Hvorfor Finnegans Wake er som religion

Noen bøker er lette å lese, så enkle at man ikke engang merker at man leser. Ingen motstand, ingen motvind, ikke noe å tygge på. Andre bøker er tyngre, man må konsentrere seg, kjempe med stoffet, tenke seg om og virkelig anstrenges eg for å trenge inn i de underliggende tankene. Helt i enden av denne skalaen, nesten utenfor, ligger Finnegans Wake. Skjønner man en setning her, blir man overglad. Ser man sammenhengen mellom et od på side 32 og et anet ord på side 22, føler man at man har funnet dyp innsikt. Det er ikke en bok man skal skjønne, det er en bok man skal ta til seg eller over seg, det er for mye informasjon til at noen mennesker skal kunne skjønne alt eller engang store deler av den, og selv om man hadde hatt tid til å studere denne boka grundig, vil det alltid være et nivå av uforståelighet. På en viktig måte overgår den den menneskelige fonuft, og ale man kan er å bøye hodet i beundring.

Lite visste jeg at jeg var religiøs. Men jeg er visst det: i Breaking the spell av Daniel Dennett (holder på å lese den nå) er det et kapittel som heter Belief in Belief. Og i det kapitlet kommer Dennett inn på hvorfor religion er uforståelig. Og alt han sier kan brukes om Finnegans Wake. Se her:

For a truly awesome and mind-teasing proposition, there is nothing that beats a aradox eagerly avowed... There are several reasons why this inflation into incomprhehensibility would be an adaptation that would enchance the fitness of a meme. [ca et kultur-gen] First, as just noted, it tends to evoke wonder and draw attention to itself. It's a veritable peacock's tail of extravagant display... Peacock's tails are finally limited by the sheer physical inability of the peacocks to carry around still larger ones, and paradoxology must hit the wall, too. People's discomfort with sheer incoherence is strong, so there are always tantalizing elements of sense-making narrative, punctuated with seriously perplexing nuggets of incomprehensibility. The anomalies gives the host brains something to gnaw on, like an unresolved musical cadence, and hence something to rehearse, and rehearse again, and baffle themselves deliciously about it. Second, incomprehensibility discourages paraphrase - which can be the death to a meme identity - by leaving the host with no viable choice but verbatim transmission.

Jeg memorerte en gang første side av Finnegans Wake (se her), til og med hele det 100-bokstavers lange tordenordet lærte jeg meg utenat. Jeg skjønte ikke nok til å parafrasere siden, men nok til at jeg så mening her og der. Og jeg så mange språklige paradokser, merkverdigheter, idiosynkrasier - men det gjorde det bare enda større og enda mer fantastisk.

Det er selvfølgelig forskjeller. Finnegans Wake er et kunstverk, religioner prøve rå si noe om hvordan faktisk henger sammen. Men likevel: det er mulig en innbitt ateist som Dennett har fått meg til å se religion som et overlevelig kunstverk. Overlevelig som kunstverk. Om religion for meg er overlevelig som filosofi eller livssyn, er en helt annen sak.

Villdyrsmorgen

Unike bilder denne morgenen. Det var i alle fall det mannen sa. Unik situasjon, enestående scener. Og selv om jeg trodde det da jeg gikk ut av bilden, var det ikke at jeg hadde funnet en parkeringsplass.

På den andre siden av et gjerde, rett innenfor en hage, lå det nemlig en døende skjære og sprellet - og over den lå det en falk og glefset i seg. Jaktfalk, kanskje tårnfalk, mente mannen. Ut fra hva jeg har funnet på nettet er ingen av dem på disse breddegrader, i alle fall ikke om vinteren. Og de er ikke så vanlige i byen som på landet, i naturen. Denne lå hundre meter fra et av Oslos flittigste kryss, med hus på alle kanter og et travelt fortau en meter bortenfor. Vi turte ikke gå nærmere, mannen og jeg, vi holdt oss på behørig avstand for ikke å forstyrre. Det var liksom et for unikt øyeblikk til å forstyrre. Han hadde tatt fram et lite digitalkamera.

Det finnes mennesker som blir i hundre over å se elg og løve og rotte og muldvarp og alle mulige slags dyr som det finnes ganske mange av. Jeg blir det også, spesielt fordi jeg aldri har sett løve eller muldvarp eller bever utenfor dyrehager. Jeg så en grevling en gang da jeg var liten. Skryter av det fremdeles.

Og nå har jeg sett en falk maltraktere en stakkars skjære mens skjærekoret rundt ham skrek seg hese. Underlig hvor store belønninger man av og til kan få av å flytte bilen fra betalingsplass tidlig en januarmorgen.

