elsker det du gjør? Om jeg elsker det jeg gjør, vil jeg gjerne gjøre det mye. Om det betyr at jeg må skrive en hel dag, er det en pris som er verdt å betale. Om T er hjemme, sitter hun tre meter fra meg og leser (akkurat nå Rosens navn... nei forresten, hun sovnet...). Så gjerne skrive banneord en hel dag. JA.

12 Blir du utålmodig med mennesker som prioriterer andre gjøremål høyere enn jobben? Bare hvis disse andre gjøremålene er kjedelige. Men menneskers jobb er ofte enda kjedeligere, så NEI.

13 Er du redd for å miste jobben eller å fremstå som en fiasko hvis du ikke jobber hardt nok? Om jeg ikke får til det jeg vil, så er det jo en fiasko. Miste jobben er alltid en mulighet som frilanser, hvor man mister en jobb og får en ny hele tiden. Og jo, jeg føler jeg skuffer mine gamle elever om jeg ikke får gitt ut banneboka. Så JA.

14 Bekymrer du deg alltid for fremtiden, selv når alt går bra? NEI.

15 Er du energisk og konkurranseorientert på alle områder, også når du leker? Hm. Vil gjerne vinne alltid, men energisk...? Om energibegrepet utvides litt, så er jeg det, jeg er alltid fokusert på spillet og blir sur om jeg taper. Spesielt i mimelek, whui... Men ikke i andre ting. Halvt JA, halvt NEI, vi lander da på NEI.

16 Blir du irritert når folk ber deg slutte å arbeide for å gjøre noe annet? Det spørs hva de vil ha meg til å gjøre. Og om jeg har en deadline snart eller er i siget med banningen, er det bare irriterende med mennesker som ber meg gjøre noe helt annet. Og det er alltid en deadline og jeg er alltid i bannesiget. Så JA.

17 Har dine lange arbeidsdager skadet din familie eller relasjoner som du har? Nja, hadde jeg ikke vært hjemme og oversatt kunne jeg ha gått på byen med folk. Men det er mer andres jobber enn min som hindrer det. Og T har ofte vært med og hjulpet meg med enkeltord og skrivingen. (Vil vel heller ikke beskylde meg for lange arbeidsdager for tiden.) Så NEI.

18 Tenker du på jobben din når du kjører, faller i søvn eller når andre snakker? Da jeg oversatte Thailand-boka var det Thailand opp og i mente i alle disse situasjonene. Nå er det banning. Før var det elevene jeg slet mest med, de teiteste gutta. Så JA.

19 Arbeider eller leser du mens du spiser? Selvfølgelig. Gjort det hele livet. Går med TV også, men når vi nå ikke har tv, går det gjerne i avisene eller i en eller annen bok. Og de ordene jeg leser er jo ord, som er jobben min til tider, så absolutt JA.

20 Tror du mer penger vil løse de andre problemene du har i livet? Nei. Det vil gi mer mer penger og flere ting og mere stress og flrer reiser og større leilighet og penere klær og bedre datamaskin (eller flere datamaskiner) – men ikke løse problemet med min manglende kondis, fx. Så NEI.

12 rene JA og 3 svake NEI. Ouf, jeg har problemer. Jeg må jobbe mindre. Problemet er selvfølgelig at jeg for tiden ikke har noen jobb, bare et håp om å gjøre ferdig banneboka ordentlig, og at det er vanskelig å jobbe mindre. Kanskje det hjelper om jeg slutter å lese avisa mens jeg spiser, om jeg jobber med noe annet enn hobbyen min og dermed misliker jobben mer, og om jeg begynner å overvurdere hvor lang tid ting vil ta... Jess. Og månen er en gul ost med huller i hvor det bør rotter som av og til sender romskip ned til jorda for å erte forvirrede amerikanere.

Kleskode

Hva er anstendig klær? Hvem skal bestemme det? Og hvorfor er det så forbanna viktig med anstendighet? Hva er anstendighet?

Jeg spør på grunn av dette. På Kj skole har rektoren (og min mor), satt grenser for hva slags bekledning ungene skal ha. Og lærerne: hun måtte si fra til en lærer fordi han kledte seg, hva var ordet, utfordrende? Uanstendig? Gutteelever skal ikke sagge, jenteelever skal ikke ha dyp utringing. Neste skritt: skoleuniform. Neste skritt der igjen: uniform. Neste skritt der igjen igjen: militærhuer.

OK, jeg overdriver. "Men klesregler ovenfra gir meg frysninger. Nei, den buksa henger for lant ned, den må du trekke lenger opp." Kleskoder innenfra gruppa er en ting. At alle gutta i skatergjengen går med store, vide, posete bukser er den kodeksen de har kommet fram til, gjerne ut fra hva slags klær deres helter og idoler går med. Det er noe som vokser ut av et fellesskap og som blir en del av fellesskapet. Men at en leder skal beordre sine ansatte til å kneppe blazerjakkene fordi det ikke er pent ellers? At sersjanten skal berdre sine menige å kneppe alle knappene i jakka? At en rektor...?

I militæret ble jeg nesten fysisk syk av kleshysteriet. Lot ikke en anledning gå fra meg til å kneppe og de knappene som skulle være igjen, gå med bereten på feil steder til feil tider. En av de første dagene rev en medmenig av meg bereten og kastet den bortover gulvet. Fordi jeg gikk med den inne. Tenker nå at jeg skulle ha slått ham rett ned. Men ble for overrasket, for skuffet over den frivillige hjernevasken, over hvor lett han innordnet seg – så bare dumt på ham og plukket så opp bereten. Og satte den på hodet igjen.

