Første ordentlige løpetur

I dag, 27 august 2006, løp jeg ikke bare én, men to runder rundt Sognsvann. (Det hadde blitt en bedre setning rent rytmisk om det hadde vært tre runder, men det var altså ikke det det var.) Nesten 7 km, som de sa: Kjetil og Marte-Kine. Jeg har aldri vært noen fan av å løpe langt og sakte, har alltid foretrukket å spille basket fort og kort (men lenge) eventuelt ro på romaskin i en time eller to. Men i dag løp jeg. Og alt er kjetils skyld, Kjetil Strømme, www.kjetil.as, forbanna brødfrø.

Saken er at vi var på Bislett og så på Bislettmila i sommer. Jeg var der fordi jeg skulle se pappa løpe, og ta en pils etterpå, Kjetil var der for å si hei til meg og få med seg litt av friidretts-NM. (Bislettmila er et folkeløp, ikke noe man kårer norgesmestere i, men det arrangeres samtidig som NM.) Pappa løp mye, han har ca 50 helmaraton på samvittigheten, men er nå mer en roer og vektløfter. Planen min er å slå ham i roing, å slå hans rekorder fra 500 meter opp til maraton på romaskin (concept2, bare den maskinen som er offisiell). På den måten trenger jeg ikke dra ut i slaps og sludd, løpe i snøen, i sur motvind, blitt sur og værbitt som en annen kyst. Men Kjetil fikk blod på tann av å se mosjonistene dasse rundt Bislett-banen og tenkte, og deretter sa høyt til meg: neste gang er vi med. Ja, sa jeg, selvfølgelig. Og løper på under 45 minutter.

Så nå er bordet fanget, eller omvendt, jeg er fanget av det, og neste juli/august en gang skal jeg stille opp på Bislett med Kjetil, og trolig pappa, og jeg skal søtte meg slå de begge to. Løpe på 43 minutter og få sølvmerke også, selvfølgelig. Og jeg har begynt å trene rundt Sognsvann. De sju kilometerne, nesten, jeg løp i dag er det lengste jeg har løpt sammenhengende og med jevnt tempo noen gang i hele mitt syndige liv. (I alle andre sporter jeg har drevet med får man i det minste noen hvilepauser underveis – i basket fordi spillet blåses av, i orientering fordi ingen ser at du puster ut. Rundt Sognsvann en vakker sensommersøndagsettermiddag er det så fullt av mennesker at du aldri noensinne har et eneste øyeblikk hvor du ikke synes.

Det dumme med å ha trent basketball hele livet, i alle fall når du plutselig skal løpe langt og sakte, er at løpssteget er like effektivt som en...

(Det regner masse utenfor vinduet. Gøy.)

...like effektivt som et dyr om løper lite effektivt, jeg spretter opp og ned og løfter beina så høyt at man skulle tro jeg var hekkeløper; og i forlengelsen av dette at jeg synes det er lettere å løpe 800 meter med fullt tempo enn å løpe 10 km rolig, jevnt, effektivt. Løp riktignok fortere enn de to andre, men bare fordi de tok vannpause halvveis, og fordi jeg aldri klarer å ikke bli sliten når jeg trener. De løper begge hundre ganger mer effektivt enn meg, og siden Kjetil har mindre å drasse på (jeg er ikke FEIT, men krafftig, basket- og romuskler osv, bare styrke hele veien), begynner jeg å få litt angst for sommerens løp. Sko fra Löplabbet har han også. Det er som om jeg må være dobbelt så godt trent for å løpe like fort. Dessuten skal han gå på ski i hele vinter.

Men jeg har aøtså løpt sju km i dag. Og blitt sliten. Og begynt på den lange veien fram til Grete Waitz-form (nei, det hinter om at jeg skal komme i nok form til å være med i Grete Waitz-løpet. Isj og usj. Er jo ikke engang riktig kjønn.) Den lange veien fram til å ha slått pappa på alle løpedistanser også. Ouf.