AFTENPOSTEN MØTER MESSI!

OK. Si at du sitter på jobb en kveld. Litt lei hverdagsjournalistikken, litt spyklar av de samme gamle fotballtrynene som sier de samme klisjeene om de samme gamle greiene. Vi tar en kamp av gangen, Rosenborg ser sterke, Brann er bra i år, Odd kommer til å slite, vi må satse på bakrommet, på luftstyrken, dødballer blir viktige. Jadajada. Og så, når man sitter der og surmuler, kommer det plutselig inn en melding: Lionel Messi skal lansere en ny sko i Napoli i morgen (eller Barcelona, eller Roma, eller en annen by på lignende breddegrad). Lionel Messi, sammen med andre fotballkjendiser, skal si at de nye skoene er de beste noensinne, og deretter får alle journalister seks stoppeklokkminutter for et slags intervju? Sammen med tre andre journalister og deres fotografer. Vil du være med?

Selvfølgelig spør man da avisa si om å få reise ned. Det er MESSI, det er en fotballgud, det er fantastisk, det blir en stor sak! Det hadde jeg gjort også, og melket avishuset for alt det er verdt. En tur er en tur. Men sett fra den andre siden?

Avisa betaler en flytur og en natt på hotell for noe som enda bedre kunne ha blitt skrevet med utgangspunkt i Wikipedia og andre nettkilder. Leserne får plattheter av typen "Messi svarer ikke mye" og "Messi er sjenert" iblandet bruddstykker av det den wikipediabaserte artikkelen kunne ha vært: "Messi hadde veksthormonmangel som liten", "Messi ble født i Argentina". Om man skriver godt, og langt, og får beskrevet stemningen og hvordan det hele er, så kan det være en god kommentar til hele det fotballske sponsorsirkuset. Men skrevet som en nesegrus OJ DER ER MESSI HAN ER GUD? Pft.

Hadde det enda vært en som hadde noe å si, hadde det enda vært en som har tenkt over verden eller kan si noe annet enn at baller er runde og gresset er grønt. Men ser man det for seg? At kulturmedarbeidere tar en tur til Bologna for å snakke seks minutter med Umberto Eco? På deling med fire andre kulturjournalister og deres fotografer? Pft.

Feilen ligger kanskje bare i at man forventer at 20-årige fotballister skal ha like mye å si om verden som 70-årige professorer. Jeg mener, ingen forventer da at professorene skal være like fantastiske på fotballbanen som 20-åringene? Og i kjendiseriet: Liker man fotball, vil en samtale med Messi bare være kjedelig. Liker man kjendiser, svimer man av med en Messi i nærheten. Og for den følelsen, WOW EN KJENDIS, er det kanskje verdt en lang tur til Sør-Europa. Kanskje.

Det burde ha vært flere kjendiserister i kulturdelen av avisa. Om ikke annet så fordi det da ville bli flere artikler om tenkende uten at det er et jubileum eller at de kommer til Norge eller noenting - men simpelthen fordi de er de de er.

Jaja. Her er det store møtet.

Og nå: bevisste hender!

Visst, visst. Vi er kommet videre. Hvilken virkelighet! Seb har virkelig begynt å vise hvor viktig Wimbledon vil være i verdensmesterskapet...

Begynn på nytt.

Seb har begynt å kunne bevege henda og armene bevisst. Og det er nok en milepæl. Han holder venstre pekefinger med høyre hånd, eller omvendt, og strekker armene over hodet - og ler du, elelr strekker armene over hodet selv, gjør han det en gang til. Han løfter armene når han vil løftes, og enda høyere når han faktisk løftes, som om han gir plass til den løftendes hender. Han strekker seg etter ting like utenfor rekkevidde, og når han det bare nesten, snur han seg enda mer rundt og borer hodet ned i sofaen/gulvet for å komme enda litt nærmere med armen. Han holder ting og snur de rundt for å studere dem fra alle kanter, det er ikke lenge automatikk i å stikke ting rett i munnen. Han holder henda borte fra maten når det spises - bortsett fra av og til, og da er det som om han har fått en julegave, åååå, å få lov til å gøre med maten! Han begynner å bli helt klar over at det er forskjellige mennesker i verden, og smiler til de han kjenner igjen. Han sitter, han står med litt hjelp, han babler med alle de ukjente menneskene han ser passere.

