K-ordet (Kra! Kra!)

Børsen stuper og forsidene ryddes i tabloidene. Børsen ned 20 prosent siden nyttår, kaos på børsen, mange mange milliarder forsvunnet, tvangssalg av aksjer, hvor er bunnen blabla. Katastrofe! Og ingen vet hvorfor og ingen vet hvordan, og alle gjetter vilt og tilfeldig på hvordan det går videre. Men det viktigste spørsmålet snor de seg unna.

Er dette et krakk?

I noen aviser spør de finansmenn (ingen damer), og et lite mindretall svarer ja eller nei. De andre sier tja og nja og det går jo nedover, men hvor er grensa da? Eller krakk går fortere, ærlig talt, dette er bare en korreksjon. Eller krakk har andre grunner, men det er mye ned, så kanskje. Andre sier to krakk: det berømte for 80 år siden og Black Monday i 1987. Eller eller eller.

Det er en besynderlig øvelse. Hvorfor er det så farlig å kalle det et krakk? Alle har tallene, alle ser hvor mye og hvor fort børsen har falt, hvorfor kan må de slåss om dette ene ordet? Vil det påvirke markedet så grassat om alle enes om at dette skal kalles et krakk? Er børsfolk så irrasjonelle? Kråkene på børsen roper krakra, men våger ikke fullføre ordet av frykt for at alt da vil bli enda verre?

Forhåpentligvis er det en tabloidisering at hovedspørsmålet alle stiller seg er om det passer med k-ordet. Forhåpentligvis er de som driver med aksjer litt mer avanserte i hodet enn å diskutere hvilket ord de skal bruke. Forhåpentligvis er det bare de utenforstående som trenger en slik forenkling. Forhåpentligvis. men jeg frykter...

K sa nylig at aksjespekulanter er litt føkka, generelt sett. De er ekstremt resultatorientert, kyniske, opphengt i rene konkurranseting - litt som toppidrettsutøvere. Han kjente en som ikke var trygg før han hadde 40 millioner i banken, og som jobbet seg halvt i hjel for å få det. En annen måte kunne ha vært å skjønne hvor usikkerheten kommer fra, for å komme over den (for alle skjønner jo at å nå et tilfeldig valgt antall millioner i banken ikke er det saliggjørende i slike tilfeller). Det er nok tilfredstillende å ha konkurransen og adrenlinet. Men det verdensbildet som ligger til grunn, og den selvgodheten som følger med, den arrogansen...?

Vanligvis synes jeg det er litt fint at børsen går ned. Det bunner trolig i en slags misunnelse og irritasjon over aksjeverdens og dens sjargong og verdenssyn. Forhåpentligvis vil jeg en dag treffe en aksjemegler som har nok filosofi i hodet til å forklare alt sammen bedre enn mine fordommer klarer her og nå.

Men til da: krakk i vei!