Negativ bonding

Det er i prinsippet tre måter å bonde (skape samhold) på – en negativ, en positiv og en nøytral. Den nøytrale er utenfor min forståelseshorisont, som sol er det om natta (en avansert litterær og dyptloddende sammenligning), så da er det bare to igjen. Og siden disse to kan rettes utover eller innover, står vi igjen med fire forskjellige bondingsmønstre: ut+, ut-, inn+, inn-. Det tragiske er at den mest nedbrytende av disse er den man som regel tyr til, siden det er den letteste.

La meg ta et eksempel. Jeg har sittet på forlagets it-avdeling og jobbet den siste uka, og ganske mange dager i forrige måned, og har på den måten fått et unikt innblikk i it-avdelingens indre liv og logikk. At de snakker mye data og bonder på det, er ikke mye å ofre et øyenbrynhev på. Selvfølgelig snakker de om det som både er jobben deres og trolig den viktigste hobbyen utenfor jobben. Men når de snakker om andre mennesker, det er da det tragiske viser seg.

Det er naturlig at de må bonde i it-gruppa. Å sitte som jeg gjør, med nesa mot skjermen hele dagen, travelt opptatt av å jobbe, ville ha vært ikke bare uhøflig (som det er nå med meg), men også direkte undergravende om det var en av it-folka som gjorde det. En kollega som ikke snakker med deg i så stor grad som du forventer, er nesten verre enn en som skjeller deg ut, idet han grenser til å sette deg så lavt at han trygt kan ignorere deg. Men hvordan bør de bonde, og hvordan er det faktisk de gjør det?

Ut+ vil være å snakke positivt om noen utenfor gruppa. Fjortisers sviming rundt sine pop/data/skate/sport/forfatter-helter er av denne typen. Gruppa sveises sammen av at de ser samme vei, på samme personer, på samme måte, de så så si synkroniserer seg etter et ikke-gruppe-medlem. Den eneste gangen jeg hørte antydning til denne teknikken på it-rommet, var når de snakket om forlagets hagefest og svermet rundt kjendisene som var der – men i neste åndedrett mente de at det var mange fulle kjendiser der, og at mange av dem ikke hadde noe på en forlagsfest å gjøre.

Inn+ vil være å snakke positivt om gruppemedlemmene. Så flink du er, så snill du er, så stolt jeg er over å være med her, så sammensveiset og hyggelige vi er. På it-rommet har de sagt at de utfyller hverandre, og enkelte ganger at de kan ting selv (selvskryt), men ikke mer enn at det legges merke til hver gang det skjer. Hva de sier utenfor gruppa, derimot, er trolig en annen historie: det skulle forundre meg om de ikks skryter av den andre it-menneskene når de snakker med ektefeller, venner, andre kolleger på forlagshuset. Ikke alltid, men så fort de føler seg som it-gruppe-mennesker ute i verden.

Inn- vil være å snakke negativt om gruppa. Dette skaper mer samhold enn man skulle tro. Hoho, vi er jammen dårlige på macer, sa de og lo sammen. Hmnei, macer er ikke vår greie, sa de – og knyttet seg mer sammen. Det kan også fungere ved at X kjefter på Y og skaper et behov hos Y for å vise at kjeftingen var ubegrunnet. Selv om jeg hater å danse, har det alltid vært veldig viktig for meg å bevise at jeg faktisk har rytmesans, og spesielt overfor nettopp de personene som har avfeid min evne til å ha det gøy på byen fordi jeg aldri danser. Og omvendt, om jeg tar denne kritikken og denne avfeiingen alvorlig, er det et tegn på at jeg tar kritikeren alvorlig, at jeg ikke kan ignorere det som sies.

Ut- er det som gjenstår. Og det er dette som er den tragiske varianten. Og den enkleste. Og den slemmeste. Og den mest brukte. På it-rommet viser det seg i alle kommentarene som faller etter en telefonsamtale eller etter at en eller annen har vært oppom for å spørre om noe. Mennesker er så teite som spør om sånne ting! Kan de ikke gjøre ting selv! Han er litt rar! Hvordan fikk han jobb her! Hva er det han egentlig kan! Han liker jeg ikke! Et mylder av forskjellige negative kommentarer som ingen andre enn it-gruppa skal høre og som de sikkert hadde gått over metaforiske lik for å hindre at noen andre hørte, men som de like fullt tilsynelatende metodisk lirer av seg hver gang de har vært i kontakt med et ikke-gruppemedlem. Helt uskyldige mennesker som kanskje gjør sitt beste for å bli likt og være hyggelige, får alle sine pass påskrevet så fort de snur seg i døra, og hoderistende sitter it-menneskene og føler seg styrket i sin gruppetilhørighet mens lufta blir ørlite mer forsumpet av negative tanker.

Spørsmålet er ikke hvorfor it-avdelingen skulle være spesielt ondskapsfull, for det er den ikke. Spørsmålet er hvorfor det skulle være så mye lettere å føle tilhørighet med mennesker man deler fiender med. Eller ikke engang fiender, bare antipatier. Den sterkeste bondingen jeg fikk til med it-avdelingen, så langt i alle fall, var når jeg mente folk var dumme som ikke kunne noenting om data siden de stilte så teite spørsmål. Det var nesten som om jeg ble en del av gjengen med en gang med det spørsmålet. Og det føltes godt for egen del også, siden jeg fikk vist at jeg kunne mye og visste hva jeg snakket om. Men kunne jeg ha sagt "Jeg kan mer om data enn de fleste her på huset, nesten like mye som dere" og bondet like mye? Hvorfor ikke?

Forferdelig, sier den ene it-mannen alltid, uansett hva det er snakk om, alt og alle utenfor it-rommet er forferdelig, nesten som en negativ joker som bonder ut- uansett hva det er snakk om. Kanskje jeg skulle prøve det også, så bonder jeg til slutt med hele verden. Eller kanskje jeg burde slutte å si det ironisk før ironien forvitrer og jeg begynner å mene det. Forferdelig...