Jeg kunne fortsette. Men dette er helt uviktig. Hadde det ikke skjedd nå, ville det ha skjedd senere - og det skjer med stort sett alle barn i verden. Barn lærer seg å bruke henda på egen hånd, de babler og sitter og undersøker og leker med alt inen rekkevidde, det er det barn gjør- Helt normalt, helt basaltbanalt, helt uviktig. Og likevel det viktigste i hele verden.

Mester

Mennesker viser nye sider hele tiden. Nye ting dukker opp man aldri har hørt om før eller kunne ha tenkt seg. Og man slås til bakken av undring: oj, er han i den kategorien! Noen ganger er denne kategorien ganske vag - oj, er han snill, og er han så hygelig - men de aller fleste ganger er den helt klar og bestemmelig. Som å bli mester.

Jeg ble fortalt i dag av en gammel venninne, forholdsvis gammel venninne via T, at hun er Provence-mester i tennis for 13-åringer. Og hele mitt bildet av henne ble helt snudd opp-ned. Jeg mener, hun er en liten, mørkerød, røykende sosialt intelligent intellektuell. Hun ser ikke ut som en idrettsutøver, og selv om hun skulle ha gjort det, ville jeg ikke forventet at hun hadde ønsket å drive det til noe i den ikke akkurat intellektuelle eller rettferdige idrettsverden.

På den annen side kunne jeg ha forventet at hun som ikke helt abstrakt-opphengt hjernemenneske var god i en eller annen sport, nå eller tidligere. Det er noe med generell vellykkethet: en som er veldig hyggelig og veldig smart og ser normal ut fysisk vil lettere antas å være flink i sport. Det er som om dyktigheten på noen områder smitter av på andre. Jeg kunne ha tenkt meg at hun hadde spilt tennis mye i livet, eller at hun var relativt flink til å løpe. Men mester?

Men da er spørsmålet hva som regnes som mester. Jeg antar Provence-mester i tennis for 13-åringer er relativt høythengende, at det er endel som trener for å bli det. Men jeg vet ikke. Og om det var med tre stykker, og to trakk seg, var det da en stor bragd å bli mester? Er det noen som bør endre mitt syn på henne nå? Og er det alltid mesteren som er viktig? Om hun hadde kommet på andre plass, hadde det vært helt annerledes da? Tapt i åttendelsfinalen mot hun som senere tapte i finalen?

Jeg er klubbmester i langrenn (én deltaker) og også i orientering, tror jeg (i alle fall klar medaljeplass, det var aldri mer enn tre med). Jeg er mange ganger Østfoldmester i basketball, både som trener og spiller, og også seriemester i Oslo både som trener og spiller. (Vi var favoritter til å vinne NM også, men tapte i kvartfinalen). Jeg har søvmedalje fra student-NM i basket, og seriemesterskap i fjerde eller tredje divisjon, husker ikke helt. På noen av disse lagene var jeg beste spiller. På noen var jeg langt fra best.

Jeg har premier fra terrengløp, fra juleturnering i fotball, fra minigolf, fra orientering. Jeg ble nummer to i en klasseturnering i tre på rad, og det bare fordi hun la brettet helt på sin side av bordet. Jeg har vært elevrådsrepresentant hedningsamfunnets (motvillge) Halden-representant.

Det finnes mange mennesker, kanskje de fleste jeg kjenner, som ikke vet halvparten av dette. Og så? Endrer det noe? Er det en viktigere del av meg at jeg en gang har vunnet noe enn at jeg ofte er snillere enn jeg virker ut fra førsteinntrykket? Og er det en vesenforskjell på å være SERIEMESTER i basket og ha en tredjeplass fra et lokalt terrengløp?

