fri fra jobb på jobb

Noen jobber er jobb hele tiden og man sliter ut alle de ledd man sliter på i løpe av et kvert kort arbeidsliv. Noen lever for jobben og vet ikke når jobben slutter og fritide begynner, siden det for dem ikke er noen forskjell.
Og så er det dem i midten som har uendelige pauser midt i jobbingen men likevel ikke kan slappe av siden pausene enten kan brytes når som helst eller ikke er så lange at man stoppe hodet. Jeg har pause nå. Time om femten minutter. Ingenting å gjøre. Kan trene på tøtsj, men gidder ikke nå. Kan ikke skrive på Wikipedia: elever har bølla og redigeringstilgangen er sperret. Ikke noe å lese på nettet. Ingen ork til å være lærerværelsessosial. Ingenting å forberede til timen, de skal bare finne ting på nettet uansett. Ikke noe poeng å rette stiler, har ikke mer tid enn... nå tolv minutter. Spise en brødskive, drikke vann, tøye ut tastaturskuldre... skrive i bloggen..

Henda over brystet

Mulig jeg har sagt noe før om det et eller annet sted, men igjen: hvorfor i alle huleste dager går noen damer med hednda i kors over brystet, eller over magen, går med begge henda skjult under overarmene, vensre under høyre og høyre under venstre, som om det er mnus hundreogåtti grader og de er så deserate etter nærkontakt og å stenge ute verden at de pådrar seg slitasjegikt i armene og skuldrene av ren angst.
Hm, det er kanskje det. Og det er kanskje derfor det kan være så irriterende. Det er så åpenbart at det er en måte å stenge verden ute på at man føler seg som en inntrenger bare man så mye som tenker på å være i deres ikke engang umiddelbare nærhet.
Hm, det gjør man jo unsett alltid, nærhet er alltid potensielt påtrengende. OK, eg tar tilbake alt, jenter som går med henda i kors, armene kors tett innti kroppen er ikke irriterende, men stakkarslige. Irritasjonen er mi egen greie...