At en rektor...? Klær er utrolig viktige som sosiale markører. Å nekte en sagger å sagge er å nekte ham en del av hans sosiale identitet. Elever er sammen hele dagen, de lærer seg mye bedre enn lærere å tolke kleskoder. At en voksen lærer da blir forvirret og irritert fordi han ikke skjønner koden? En viss kontroll og en viss respekt skal det være, men fader ta, det er noe som vokser ut av spillet mellom de(n) voksne og de små. Det er samme ting med caps på i timen: hvorfor i svarte er det så uhøflig? Det er en usikkerhetsgreie, alle gutter blir forfjamset og pinlig berørt om noen rapper capsen deres: like opptatt av frisyren som alle jentene. Hvorfor skal det være så viktig for læreren at capsen skal av? Fordi "samfunnet krever det"? Piss. Fordi læreren ikke kan koden.

Hmnei, det er sent og jeg er trøtt. Kommenter, mor, og forklar meg hva du egentlig mener med slike regler. For alle argumenter jeg kommer på til støtte for slike regler, er regler jeg ville ha slått hodet i veggen pågrunn av, hadde jeg vært i den underlegne og beordede posisjonen. Nei, nei, gutt, dette må bli slutt, ikke storme inn i stua før du har tatt av deg lua, glemte du deg rent, det var ikke pent.

På visning i dag

I dagens Aftenpost har OBOS reklame for sine boliger. "Visninger i dag" er overskriften, og under er det små bilder av boligene. Problemet er bare at alle bildene er firkantede, at de utgjør et rutemønster, og at det mangler én visning på at alle rutene skal fylles. Det man dermed gjør i OBOS, er å legge inn et bilde av en liten jente som smiler til kameraet.

"På visning i dag. En rekkeleilighet på Økern, velholdt, nyoppusset 2002. En andelsleilighet på Ammerud, lav fellesgjeld, kort vei til offentlig kommunikasjon. En seks år gammel jente, ren og smilende. En leilighet på Økern, oppussingsobjekt."

Stilfullt, OBOS. Stilfullt.

If you go your way I go mine

På Ullevål T-banestasjon henger det noen lilla skilt på takene som er over benkene der. En gang til. På Ullevål T-banestasjon har de et slags kunstverk: på takene over benkene henger det store plakater med tekst på, og om man setter de sammen i rikitg rekkefølge, får man denne teksten: If you go your way I go mine. På norsk: Hvis du går (drar) din vei går jeg min. De må ha hengt der i fem år, hvertfall, tror de kom opp i løpet av mine første studieår. Og fremdeles er de like irriterende. Hvorfor i himlaste er de på engelsk? Hver gang jeg venter på banen på Ullevål, leser jeg på disse plakatene. Og hver gang irriterer språkvalget meg så mye at jeg nesten føler for å skrive leserbrev et eller annet sted. Men vet ikke hvor jeg skal skrive, og ender opp å skrive her isteden.

Hva er poenget med å ha det på engelsk? Så alle turister skal skjønne det? Da kan man like godt bruke utelukkende engelsk overalt, så er man ferdig med det. For å gi det en internasjonal air? Fordi ordspillet ikke går på andre språk? Fordi det er en berømt utenlandsk kunstner som har laget det og han ikke kan norsk? Fordi det virker mindre platt? For å trene Sogn-elevene i engelsk? Nei, nei, nei.

Irritasjon er ofte fordi man ikke skjønner grunnene bak et valg. Jeg fatter ikke hvorfor man skal bruke engelsk her, det er som om hele stasjonen prøver å leke noe annet enn den er, som om norske ord er for dårlige for å si noe som de sier dobbelt så bra som norske så lenge de er i Norge. Eller i det hele tatt: Hvis du drar din vei, går jeg min/Hvis du går din vei drar jeg min gir en ekstra dybde i ordpillet i forhold til det engelske som bruker det samme ordet begge steder.

Men neida. Engelsk skal det være. Modderføkkers.

Hør på mannen

Fant et gammelt bilde av Geir og onkel Bjørn fra Geirs konfirmasjon. Geir står skolerett ved spisebordet, i litt for stor dress, mens Bjørn står vendt mot ham med en finger i været. Geir ser mot fotografen, Bjørn ser mot Geir. Det minnet meg på hvordan jeg taklet samme situasjon tre år tidligere.

Bjørn instruerer Geir om hvordan han skal holde tale, det er det som skjer. Konfirmanten skal snakke til hele familieforsamlingen og da er det godt å ha en flink onkel som kan veilede ham litt, gi ham gode råd, vise ham vei. Da jeg ble konfirmert ble jeg fortalt at det kunne være lurt å spørre Bjørn om den samme konfirmanttalen. Og hele den store dagen, i alle fall mange timer av den, før festen, var jeg og Bjørn alene sammen i huset mens damene var ute for å handle eller hva de skulle. Spør Bjørn, du, sa mamma. Jeg nevnte det ikke med et ord. Og da øyeblikket kom og jeg skulle holde min tale, holdt jeg kanskje tidenes verste konfirmanttale, "Æ, takk for maten og... for alle gavene... den enorme haugen med penger der ute (sagt med ironisk men hardt trykk på 'enorme')...æ... takk". Og så satte jeg meg ned og holdt beskjemmet blikket festet i bordkanten.

