Først penger. Så penger. Til slutt alt annet.

Hvordan måler man egen suksess? Finnes det en enkel skala? Og om det ikke skulle finnes, skal man da lite på egen eller andres dømmekraft?

Jeg skriver for tiden også blogg i Vagabond, en slags reiseblogg om hva som kans skje i verden når man ikker er hjemme. Eller nettopp er hjemme, i mitt tilfelle. Og jeg legger endel tankekraft og konsentrasjon i det - prøve å finne et godt tema, prøve å vinkle temaet, finne bilder når det skal være det, få ro til å skrive teksten. Så er spørsmålet: er det verdt det? Og neste spørsmål: hvordan skal man måle om det er verdt det?

Jeg får ingen penger for Vagabondbloggen. Alt jeg får, er et stk Vagabond i posten. Et stk glanset, turistisk magasin, med halvparten elendig kjedelige "få en fantastisk ferie på stranda" og halvparten bare vanlig kjedelige reisereportasjer fra den sture utland. Jeg bryr meg katten om slike reportasjer. De blir så selvhøytidelige og overfladiske. Og, ikke minst, så navlebeskuende på helt feil måte. Så var vi der, så var vi der, så var vi der, og det var fantastisk. Wow. Alt jeg fysisk får for bloggen min, alt jeg kan skryte av til andre, er et blad jeg aldri i verden ville ha kjøpt.

Så hvorfor skulle det være verdt det? Hvorfor skulle jeg hjelpe Vagabond å bli et bedre nettsted? Hva har Vagabond gjort for å fortjene at jeg skriver for dem?

Ingenting. Jeg får glede over å skrive, glede over å skape. Av og til får jeg glede over at en eller annen ryllik slenger inn en kommentar på det jeg har skrevet. Av og til får jeg stolthet over å lese det omigjen, eller å se bildene omigjen, å tenke at dette er mitt, detter har jeg laget.

Som regel leser jeg ikke omigjen. Ikke noe vits i å dvele ved det en har skrevet ferdig.
Som regel, det vil si nesten aldri, får jeg kommentarer på tekstene. Hvorfor skulle en tilfeldig Vagabond-leser bruke krefter på å skrive noe under der jeg har skrevet?

I Rijeka ble jeg oppringt av en sexspaltist som ville skrive noe om bonding. Vi mailet endel fram og tilbake, jeg fikk tilsendt et manus og noe greier fra henne og kommenterte det. AHA; BRA, sa G, HURRA, her kan det ligge penger, hun kan hjelpe deg siden hun allerede er en Wikipedia-artikkel.

Først penger. Skriv noe som ikke bryr deg, eller skriv som Eva Mohn skriver, hun lykkes jo, og suksess er målt i antall bøker som selges. Så penger. At Ari Behn er litt uglesett i Forfatterforeningen er rart siden han tjener så mye penger. Til slutt alt annet: glede, stolthet, egenverdi, det å skape noe man kan se på med stolthet også neste år.

Jeg burde kanskje ikke skrive i Vagabond. (Med mindre det er en slags egenreklame: det er da også det eneste argumentet som kjøpes.) Jeg burde kanskje ikke ikke skrive en bok om bonding, om de fire typene av bonding, om den hele teorien jeg konstruerte og som ikke kan reduseres til small talk. Jeg burde kanskje fortsette å være firma og ligge år etter med regnskap og skatt og hele helvetet jeg av identitetsbeskyttende grunner får spasmer av så fort jeg nærmer meg.

Jeg burde kanskje tenke på penger først og sist og i midten, og så eventuelt legge inn litt annen fornuft her og der - og krydre med andre verdier der pengene og snusfornuften tillater det.

Jeg burde kanskje ikke skrive en blogg for ingen, ut i det store tomme internettet.

Jo. Helvete heller.