Kultur

Vi er på vei til kultur. Babyen begynner å bli så stor at vi kan det. Og det er jommen en god følelse.

I går var det fest i leiligheten, tre meter fra senga til babyen. Ikke festfest, men en gjeng folk som lekte mimelek, skrålte og lo og gjettet høyt og høyere. Men bayen sov. I alle fall fram til bleia ble litt for våt litt feil sted klokka tolv - men når han først hadde våknet var det da også helt umulig å få ham til å sovne igjen før alle gjestene gikk en time senere. 

Nå har han nettopp sovnet, og T og jeg skal ut på kino. Svigers er barnevakt. Vi skal se Du levande, en film som sikkert er alt annet enn Hollywood og sikkert ikke passer med det halvt nybakte foreldre skal se. (Eller er det bare en fordom hos meg at man forventer at nye foreldre skal se rosa, lykkelige filmer?)

Vi skal være kulturelle med andre kulturelle, det er ikke lenger vanskelig å gå ut mens babyen er hjemme alene med en barnevakt. Jeg gleder meg. Og vi har vært lekende og sosiale i leiligheten mens babyen sov søtt ved siden av og sjarmerte alle da han våknet og så forvirret på alle menneskene. Det gledet meg. Og det er godt.

Bare det jeg ville si. 

Tolerer intoleransen, Seb. Kanskje.

Det begynner nå. Det begynte forsåvidt for lenge siden, men nå begynner det å merkes på et helt annet nivå. Fram til nå har Seb vært en liten baby, han har sovet og spist og bæsjet og grått og holdt seg stort sett til det. Og sett på verden. Men nå ser han på verden på en helt annen måte. Og nå kravler, ikke fullt krabber men nesten, han seg bortover gulvet, ruller rundt og havner plutselig borti ledningen ved veggen eller i klem i senga når han egentlig skal sove. Og dette begynner nå: nysgjerrighet over alle grenser. Og dette: foreldreundringer over hva som egentlig er den beste oppdragelsen.

For eksempel når det gjelder livssyn. Jeg mener mitt livssyn er det riktigste, alt i alt. Jeg mener det er viktig å undersøke alle argumenter, å diskutere fram og tilbake, og bøye seg for de beste argumentene for å komme nærmere sannheten. Ikke det at man kommer til å finne hele sannheten, eller at det engang finnes en ultimat siste sannhet - men må i alle fall prøve.

Men jeg mener også at andres livssyn skal respekteres. Ikke når de er for umenneskelige, ikke når de fører til etniske utrensinger og generell forjævlighet, men så lenge de holder seg innenfor en slags menneskelighet, javisst. Men. igjen et men, men denne respekten innebærer også å forsøke å diskutere med andre om deres livssyn, prøve å finne deres argumenter for sin overbevisning som jeg vil at andre skal høre mine grunner for mine overbevisning.

Nå. Hvordan skal man overføre dette til Seb? Hvordan skal man på den ene siden vise at man skal respektere andres livssyn og lar dem ha sine overbevisninger samtidig som man skal oppdra ham til å være kritisk til alles livssyn, også eget, og at det er viktig å prøve å finne sannheten? Når det kommer Jehovas vitner på døra, skal jeg lære ham å ta dem alvorlig når de begir seg ut på sine mest patetiske argumentasjonsrekker? Når han går i klasse med en overbevist kreasjonistfamilie, skal jeg lære ham å ikke utfordre deres syn på vitenskap? 

Seb har ikke begynt å snakke ennå, så det er litt tid igjen. Men hvordan skal jeg løse dette problemet på noen måneder når jeg i løpet av mine tretti år har hoppet fram og tilbake mellom løsninger som en hare mellom revehiene?

K-ordet (Kra! Kra!)

Børsen stuper og forsidene ryddes i tabloidene. Børsen ned 20 prosent siden nyttår, kaos på børsen, mange mange milliarder forsvunnet, tvangssalg av aksjer, hvor er bunnen blabla. Katastrofe! Og ingen vet hvorfor og ingen vet hvordan, og alle gjetter vilt og tilfeldig på hvordan det går videre. Men det viktigste spørsmålet snor de seg unna.

Er dette et krakk?

I noen aviser spør de finansmenn (ingen damer), og et lite mindretall svarer ja eller nei. De andre sier tja og nja og det går jo nedover, men hvor er grensa da? Eller krakk går fortere, ærlig talt, dette er bare en korreksjon. Eller krakk har andre grunner, men det er mye ned, så kanskje. Andre sier to krakk: det berømte for 80 år siden og Black Monday i 1987. Eller eller eller.