Hvorfor spurte jeg ikke Bjørn? Fordi jeg forventet at han skulle mase på meg, ikke omvendt. Og fordi det var skummelt å gjøre seg så liten, å si at dette kan jeg ikke i det hele tatt, jeg trenger hjelp. Jeg satset heller på øyeblikkets inspirasjon, det hadde fungert etpar ganger før når jeg hadde glemt leksa på skolen.

Det er blitt noe utvannet, men er sånn fremdeles. Geir spør mennesker. Han ringer før han har kastet et blikk på folderen hvor svaret er, siden det sikkert er noen som kan hjelpe ham uansett. Jeg leser folderen halvannen gang, og skjønner jeg ikke alt da, legger jeg den til side og håper forståelsen kommer deisende på en fjøl etter hvert. Man har sagt meg at jeg bør snakke med onkel P, familiemedlemmet som skriver bøker og som sikkert har noen gode råd til deg som sikkert vil skrive. Bah. Har aldri nevnt det. Ringte ham en gang for å få ham med på Bokcafeen på Chateau Neuf, men ellers har jeg ikke engang spurt ham om han skriver på noe nå eller hvordan man skal skrive eller bare bittelitt værsåsnill om jeg kunne få en flying start på min skrivekarriere...? Men nei. Om jeg vil skrive noe som ligner på hans skriverier, og det er langt fra noen sikkerhet, kan du banne deg grønnsvart på at jeg hvertfall ikke vil få det i stand med hjelp fra ham. Når Geir starter og etter hvert lykkes med firmaet sitt, blir det sjelden en familiesammenkomst uten at han får råd om det fra en som kan.

Misforstå meg rett, jeg har ingenting imot at P skriver, at G spør mennesker, at B kommer med råd. Jeg hører gjerne på at de råder hverandre eller at de snakker om egne bedrifter. Men når det gjelder de tingene jeg vil gjøre godt i verden, vil jeg gjøre dem godt alene, på egne måter, heller på tross av enn på grunn av. Det er nok en grunn til at jeg ikke har gjort det godtere ennå...

Men på den annen side, noen mennesker gjør det de gjør nettopp fordi de ikke hører på andre før det alt er gjort. Og det kan være det besteste for akkurat dem...

Smaken av sjokolade

Når man spiser en clementin, en god og saftig og akkurat passe moden clementin (eller klementin, det ser bedre ut om ti år men rart nå), kjenner man smaken lenge etterpå. Det første bittet er litt surt, de første sekundene er litt kjedelige, men så setter det seg en munnhulefyllende søt-sur smak som er god og som i tyggegummireklamen varer og varer. I flere minutter. Og sånn er det med mye mat. Gulrot er kjedelig å spise, men man merker etter å ha spist det hvor godt det likevel er. Brødskiver på samme måte: av og til må jeg nesten tvinge i meg den siste skiva med det samme pålegget (skinke, brunost, gulost – det går ikke i så mye annet), fordi jeg vet at jeg er sulten og fordi det vil smake godt etterpå. Men sjokolade?

Å spise kokesjokolade (eller bare vanlig sjokolade, men det er kokesjokkisen jeg holder meg til for tiden) er som å hele tiden gå glipp av den gode smaken. Som om man dreper den idet man smaker den. Man trenger aldri tvinge seg til å ta en bit sjokolade, men idet man har tatt denne biten, føler man for å ta en ny. Det er nesten som om man helst vil spytte ut igjen den første biten før den er svelget for å få plass til neste bit, nesten som om det ikke er noen vits i å svelge fordi alt godt er borte. Kanskje det er konsistensen: gleden over å knekke kokesjokoladeplater mellom tenna. Kanskje det er de tomme kaloriene, Kanskje det er den lumske dårlige samvittigheten man ikke trodde man hadde over å spise snop. Kanskje det er noe helt annet. Men faktum er at en plate kokesjokolade kan jeg spise på ti minutter og likevel ville ha en til fordi den første ikke var noe god. En pose klementiner kan jeg spise en hel dag og ikke ville ha dagen etter fordi jeg fremdeles har den gode smaken i systemet.

Antipedagogisk pedagogikk

Hvorfor skal alt man lærer inn med teskjeer? Hvorfor skal man forenkle alt til en ugjenkjennelig grøt? Må man spare de stakkars nybegynnerne for uro over verdens vanskeligheter? Må man for all del unngå å ta motet fra dem? Vil alt som virker vanskelig i første gang aldri kunne læres fordi man aldri vil kunne få lyst til å bruke krefter på å lære det?

På den ene side sier de fleste at de "aldri ville ha begynt" på X om de "visste hvor mye det var". Enhver polfarer ville ha holdt seg hjemme om han hadde visst hvor kaldt det er der oppe eller nede, rundt polene, og hvor mye arbeid som måtte til for å overleve der. Små førstesteg er bra om man ikke er innstilt på å gå så langt. Men om man tvertimot vil langt? Om man for eksempel skal lære seg et språk helt godt? Kan ikke tenke meg at det finnAntes noe mer slitsomt da enn stadig å få høre at det er mer, du kan X men Y har du ikke hørt om. Eller Z! Eller Æ, Ø, Å!

