Kaosteori og elleregler

Alt er kaos. Alt er tilfeldig. Som når man eller: ingen vet hvem som blir ute til slutt. Helt til noen plutselig finner ut hemmeligheten.

Det var trygt og rettferdig i barnehagen. Enhver uoverenskomst kunne løses med en elleregle. Ville både du og lille, snørrete, snufsete Karl-Arne ha en grønn lego-åtter? Ikke noe problem. Si bare:
Elle melle
deg fortelle
skipet går
ut i år
rygg i rand
to i spann
snipp snapp snute
du er ute
(på ei lita silkepute)

-og du eller han får legoen, alt ettersom kaoset slår ut til din eller hans fordel. Og det beste var at ingen visste hvordan kaoset ville slå ut før helt på slutten, ofte ikke før elleren kom til siste linje: Du er ute. Om elleren skjønte at ting gikk mot ham, ville han uttale "ute" i én stavelse om det vanligvis ble sagt i to, eller to stavelser om det vanligvis ble sagt i én. Det ville selvfølgelig føre til at de ellede protesterte, han kunne da ikke endre ting på den måten, det er urettferdig... Men det var kaoset, det var skjebne, og alle protestene var mot det uunngåelige, som en gammel mann klager over at tiden allerede har gått.

Vi visste det ikke da, men på denne måten var ellereglene som kaosteri: reglene var satt, men selv om reglene (i begge betydninger) var enkle og overskuelige, førte det til et resultat som var like uventet hver gang, uforutsigbart og innfløkt. Det var for lang vei fra begynnelsen på regla, og for mange variabler som kunne spille inn underveis, til at vi klarte å fatte det.

Men det er alltid noen skal gå lenger. Det er alltid noen som skal prøve å skape orden i kaoset. Denne noen i min barnehage het Kim.

Jeg tror ikke Kim var noe spesielt smartere enn oss andre. Han virket ikke særlig smartere. Men han hatet å tape. Han hadde allerede blitt avslørt i å kikke gjennom øyenbindet da vi satte hale på eselet. Jeg kan tenke meg at han hadde brukt mange timer på å fundere over det kasoet og den tilfeldighetsgeneratoren en regle var. Kanskje var det denne reglen som fikk ham på sporet:
Ellinga, vellinga vatlandskuten (?)
slo til kjerringa midt på truten,
- Det skal du ha ditt stygge troll
fordi du ikke kunne telle til tolv.
1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12

Aha, tenkte han kanskje,det er tall her, det telles, og tall kan vi jo bruke å telle med så vi vet hvor mange vi teller, for eksempel kan vi vite hvor mange mennesker det er et sted om vi teller den. Kanskje alt i regla kan telles? Men hva skal telles? Aha, tenkte han kanskje, ett tell hver gang man flytter hånda. Da vet man hvor lenge man skal telle, og så kan man se hvor mange som er med i ellingen, og så kan man beregne alt på forhånd. Men det er vanskelig...

Kim fikk en besynderlig lyst til å elle selv hele tiden. Når han ellet, tok det alltid merkverdig lang tid før han kom i gang - når når han først begynte, var det påfallende ofte en kort regle.
En gul knapp
virre virre vapp
-du slapp

Og hver gang slapp han selv unna.

I dagligtalen er kaos kaotisk, umulig å gripe, helt tilfeldig, bare rot og surr. I matematikkens kaosteori, derimot, er kaos helt ordnet og velstrukturert - det er bare så mye informasjon og så mye som skjer på en gang og så lite som skal til før hele systemet tipper over i en annen retning (sommerfugleffekten), at sluttresultatet blir kaos i den dagligdagse betydningen av ordet. Som med været: hva været vil være om to måneder er helt umulig å vite unntatt rent generelt, som fx at det trolig vil være minusgrader og snø i januar. Man kan ikke ta med alle sommerfuglvingeslag som kan ha en effekt på været om to måneder, det blir for mye informasjon som er for vanskelig å være nøyaktig på. Og likevel er det mange som mener seg kunne spå været om ikke bare to måneder, men to år og mer: "9. juni 2009 vil det være +24 grader og 3 mm regn på Hamar".

I barnehagen var ellereglene været. I barnehagen var Kim værprofeten som ikke engang sa at han visste hvordan været ville bli om to uker. Hvordan ellingen ville ende. Men det var ikke så mye å gjøre med, ikke så mye å protestere mot. Det var bare sånn det var. Når Kim vant hver eneste gang, var klagekoret like høyt som det alltid var, men også like nederlagsdømt som alltid. Man visste like godt som alltid at det var forgjeves. Sånn var det bare.

Selv brukte jeg elleregler lenge etter at jeg hadde skjønt hva Kim egentlig hade funnet ut. Vi alle gjorde det. Og ingen av oss visste hvem som ville bli u-te til slutt. Vi visste hvordan vi skulle vite det, men vi ville ikke vite det. Vi ville la kaoset råde, i det minste tro det, og at alt var helt helt tilfeldig. At man ikke kan spå været. At det faktisk er noe som er kaotisk og uoverskuelig og tilfeldig, slik at det ikke er mulig å manipulere resultatet eller jukse seg til elleregleseier.
Ole Dole Doff
Kinkliane koff
Koffliane birkebane
Ole Dole Doff

Kim fikk ikke være med. Han jukset. Sist jeg hørte om ham, studerte han kaosteori på Blindern. Lykkelig over å bruke krefter på å nærme seg en forståelse av noe som i all sin kompleksitet for alltid vil unndra seg forståelse...