Det er en besynderlig øvelse. Hvorfor er det så farlig å kalle det et krakk? Alle har tallene, alle ser hvor mye og hvor fort børsen har falt, hvorfor kan må de slåss om dette ene ordet? Vil det påvirke markedet så grassat om alle enes om at dette skal kalles et krakk? Er børsfolk så irrasjonelle? Kråkene på børsen roper krakra, men våger ikke fullføre ordet av frykt for at alt da vil bli enda verre?

Forhåpentligvis er det en tabloidisering at hovedspørsmålet alle stiller seg er om det passer med k-ordet. Forhåpentligvis er de som driver med aksjer litt mer avanserte i hodet enn å diskutere hvilket ord de skal bruke. Forhåpentligvis er det bare de utenforstående som trenger en slik forenkling. Forhåpentligvis. men jeg frykter...

K sa nylig at aksjespekulanter er litt føkka, generelt sett. De er ekstremt resultatorientert, kyniske, opphengt i rene konkurranseting - litt som toppidrettsutøvere. Han kjente en som ikke var trygg før han hadde 40 millioner i banken, og som jobbet seg halvt i hjel for å få det. En annen måte kunne ha vært å skjønne hvor usikkerheten kommer fra, for å komme over den (for alle skjønner jo at å nå et tilfeldig valgt antall millioner i banken ikke er det saliggjørende i slike tilfeller). Det er nok tilfredstillende å ha konkurransen og adrenlinet. Men det verdensbildet som ligger til grunn, og den selvgodheten som følger med, den arrogansen...?

Vanligvis synes jeg det er litt fint at børsen går ned. Det bunner trolig i en slags misunnelse og irritasjon over aksjeverdens og dens sjargong og verdenssyn. Forhåpentligvis vil jeg en dag treffe en aksjemegler som har nok filosofi i hodet til å forklare alt sammen bedre enn mine fordommer klarer her og nå.

Men til da: krakk i vei!

Første ord!

Seb har sagt sitt første ord! Sine første ord, faktisk, og vi vet ikke helt hvilket språk vi skal lande på at det er - men uansett, et ord er det, helt klart, og alle himler undrer seg over dette språkgeniet som begynner å snakke før han har fylt sju måneder.

Ahem.

Det er mulig det er litt mer komplisert enn som så. (Eller litt enklere, alt ettersom.) Vi er litt usikre på hva som kom føst, men ordene han bruker er mama, baba og papa. Noen ganger sier han mama til pappa, andre ganger sier han babababababa til mamma. Andre ganger babler han formålsløst ut i lufta, men det er kanskje fordi han roper på mama eller papa. Eller baba, bosnisk-kroatisk-serbisk for bestemor.

Men ahem, altså. 7 måneder gamle babyer kan ikke snakke. De har ikke de evnene som skal til, hjernen er ikke utviklet nok til å tenke så abstrakt at lyder som kommer ut av munnen har noen sammenheng med verden som kommer inn gjennom øyne og ører. Og på en nettside stod det en lett latterliggjørende beskrivelse av overstolte foreldre som tar de første bablelydene som ord.

Ahem. Seb har ikke sagt sine første ord. Eller, han har sagt sine første ord, men han forbinder det ikke med mening på riktig måte, og dermed er det ikke egentlig ord, bare lyder. Bare tørrtrening til hjernen er utviklet nok til å skjønne sammenhengen.

Men det er søtt, da, seriøst nsselig når bablingen treffer og han sier mama til mamma eller roper på pappa når bleia skal skiftes...

Vitenskapsfilosofi og Jehovas vitner

Verden hadde ikke vært den samme uten tilfeldigheter. Den hadde ikke vært noe uten tilfeldigheter, den er en eneste stor tilfeldighet, så stor at det egentlig ikke gir mening å snakke om tilfeldighet engang. OK, si det sånn, da: verden hadde vært kjedeligere uten tilfeldigheter man ikke forutser, uten sammenfall man ikke forventer. Som i dag.

De siste ukene har jeg hørt på forelesninger i vitenskapsfilosofi på ipoden og lest halvparten av en bok om gud. Så hodet mitt har fullt av enormt spissfindige argumenter og hårsplittende innsigelser mot andres argumenter, virkelig sånne innsigelser det tar en tid før man skjønner og i det hele tatt godtar fordi de går tvers mot den ryggmargsrefleksen om å glatte over uenigheter man av og til har - og av en kritisk gjennomgang av synet på gud i kristendommen, jødedommen og islam. Råstoff kristendommens opphav, tankestruktur halvavansert vitenskapsfilosofi. Så hvem tror du jeg møter i døra? Hvilken tilfeldighet ville vært det største sammenfallet?