Pensum i bks-kurset på Blindern er Teach Yourself Croatian. Og det er en brukbar bok, forsåvidt, trass i alle de hjernedøde dialogene man skal gjennom. Men den går meg likevel på nervene fordi den er så fordømrade pedagogisk. Den slår sammen to kasus fordi de er så like likevel: ingen grunn til å gå noe mer i dybden enn man må. Den forklarer lite, bare sier hvordan ting skal være, slik at man får ikke noe forståelse av noe som helst. Den mater leseren med teskjeer men forventer samtidig at disse teskjeene skal tas opp i systemet, at alt man mates med er rene og skjære helsebringende vitaminer. Men et balansert kosthold er viktigere enn en overflod av vitaminer og man blir snart trött på hvordan enkle ting overforklares mens andre ting, de man egentlig må tygge på, slenges med i vitaminkuren i håp om at man ikke begynner å tenke og dermed får det i vrangstrupen.

Man burde generelt stole så mye på mennesker, vise dem så mye respekt, at man presenterer et oversiktsbilde før man begynner på detaljene, slik at det er mulig å vite hvor veien går og når den kommer tilbake igjen til utgangspunktet. Man burde ikke mate med teskjeer mennesker som har lært seg å bruke kniv og gaffel på egenhånd.

NLP, noen?

Var på fest hos Tommis i går og kom i snakk med ham om Nevro-lingvistisk programmering. Han viste meg en bok hvor han hadde lest en tredel og streket under enkelte gode sentenser. I dag kom jeg opp i samme tema med T da vi satt på kafé. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan det er mulig å falle for NLP.

Som jeg har skjønt det, er det slik. Det positive med NLP er allmenne og til dels ganske banale psykologiske innsikter. Tro på deg selv. Det viktige er hvordan du tar det. Du kan forandre verden ved å tenke riktigere. Men disse banalitetene pakker man først inn i kvasi-vitenskapelig språk (det heter søtte meg nevro-lingvistisk programmering, men det har verken noe med nevrologi, lingvistikk eller programmering å gjøre) og trekker deretter så langt man kan i retning ren manipulasjon og sekterisme. Man skal ikke bare kunne påvirke omverden, man skal rent ut av manipulere alle mennesker til å danse nøyaktig etter din pipe. NLP er som så mange andre new age-retninger i at den påstår enorme ting som ikke kan bevises, og at det selges enormt mange bøker med et innhold som enten ikke holder vann eller bare er overfladisk svada. Sammenhengen under påstandene er ikke sann.

Mener jeg. T mener, som den evige motsiger (som regel en god egenskap) at man ikke kan bli enige om sannheten om et kunstverks kunstverdi, og dermed heller ikke om religioners sannhetsverdi, eller NLPs sannhetsverdi. Tommis mente det hjalp ham på banen, ikke mer. Men, igjen, søtte meg: det er noe som er sannere enn noe annet, og det er noe som ikke er sant. Det man påstår i NLP er ikke sant i sin helhet, uansett om man kan trekke nyttige ting ut av det. (Det samme med religion, mener jeg, men det er tross alt en litt større debatt.) Og, kanskje enda viktigere: at noe er bra eller nyttig for en selv betyr ikke at det er sant.

Hvilket språk snakker vi igjen?

Det er én ting Sverre rister på hodet over meg. OK, det er kanskje flere, men det er spesielt én ting jeg gjør som får han til å sukke, si ååååååå Jostein, be meg slutte osv. Han liker det ikke. Og i dag fikk jeg dommeren i basketkampen til å reagere på det også.

Det er ikke meningen. Eller, det er meningen men jeg prøver ikke å irritere eller forbause. For meg er det bare gøy. Helt sant.

Dommeren var amerikansk og snakket bare amerikansk engelsk på den litt brautende måten som bare ekte amerikanere kan. Hyggelig, for all del, men han var ikke typen til å se duknakket ut. Så da han snakket med vår benk i pausen måtte jeg selvfølgelig svare på den mest britiske engelske jeg fikk til. Og da han tilsynelatende ikke tenkte over det, kanskje han trodde det var en norsk aksent, kanskje han var vant til å snakke med briter – når han ikke reagerte, gjorde jeg det jeg gjør som får Sverre til å åååå-e.

Jeg begynte å snakke gebrokkent engelsk. Enslags italiensk engelsk, komplett med håndbevegelser og rar ordstilling. Jeg levde meg inn i rollen som en italiensk mann fra Roma, en som nettopp har kræsjet bilen med en annen mann fra Roma og nå prøver å finne ut av hvem som har skylden. Dommeren hadde ikke prøvd på annet enn å være hyggelig og gjøre det kjedelige en fjerdedivisjonskamp tross alt er, til en overlevelig affære. Når han spør om pengene han skal få, svarer jeg tilbake som om jeg ikke har noen penger, som 0m det "is nott posible, eh, i hav nåfing".

Han stoppet og stirret på meg, forvirret. Jeg skjønte etter noen sekunder at jeg ikke villa få ham til å skjønne hvorfor jeg er så ustyrtelig morsom når jeg snakker italiensk-engelsk. Så jeg satte meg på benken igjen og mumlet noe om at selv lillebroren min hater at jeg snakker sånn engelsk.

Tror ikke dommeren skjønte noe mer av det.