Kanskje dette: å være BEST er en egen kategori i menneskers hoder, og alle som er BEST i et eller annet er på en eller annen måte er i samme liga. Verdensmesteren i Rubiks kube med tærne er like mye verdensmester som han som vinner 100m i VM, de inviteres til samme fest. Og mennesker liker enkle, enten/eller-kategorier, de er ikke så diffuse og mye lettere å tenke med. Å gradere mesterskap er en øvelse for viderekomne. Første spørsmål er alltid: “Har du vunnet noe?”

Jeg har det. Og jammen hadde ikke denne venninen det også. La oss kalle det uavgjort. Vi trenger jo ikke å konkurrere, heller.

Snøflak og ung kjærlighet

En gang fant jeg et gammelt kjærlighetsbrev i en bibliotekbok. Jeg tekte først å ikke lese gjennom, det var privat og sikkert litt pinlig for den som hadde skrevet det, men så innså jeg at det sikkert ikke ville gjøre noe fra eller til. Dessuten ante jeg sikkert uansett ikke hvem som hadde skrevet det. Jeg tok feil.

Brevet var fra en jente som gikk to klasser over meg på ungdomsskolen. Jeg så henne som en tøff tøff jente - ikke fordi hun stod i røykedumpa med hengerompene (fant aldri ut om hun faktisk gjorde det), men fordi hun hadde en uovervinnelig aura rundt seg, selv i sine åpenbart usikre øyeblikk. Det hjalp sikkert at boren hennes var toppidretssutøver og andre slektninger var smått legendariske for den ene eller andre tingen. Alle visste hvem de var. Alle husket bestefaren hennes, tror jeg det var, for hans magnetiske personlighet og akademiske evner og fysiske krefter og alt. Til og med mamma snakket med en rar misunnelsesbeundring i stemmen når det gjaldt denne familien.

Hun hadde skrevet til en gutt mamma hadde på skolen. Han hadde bare toppkarakterer. Han var populær og hyggelig. Moren hans var mer vellykket enn moren min. Jeg husker ikke lenger hvorfor eller hvordan det ble sånn, men en periode snakket jeg med ham og var nesten på vei til å kjenne ham, selv om han var to år eldre i en alder hvor to år er mye. Vi sa hei, vi snakket om løse ting, vi var på en eller annen måte på vei til å være på samme planet. Men så overveldet det meg og jeg turte ikke lenger, unngikk ham i skolegården, skjønte ikke hvorfor han skulle snakke med lille meg.

Fra mitt ståsted var de perfekte for hverandre. Begge var høye og mørke. Begge var overlegne på en uforståelig hyggelig måte. De var liksom den slags mennesker som bare er flinke på alle områder uten å gjøre noe for det. Jeg leste brevet omigjen og nok en gang. Hun skrev noe om at hun likte ham, at han var pen, sånne ting man skriver når man er tenåring og ikke helt vet hva man skal skrive. Hadde jeg vært voksen, hadde jeg sikkert syntes det var rørende og søtt. Men jeg var liten og syntes det var nesten skremmende hvor nært voksenverden kom på meg. Jo flere ganger jeg leste det, desto mer følte jeg meg som en forbryter, og desto mer fikk jeg lyst til å lese igjen for på den måte kanskje skjøne denne voksenverden - og magisk ønske disse to sammen.

Hun skrev nok som en hjelpesløs tenåring. Jeg husker ingenting av hva hun skrev, og selv den gang forevevet det meg at noe av disse vendingene da lignet veldig på de vendingene som dukket opp hele tiden i dårlige tv-serier og i skoledagbøker? men det var så virkelig at jeg ble fengslet. Og så skrev hun så vakkert i dette ene avsnittet om snøen som daler sakte i store flak i lyset fra gatalampa, at snøfnuggene synes bare på undersiden der de faller fra det det svarte mørket rundt. Vakkert, vakkert, og det eneste jeg ikke ante var en klisjé.

