Sammenligningshelvetet

Seb har begynt å bli noe mer enn en bylt. Han har begynt å løfte hode, finne hendene, gripe etter ting, utstøte halvbevisste kommunikasjonslyder, smile og le til alle han ser (dog noe tilfeldig foreløpig) - han har begynt å vise seg som en person med meninger og evner. Da melder det seg med en gang: sammenligningshelvetet.

Klarer A å finne tommelen sin? Hun er to uker yngre, men likevel? Klarer B å reise opp hodet? Klarer C å snakke så bra som Seb? (Men hvordan måler man det?) Er Seb foran i utviklingen, eller etter, er han en sinke eller et barnegeni? Kan man allerede nå ser hva slags evner han er, om man ser nøye nok etter? Han er kjempemusikalsk, er han ikke det, danser han ikke, synger han ikke med, elsker han ikke avansert musikk og intrikate rytmer? Bør vi ikke kjøpe et piano allerede nå? Var jeg sånn da jeg var liten? Spør Josteins mor og far og alle som så han: var han så smilende, snakkende, syngende, komuniserende? Og T, var hun like intelligent i blikket? Er Seb egentlig så intelligent i blikket eller er det bare forvirring å spore? Hva er han egentlig? Sammenlignet med alle de andre babyene i verden og i den nærmeste omkretsen?

Selvfølgelig sammenligner man babyer. Det er jo det de er til for. Eller: man aner ikke hva slags person man har fått ut i verden, og siden den enkleste og beste måten å vite det på er å vurdere ham opp mot andre i samme posisjon, vel, så sammenligner man ham med andre i samme posisjon. Nesten fire måneder gamle, friske, i Norge. Hva slags hjertekald verden ville det egentlig ha vært om man ikke satte ens eget barn inn i en sosial sammenheng?

Og likevel. Likevel er det denne nagende følelsen av at sammenligningen går over alle støvleskaft. Det blir til en konkurranse hvor den som går fortest beseirer den som velger å krabbe litt til. Den som sier "lys!" først, vinner litt ekstra ros ved middagsbordet og to sanger ekstra ved leggetid. Foreldre med svulmehjerter fordi deres avkom er en centimeter høyere enn naboens avkom. Burde man egentlig bry seg?

Før Seb ble født, leste jeg barnepsykologibøker og utviklingsbøker: delvis for å være litt forberedet, delvis fordi jeg syntes det var gøy. De fire månedene han har vært her, har jeg knapt lest noenting. Jeg vil ikke vite om det er normalt at han løfter hodet nå, om han er langt fremme eller langt bak i utviklingen. Så lenge jeg ser det går fort fremover og han ikke virker syk på en eller annen måte, kunne det ikke bry meg mindre hva slags kurve han følger. Seb er Seb og skal være den beste Seb han kan være - en akkurat passe blanding av utfordringer og støtte, provokasjoner og trøst. Jeg kommer aldri til å finne balansen helt, men jeg skal i alle fall aldri la denne jakten på balansen være diktert av hva andre foreldre tror andre foreldre tror andre foreldre tror. Seb er Seb. Det holder.

Forresten er han over gjennomsnittet lang, vi så det på forrige måling, kanskje blant de lengste 40%, en stor gutt, og kjempesterk, det sier hvertfall alle de gamle som har hatt babyer før og kan sammenligne...