Kroatisk i søvne

Har kjøpt et språkprogram til dataen/ipoden. Har nå 3,3 timer med gloser lest av en mekanisk, streng, oppgitt kroatinne og en melodramatisk, følelsesfull, fallert skuespillermann fra USA. Sitter og hører på glosene mens jeg jobber med andre ting, eller hører på mens jeg går hjem fra trening eller hvor jeg enn har vært. Ganske nyttig, men må minne meg selv om at irritasjonen over stemmene og lysten til å kaste ipoden i bakken er helt naturlig, til og med et tegn på at jeg begynner å få ordene under huden, dvs å lære dem. Faren er selvfølgelig at jeg begynner å snakke kroatisk som denne dama som har lest inn glosene. Preposisjonene skriker hun, av en eller annen grunn. Kanskje fordi hun er frustrert over at det finnes fire ord på hennes språk som alle oversettes med "to" på amerikansk-engelsk. Og av en mann som sier "to" så kult at man skulle tro han bare gjør det bare for å erte henne. Det irriterer i alle fall meg å høre på alle de drøyt tre timene mens jeg jobber, og enda mer mens jeg dupper av etter mye jobbing. Vanskelig å unngå å drømme vondt eller våkne opp flere ganger fordi man tror noen snakker i rommet. På den annen side hevder enkelte at man lærer best når man sover, men det er mulig man har gått vekk fra det de siste tiårene?

Programmet gjør det også mulig å spille inn sin egen stemme og sammenligne med den kroatiske dama, og så får man poeng etter hvor likt man høres ut. Jeg har funnet ut at det hjelper å legge stemmen opp i falsett...

Skulk

Jeg innrømmer det, jeg har skulket litt skole i det siste. Noen av BKS-forelseningene (bosnisk, kroatisk, serbisk) har jeg gått glipp av fordi fingeren og narkosen slo meg ut, men andre har jeg rent ut av skulket for å gjøre andre ting. (Skanner gamle familiebilder mens jeg hører på serbiske folkeeventyr, men det er en annen historie.) Men min skulk har ikke vært mulig å kjempe mot. Ikke hardt nok, hvertfall. Jeg mener, forelseningene er i de små seminarrommene på Blindern, i det huset ved siden av Niels Treschow hus som jeg aldri husker hva heter. Små, klaustrofobiske rom hvor veggene er samme farge som neglsoppnegler (eller gulsottlik) og lampene er av den blafrende, blinkende lyststoffrørtypen. Lyset er ekkelt, luften er innesperret, selv bordene er avskrekkende i all sin respatex-aktighet. Og selvfølgelig, forelseningene og seminarene er kjedelige. Per definisjon.

Jeg har aldri likt å sitte stille i et klasserom eller i en forelesningssal og bare høre på. Likt enda mindre å måtte være tilstede og kanskje bli spurt, kanskje bli hørt i den leksa man selvfølgelig ikke har gjort. Og stadig mindre etter hvert som jeg føler meg mindre og mindre som en student. Rimelig overbevist om at det er bedre måter å lære pensum på enn å kope med andre kopister. (Ha. Ha. Det var et avansert ordspill, herr Nilsen.) Så jeg har skulket. Det er å håpe at de lar meg gå opp i eksamen så jeg har et papir å slå i bordet med overfor svigers: se, jeg har ikke bare sagt jeg vil lære bks, men faktisk også STUDERT det! Wow.

En tynn unnskyldning når jeg likevel ikke klarer å delta i deres samtaler på utenlandsk...

Deichmansmiljø

Deichman skryter av at de er et miljøfyrtårn. Det henger en plakat lett synlig i inngangen som forteller hele verden hvor flinke de er på biblioteket til å redde miljøet. Noe som er vel og bra, uten at jeg vet hva som gjør et bibliotek miljøvennlig. Resirkulerer de bøker? Lite forurensende utslipp? De tar vare på det sosiale miljøet i lokalområdet? Én ting de i alle fall ikke klarer er å spare på strøm: alltid når man kommer inn i biblioteksbygningen, står det en vegg av varme mot en. Og når man går opp trappene, svetter man seg utslitt, uansett vær på utsiden. Om sommeren er det en badstue, om vinteren er det sommertemperatur. Inne jobber de ansatte i T-skjorter. Energisparing?

I New York var enkelte steder klimaanleggene så intense at man ikke holdt ut å være i butikkene eller hotellet så lenge, det ble for kaldt. Det var så varmt ute at forskjellen ble for stor. Her i Norge begynner dte å bli omvendt: det er så kaldt ute at enkelte idioter tror det er nødvendig med tropevarme når man først kommer inn. Noen burde fortelle noen at det ikke er farlig å la kroppen venne seg til temperaturer på egen hånd...

Ellipse

Da jeg var liten hadde jeg en bok om NBA... Det var biografier og statistikker for alle spillerne... Jeg elsket den boka, det var i min verste NBA-fan-tid... Jeg er redd det er derfra jeg har elsken for ellipse også... Det fantes ikke punktum i spillerbiografiene, nemlig, og knapt nok komma, men bare dette:... ellipse (...)... Tekster får en helt egen drømmende effekt med ellipse... Det er som om ingenting slås fast punktum finale, men alt er usikkert og opp til leseren... Som om det bare er ettertanke og ikke tanke... Eller alt er med en viss ironi og distanse... Et lite munnvikesmil som kan bety hva som helst... Eller som en film som konstant er i drømmemodus med bølgete bilde og harpeklimpring i bakgrunnen... Eller som om hele teksten bare er en innledning til noe annet, hele tiden er i ferd med å foreta et tidssprang i narrasjonen... Ellipsebrukere er motsatsen til utropstegnsbrukere... Hadde det vært flere elliptikere i verden hadde det vært mindre krig... Men kanskje mer av sløvende rusgifter... Ah... Man blir nesten melankolsk av å skrive sånn... Søvnig nesten... tror jeg tar meg en drømmedupp på sofaen jeg... Peace out...