Jeg la brevet tlbake i boka da jeg leverte den. Hvor det ble av, aner jeg ikke. Kanskje hun lånte den selv for å lete etter det. Og jeg vokste opp og ble fjortis selv, og student, og voksen, og pappa, og gråspettet om man ser nøye etter. Jeg hadde nok smilt av søtheten og naiviteten i et slikt brev nå, kanskje til og med tatt det til hun som skrev det og gitt det tilbake, hemmelig, så ingen så det. Han er flott. Send brevet. Men jeg la det tilbake og glemte alle ordene og alt.

Bortsett fra snøen som daler sakte i gatelyset. Det hang igjen og ble et symbol. Ung, naiv, overveldende kjærlighet, betyr det. Avstandsforelskelse og kladd på kladd av kjærlighetserklæringer. Kladd på kladd av brev man aldri sender. Og all frustrasjonen, og alle de rare tankene, og hjertet som ikke slår men klemter, og hvor skal man feste blikket så andre ikke ser det, og gleden over alle de små tingene, og knuste hjerter av ingenting, knuste hjerter som fortsetter å klemte, uansett, som om de hadde en egen vilje.

Det snør nå, sakte og stort i lyset fra gatebelysningen. En dag, før det er for sent og hun er blitt voksen eller etter at det er sent nok og hun er blitt mimrende, skal jeg sende et brev til henne og si at hun uten å mene det ga meg et av tenåras største litteraturopplevelser...

Hva som helst

Da jeg jobbet i Universitas, elsket jeg å skrive petiter. Det var liksom mitt domene, og jeg skrev dem så ofte jeg kunne, helt til andre journalister ble lei og redaktøren måtte klubbe meg ned når jeg hadde nok en petitidé. Jeg elsket petiten fordi den er subjektiv og halvt usaklig, men minst like mye fordi den er så åpen. Man kan egentlig skrive om hva som helst i en petit, alt hva hjertet begjærer i det øyeblikket man setter i gang med å skrive.

Andre mente det var nettopp denne åpenheten som var så vanskelig. Jammen, hva skal vi skrive om når det ikke er noe bestemt å skrive om, sa de og myste mot meg over en etterjobbspils. Hva er rammene, hva er temaet, hva er strukturen? Jeg skjønte aldri hva de mente. Man skriver om det man tenker i hverdagen - det er hva som helst, men like fullt ikke spesielt tunge eller objektive ting. Man skrive rmed flere spørsmål enn svar, eller med følelsesutbrudd heller enn veloverveidhet. Visst er dette utrolig mye mer åpent enn å intervjue en politiker om statsbudsjettet, men det er jo likevel ikke så åpent at man ikke har noe å holde seg i? Men kanskje det er nettopp det som blir ens bane også: man skriver etter de få holdepuktene man mener å se, og vips skriver man den samme petiten mange ganger.

Det er det samme med blogg. Her kan jeg skrive hva jeg vil, absolutt alt mellom himmel og jord kan jeg si her. Jeg kan ramse opp ordboka for å få googletreff fra bisarre søk - abakus abandon abbed - eller skrive de verste kjendishatskribleriene som finnes. Jeg kan ha strikkeoppskrifter, klassifisering av kvisetyper (en bokidé, det faktisk, men en av de mest hvafaenerdethantenker), filosofiske diskusjoner om det flyvende sellerimonsteret eller potetmonsteret eller spagettimonsteret. Jeg kan skrive Romanen på disse sidene, og jeg kan skrive dikt om greske fallskjermjegeres støvleskaft. Og likevel skriver jeg likt. De samme tankene om forskjellige ting, de samme ordene om forskjellige ting, de samme tingene med forskjellige tanker og ord.

Fordi jeg er sånn, fordi jeg mangler fantasi, fordi jeg ser for meg at de tre som leser dette forventer den type skriving. Men jeg skriver egentlig bare for meg selv, gjør jeg ikke? Ikke? Og dermed kan jeg skrive hva som helst.

Sa han og fant ut at han hadde skrevet akkurat det samme før...