Jehovas vitner, selvfølgelig.

Jeg har alltid snodd meg rundt Jehovas vitner-misjonærer, de gangene de har kommet på døra. Har alltid hatt gode nok argumenter til å jage dem bort med et grynt (spesielt de gamle damene: de blir alltid forulempet når noen våger å diskutere deres gode budskap). Men aldri har jeg visst så mye og så detaljert hvordan synet på gud har oppstått og endret seg - og aldri har jeg fått kvesset tenkeevnen så mye. Og, sammenfall over alle sammenfall, aldri har jeg møtt en mer påståelig Jehovas vitne.

Det er ikke så viktig å gjenfortelle hele diskusjonen. Poenget mitt her er bare å si at vitenskapsfilosofikurset var veldig bra, at det frister til gjentakelse å laste ned nei KJØPEKJØPE KJØPE FOR 200$ flere kurs av samme type, at flere mennesker burde høre på eller lese om ikke akkurat det kurset så noe som ikke glatter over innvendinger, uansett hvor rare innvendingene er, men tar absolutt alt som muligheter for å komme nærmere sannheten. At det noen ganger var fantastisk avslappende å kunne konsentrere seg om logikken i argumentene, å prøve å forstå alle argumentene, i motsetning til å, tja... snakke om søskenbarn på gjøvik, egne og andres prestasjoner, verdens utrolighet eller forferdelighet, større eller mindre sportsprestasjoner, større eller mindre kunstopplevelser...

Men likevel - det var en fantastisk artig diskusjon. Jeg råder alle til å lese seg opp på filosofi og religionshistorie før neste gang Jehova vitnes for.

Orden i sysakene i bokhylla på internett

Jeg har for mange bøker. Det er det de sier, de som oppbevarer de jeg ikke har i leiligheten. Jeg har så mange at jeg kan gå gjennom bokhylla og overraskes, oj, har jeg den også? Men hvor mange hyllemeter eller hvor mange bøker det er alt i alt? En periode for etpar år siden begynte jeg å føre inn lle bøkene på et excel-ark, med hjemmelagde formularer. Det var gøy en stund, jeg fikk oversikt og kunne sortere etter alle mulige slags parametre. Sideantall, forfatternavn, pris, når kjøpt osv osv. Men det var satans mye å skrive inn, og etter hvert ga jeg litt blaffen. Og etter hvert igjen, ble datamaskinen stjålet, og jeg satt igjen uten noe som helst. Tok selvfølgelig ikke backup, det får da være grenser til fornuft.

Så bokkategoriseringen gikk i glemmeboka (hihi) og jeg mistet litt oversikten over alle bøkene mine. Men så en vakker dag...

Så snublet jeg over LibraryThing. Den ene gode tingen der er at man kan registrere bøkene sine på nett, så man slipper å miste alt når dataen plutselig forsvinner. Men det er bare en liten ting. For først og fremst er LibraryThing en sosial bokting, litt som Last.fm er det for musikk. Og det er knyttet opp til en mengde biblioteker, slik at alt man trenger å gjøre, er å taste inn isbn-nummeret (eller lese det inn, om man har en eller annen slags skanner), så klikke på riktig bok, og vips, den er lagt inn i samlingen. Så kan du se hvor mange andre som har samme bok, hva andre sier om den, hvilken karakter de gir osvosv. Se fx her.

Så fascinerende er det at jeg har lagt inn bøker hos svigerslekt også, og sikler etter å dra til foreldre både her og der og ta med deres bøker og de av mine bøker jeg ikke har fått med. Jeg vil se hvor stort bibliotek jeg egentlig har (er på topplisten over norske biblioteker, men det er mest fordi det er få nordmenn der foreløpig), se hvilke bøker jeg deler med familien både her og der, og se hvilke bøker de som har mine bøker, har.

Jeg snoker alltid i andres bokhyller når jeg får sjansen, det er mange fester jeg har brukt en halvtime på å stå med hodet på skakke for å se hva slags ting som leses i dete hjemmet, hvilket bilde som vil vises av en selv, hvilke tanker man har fulgt videre inn i bøker. Nå kan jeg gjøre det samme - og legge ut egne bøker - på internett, alt sorter- og søkbart. Og sammenlignbart med andres biblioteker.

Og det beste av alt: lysten til å lese bøker øker nå som jeg er en del av et helt nettsamfunn hvor det leses bøker. Gøygøygøy.