Gruset av en 90-åring... Selvfølgelig

Var på besøk til en 90-åring i går. Dvs en venninnes familie, blant annet hennes 90 år gamle bestefar. Tidligere landslagssprinter, tidligere oberstløytnant, nå i sprudlende form. Han gikk rundt på festen hele dagen og spøkte med alle, og selv om han hadde dusjet med høreapparetet så det ikke fungerte noe særlig, så hørte han godt nok til å kunne snakke med alle som ikke mumlet. Jeg snakket lenge med ham om mangt og ymse og kom etter hvert inn på krokfingeren min. Vikingfingeren, de skjeve som nå er operert men fremdeles hoven og for all ettertid med et stort arr langsetter. Ouf, det er fælt, sa jeg, se her, de har deformert fingeren min. Skjært den opp, har de; i full narkose, var jeg. Og så er den fremdeles umulig å bøye helt!

Hm, sa 90-åringen, hm, jo, det er nok fælt det. Selv har jeg bare dette – og han viste fram den ene hånda. Tommelen var merkelig skjev og lang, det var liksom et hull inn mellom pekefingeren og tommelen, og hele hånda var merkverdig på andre måter enn gammelmannshender vanligvis er. Her, sa han og pekte i håndflata, ble jeg skutt av tyskerne i 1940.

Jeg gjemte hånda i lomma resten av dagen. Man burde aldri konkurrere i hypokondri med en 90-åring. Uansett hvor frisk han ser ut. Aldri.

Lotto

Det hender jeg spiller lotto. Betaler mine surt tjente slanter for å leve i håpet om en milliondrøm, så man får råd til en leilighet, for eksempel. Like forgjeves hver gang. Og hver gang merker jeg en ulmende irritasjon over at jeg bruker penger på noe som sannsynligvis ikke gjør meg annet enn litt fattigere. Vet jo hvor liten sjanse det er for å vinne. Men når man har en hundrelapp til overs en dag, og lengter veldig etter et eget sted å bo, noe man eier, eller få en madrass på en million, få penger så verden er trygg de nærmeste par årene (før T drar ut i verden og lønna trolig gjør det trygt okke som, får man håpe...). Det er min fattigdom som år meg til å kaste bort penger på lotto.

Men hva da med de som alt er rike? Hva da med de som tjener en million i året som det er? Hvorfor i svarte spiller man lotto når man ikke ville tjene mer enn en årslønn på førstepremien? I Irland har de økt førstepremien fra en til to millioner euro, i følge Aftenposten fordi irene nå er så rike at de lotto-omsetningen har sunket med 50 %: når det ikke lenger er en drøm å vinne i lotto, men et slit å spille, et hardt arbeid man driver med i frykt for hva noen ville si om den faste rekka gikk inn og man ikke hadde levert den inn den dagen, hvorfor spiller man da? Hva er gleden da? Og for de andre som spiller, de ikke-så-rike, ville ikke en rikmannsmilliongevinst bare være enerverende og frustrerende?

På den annen side vinner de høyst sannsynlig ikke likevel, og om jeg skulle vinne ville de betale til min gevinst. Greit nok. Men jeg skjønner dem fremdeles ikke.

Boondocks?!

Avisenes tegneserier er en god ting. Man leser nyheter først, store, viktige hendelser, får med seg den seneste krangelen i kulturverden og den seneste hypen i sportsverden eller omvendt, sjekker fort været for i morgen, og blar om til tegneseriesida for å få et helt annet og litt skjevt blikk på alt sammen. I Aftenposten (overskriftene i Dagbladet/VG får det til å vrenge seg i meg, jeg nekter å lese aviser med sånne forsider) er tegneseriene bra. Radio gaga er grei slapstick, Zits er morsom tenåringsbruduljesøkelyssetting, Perler for svin er underfundig men tidvis litt repeterende, Pels og poter er kjedelig men tross alt med et gjennomført budskap, et sammenhengende verdenssyn, man skjønner serien fordi den tross alt er allmengyldig. Så jeg leser dem alle, stort sett. Men så kommer jeg til Boondocks. Og blir bare irritert.

Det eneste Boondocks dreier seg om, er svartes plass i det amerikanske samfunnet. Det nevnes en rekke navn som er svarte halvkjendiser, det er en rekke in-vitser om amerikansk mediaverden, om diverse rappere, om diverse tv-serier. Ofte er vitsen, selve punch-linen, at en av figurene nevner et obskurt navn. Og så skal man le. Misforstå meg rett, en tegnserie skal ikke være for komplisert, ofte tjener denpå å være enkel og fokusert – men da bare om den som leser den er inne i denne sneverheten. Kjenner til de menneskene som gjøres narr av, for eksempel. Jeg kjenner knapt noen navn i Boondocks. Jeg skjønner, men kjenner meg ikke igjen i det hele tatt i det bildet de presenterer. I dag henger vitsen på at man kjenner Vivica Fox og The Brothers. Vitsen er at X sier "Vivica Fox har vært med i hver eneste dårlige svarte film det siste tiåret, det er en konspirasjon", Y sier "Var ikke hun med i The Brothers?", X svarer "Unntaket som bekrefter regelen". Haha. Hadde ikke vært spesielt morsom selv om jeg hadde hørt om Fox eller filmen før.

