Dette helvetes "noe"!

Har hatt en diskusjon med en troende igjen. Spurte igjen hva den troende trodde på. Fikk igjen svar som de følgende, hentet fra tilfeldige nettsider:

"jeg tror på NOE.
hva dette noe er, vet jeg ikke. det er noe som er større en mennesket, det er noe udefinerbart."

"jeg tror....
men ikke på jesus eller Gud i form for kristendom....
ikke noen religion egentlig..."

"Jeg tror på NOE. Tror vi har guidere, tro på en Gud men ikke nødvendigvis den kristne Gud. Har opplevd merkelige ting i mitt liv som sier meg at det MÅ være noe der."

Syder igjen av frustrasjon og aggresjon.

Tenk deg en diskusjon mellom en fotballdommen og en trener. Dommeren har nettopp gitt rødt kort til en av trenerens spillere. Treneren vil vite hvorfor, hva som forårsaket utvisningen. Han sparket den andre spilleren i ansiktet, sier dommeren. Men han var ikke i nærheten av ansiktet med foten eller beinet sier treneren. Men han slo den andre spilleren i magen, sier dommeren. Men han hadde hendene på ryggen, sier treneren. Men han gjorde NOE, sier dommeren og går vekk, som om diskusjonen er over.

Er det vanskelig å forstå at treneren da blir sydende av frustrasjon og aggresjon? Er det vanskelig å forstå at det religiøse NOE er på samme nivå?

Jeg kan forstå at følelser kan være veldig vanskelige, innimellom umulige, å sette ord på. Også religiøse følelser. Jeg kan skjønne at religiøse opplevelser oppfattes som ordløse og overveldende, en slags alt-er-forklaret-følelser som ikke kan plasseres i de vanlige boksene. Jeg kan forstå at en troendes argument kan være at selve troen er utenfor denne verden, at trosobjektet er utenfor rom og tid og vår virkelighet og dermed ikke kan diskuteres om.

Men det er nettopp de disse religiøsitistene ikke sier. De åpner med brask og bram og mener at deres Gud er alt i verden, styrer alt og står bak alt. Så drives de fra skanse til skanse i løpet av diskusjonen og ender til slutt med slike meningsløse utsagn som de over. "OK, så er kanskje ikke Gud i verden her og kanskje det ikke er en gud engang og det er kanskje ikke skjebne eller telepati eller homøpati ut fra dine argumenter, men det finne NOE som er større enn oss mennesker, det vet jeg for det føler jeg. Sterkt."

En sann følge av dette hadde vært å bli asketisk munk for å komme nærmere det guddommelige. Men det er selfølgelig utelukket for dem. En annen utvei hadde vært å vite hva de tror på, å ha tenkt gjennom litt, å ha beskrivelser eller argumenter som i alle fall indirekte beskriver det de mener er det guddommelige. Men det er selvfølgelig ikke noe de bruker krefter på. En tredje måte er å hevde at logikken ikke gjelder for deres guddom. Men de er tvertimot store fans av logikk så lenge den støtter deres syn; så fort logikken viser seg å være inkompatibel med det de mener om ud, kaster de den uten flere fakter helt enkelt overbord.

Alt de gjør, er å enda opp i den ytterste vage unøyaktighet, NOE, og så med forulempet mine hevde dette er Sannheten. Sannheten er NOE!

Jeg prøver alltid å møte de jeg diskuterer noe med, med såpass respekt at jeg godtar deres argumenter. Er deres argumenter bedre enn mine, tar jeg trolig feil. I aller minste fall overkjører jeg ikke logikken for å beholde rett. Men religiøsitister? Blåser i argumenter, blåser i sannhet, vil bare beholde NOE som de aldri vil være i nærheten av å vite hva er. NOE som ikke engang er et luftslott - snarerer en prompepute. NOE som er tre bokstaver, en konsonant og to vokaler, som ikke refererer til noe annet enn en panisk frykt for kanskje å ta feil. Men hvordan kan man ta feil når man ikke mener noe?

Neste gang tror jeg at jeg går vekk. Neste gang en dame (eller mann, men det er ofte middelaldrende damer) begynner å snakke om NOE, at hun ikke tror på en bestemt gud eller følger en bestemt religiøs eller alternativ retning, men bestemt mener at det er NOE et sted som er NOE, på en eller annen måte - neste gang kommer jeg til å snu på hælen og komme meg vekk så fort som mulig. Denne damen vil ikke respektere noe av det jeg sier. Hun vil ikke forandre en tøddel av det hun mener, hun vil ikke innse at andre kanskje vet andre ting, hun vil ikke være i diskusjonen for æ lære. Hun vil bare ha bekreftelse på at hennes vage, lillaskjerfete, fjåsete new age-aktige svadafølelse av et logikkovergrep er en dypere sannhet enn noe av det noen andre har kommet fram til. Nei, neste gang, snur jeg meg fort og går langt vekk.

Om ikke, er jeg redd jeg kaster ting i veggen av ren frustrasjon.