Nå kan jeg lite om film, og jeg er ingen nesegrus USA-fan som så mange film-likere, men jeg mener like fullt at Boondocks ikke hører hjemme i Aftenposten. Det er en serie som er så rotfestet i en viss kultur at det kreves masse kulturinnsikt for å transformere den til kulturoverskridende. (wow, for en setning fra den sure, gamle mannen...) Kollektivet var ok i dag, siden vitsen var om Ellos-katalogen: den kjenner man her på bjerget. Men Viveca Fox og hennes eskapader i dårlige amerikanske filmer? Phui.

Bøyer meg ikke før det sannsynliggjøres at jeg bare er elendig informert om hva mennesker faktisk har av kuturelle referanser i våre dager...

Ryddegutt

Det er ikke lett å rydde. Det er faktisk veldig vanskelig. Man må legge ting riktig sted på riktig måte, man må finne riktige ting til riktig tid, man må plassere alt hensiktsmessig i forhold til hverandre, vinterklær pakket bort om sommeren og omvendt, og man må rydde alt i riktig rekkefølge, ellers blir det bare køl. Det er ikke lett. Når jeg rydder, henger jeg vanligvis opp i én ting, eller et lite område, og kommer aldri fram til de andre områdene. Da jeg var liten hadde jeg Norges ryddigste skuffer. Det ble liksom så vanskelig å bare kaste ting oppi skuffene, jeg måtte ha orden der. Ikke minst fordi det alltid var en varm overraskelse hver gang jeg skulle finne noe der og det ikke tok en halvtime å lete seg gjennom alt skvælet. Nå er skuffene mine som de fleste andres, kaotiske og bare tilsynelatende grovsortert.

Det er ikke lett å rydde, men når man får sorterings- og kategoriseringsånden over seg, går det som en lek. En litt slitsom lek, men dog. Som å henge slips etter farge eller lengde. Eller å banne seg på at man skal få parret alle de svarte sokkene: aldr i verden om det går å ta to sokker som bare nesten passer sammen da, Ordnung muss sein. Det dumme er er at denne ånden over seg bare når man rydder alene. Det er ikke mulig å bites av nerderiet om man er sammen med, tja, T. For eksempel.

T rydder for å få oversiktlighet. Praktisk oversiktlighet. Hun rydder akkurat nå ut sommerklær og inn vinterklær og høster i samme slengen fretex-modne klær. Ikke bare sorterer, men penbretter hyllene til ugjenkjennelighet. Fordi det er praktisk. Det er en helt fremmed verden for meg.

Jeg har null kontroll på regnskapet i mitt enmannsfirma. Det hadde vært praktisk og sikkert fornuftig å vite alt og ha regnskapet ført sirlig inn, men det er trolig nettopp derfor jeg ikke har det. (Og er fremdeles i rimelig desperat beit for regnskapsfører, et år etter at jeg mente at jeg var rimelig på randen av desperasjon første gang.) Jeg har null kontroll på det jeg rydder i leiligheten. Bortsett fra bøker, men de er i en egen klasse. Jeg aner ikke hvor jeg la den pene t-skjorta og må lete gjennom alle andre t-skjorter før jeg finner den morgenen etter, slik at all ryddingen må gjøres omigjen. Og likevel brukte jeg dobbelt så lang tid som T på den første ryddingen.

Det er vanskelig å rydde. Jeg sitter foran macen nå. Skriver. T hadde alt ryddet lenge da jeg kom. Rydder fremdeles. Jeg prøvde meg litt, fant fire shorts å pakke ned. Ga opp. Hadde jeg vært alene, hadde jeg ryddet bøker nå, med gulvet fullt av en blanding av sommer- og vinterklær. Så hadde jeg gitt opp, fremdeles med gulvet fullt av klær, og ventet på at T skulle komme hjem. Så kunne vi h ryddet sammen, mye koseligere. Og jeg kunne ha lært av hennes rydding så alle klærne faktisk kom seg dit de skulle i rimelig tid.

Men nå skriver jeg. Jobber. Lager henne en middag etterpå.

Bilismefjolleri

Det er altfor lett å irritere over medbilister. Man sitter i en liten boks og ønsker ubevisst å komme seg vekk, ut, i friluft, vekk fra alle disse andre bilene man hele tiden må tilpasse seg. Å kjøre bil er en frihetsfølelse fordi man kommer fort fram – men desto mer merkbar er ufrihetsfølelsen man føler fordi man ikke flyr, ikke likevel, man må følge veien og trafikklys og en million forskjellige trafikkregler.

Selv er jeg stolt av å ikke irritere meg nevneverdig i trafikken. Jeg slipper folk fram, jeg holder god avstand, jeg presser meg ikke vei jeg tilpasser meg flyten. T synes jeg kjører for sakte og passivt, men det er en annen sak. Hun kjører jo som en jegvetikkehva når hun først er i lunet. Enkelte som kjører altfor for fort, kommer altfor nær hekken din og limer seg fast til de kan kjøre forbi, får riktignok adrenalinet til å boble litt, og jeg kjører med vilje akkurat så sakte at de begynner å irritere seg selv – men ellers irriterer jeg meg nesten aldri. Og i alle fall ikke av lovlydige, normaltkjørende bilister.

Trodde jeg. I dag kjørte jeg fra Sørum til Oslo og kom ut på motorveienbak mellom to biler som kjørte akkurat passe, fortere enn fartsgrensen men ikke så fort at det var fare for bøter eller andre ting. Det var bare å sette inn cruisekontrollen. Etter noen minutter kommer bilen bak opp på siden av meg. Sakte, sakte kjører han forbi. Han enser ikke bilene bak som kjører fortere, han enser ikke meg som ser forundret mot ham, siger bare forbi og blinker inn brått foran meg så jeg nesten må bremse. Hrmf.

La oss kalle denne bilen A. Og bilen foran ham B. Og bilen som nå kjører forbi meg, nesten like sakte, og legger seg først av disse tre, C. Etter litt tid går A ut i venstre fil igjen og siger forbi B og C. Sakte, sakte, som d ahan kjørte forbi meg. A, C, B er de nå, en liten troika på motorveien med meg cruisende et lite stykke bak. Etter noen minutter er de B, A, C. Etter enda flere minutter treffer troikaen en annen bil, en virkelig langsomkjører, og de passerer ham etter tur, men helt usymmetrisk: som når tre langrennsløpere passerer en dårligere konkurrent, så rekkefølgen de tre imellom holder seg også etter passeringen, men helt hulter til bulter, slik at de snart er A, B, C. Og deretter C, A, B. Og deretter C, B, A. Og deretter nok en konstellasjon, og nok en , og slik hele veien fram til bomstasjonen, hvor de brukte forskjellig tid med myntene og mistet hverandre.

I seg selv er dette ikke irriterende, og det er i alle fall ikke noe ulovlig. De kjører i riktig hastighet, de blinker pent når de skal ut av og like pent når de skal inn i høyrefila. De holder litt dårlig avstand, kanskje, men ikke noe verre enn de fleste gjør. Ikke noe å irritere seg over i det hele tatt. Og likevel kunne jeg knapt beherske meg der jeg satt bak rattet. Det er så idiotisk kjøring, det er så regelfjollete, det er en type revisorkjøring som ser regler og påbud men ikke jenker det en millimeter for hvordan virkeligheten kanskje hadde fungert best. De legger seg på én fart, og den holder de, samme hva. Litt som mennesker som ikke kan gjøre noen annet sosialt enn å snakke om fotball eller strikking eller boule, for eksempel. Og de vil aldri kunne skjønne hvorfor måten de gjør ting på kan trå en på nervene.

Det er rent ut av en grenseløs arroganse i det. Takke meg til en råkjører som vet han provoserer.

Bingoen borte!

Det er en bingo på Carl Berners plass, helt i hjørnet mot selve det store CB-krysset. Går forbi der når jeg skal til Ica, og det er alltid en stille glede å titte nysgjerrig inn dit. Persiennene er alltid trukket ned, men det er mulig å glimte gjennom døra og i persiennesprekkene, få et glimt av store danskebåtpengemaskiner, enarmede banditter med pling og lys og plong og plang og enda mer lys. Og foran sitter det mennesker helt ubevegelig, som fjetret, saltstøtter, stirrer inn på skjermen. Tenk deg tv-titting og gang det med to: de ser dobbelt så hjernedøde ut og dobbelt så fanatisk oppslukt. Cirka tre ganger så ille som jeg ser ut her foran dataskjermen. Og utenfor står det alltid to-tre nå etter hvert hutrende figurer med en røyk i hånda. Ofte sitter de også, det ser ut som de har tatt med seg stoler innenfra, for alt jeg vet den samme stolen som de sitter på foran pengemaskinene, som om de er limt fast til setet. Jeg skjønner ikke hvor denne stille gleden kommer fra, heller burde man kanskje bli litt trist for alle disse menneskene som kaster bort timer på å kaste bort penger på bortkastede pengesnytingsmaskiner. Spilleavhengighetsforskere vil helt sikkert mene det. Og like fullt er det halve gleden ved å gå til Ica den ene heller enn den andre veien.

Og nå er det tatt fra meg. Om ikke alt, så halvparten. På den ene siden har de dekket vinduene ut mot veien med store bilder av natur og elg på en bakgrunn av mursteinsmur. Bilde av mursteinsmur. Man kan ikke lenger se inn til bingoistene og det er ikke lenger vakkert heslig men anstrengt vakkert: å se inn til bingospillerne gjennom et møkkete vindu gir mer enn å se på liksomvakre bilder gjennom et møkkete vindu. Det liksomvakre blir man bare halvtrist av, det er så åpenbart at det dekker over den virkeligheten som er der og som tross alt betyr mer for en som menneske.

Jeg har begynt å gå den andre veien rundt kvartale til Ica. Den lange veien. Om noen uker, når de har hengt opp "vakre" bilder på den andre siden av hushjørnet, kommer jeg til å stikke innom bingoen bare for å føle stemningen litt. Sitte der og føle på lufta og sosialiteten helt til de kaster meg ut. Og dagen etter vil det være en liten notis i Aften: de har aldri opplevd maken til vanskelig kunde, sier bingoinnehaveren til avisen.