Tilgivelse

Jeg var på Holocaust-senteret i dag og hjalp til med å intervjue de besøkende, hvorfor de kom dit, hva de syntes om den nye utstillingen osv. Snakket blant annet med en norsk jøde som var så gammel at han husket krigen. Han kjente igjen flere personer blant de norske holocaustofrene som senteret presenterer. Han er den første krigsoverlevende jeg har truffet etter at jeg har blitt voksen, den første jeg har snakket med eller hørt snakke om selvopplevde krigsopplevelser siden Kjakan kom til skolen for lenge siden. Han var den første jeg kunne stille mine egne spørsmål om krigen til, og han etterlot meg med ett overordnet spørsmål: Hvordan tilgir man?

Hvordan tilgir man når det samfunnet du har levd i hele livet dreper hele din familie? Når du kommer tilbake etter år i landflyktighet og opplever at du ikke får noen spesiell økonomisk støtte, kanskje ikke får tilbake leiligheten du hadde før krigen, må begynne helt på nytt? Hvordan kan du tilgi på naboen igjen når du vet han har vært din største fiende de siste årene? Når han ikke motarbeidet deportasjonen av din familie men tvertimot jobbet for den? Hvordan kan du tilgi, eller enda mer, hvordan kan du stole på tilfeldige mennesker du møter på gata når du vet at de kan ha vært med på å drepe mennesker som deg, enten aktivt eller stilltiende passivt? Hvordan kan du la dine barn leke med barn av mennesker som forsøkte å være hele din families bøddel? Hvordan kan du stryke over det som har skjedd – og om ikke, hvordan kan du huske men velge å se bort fra det? Fortsette som før?

Så er spørsmålet om man kan tilgi alt, og hva det egentlig er å tilgi (det finnes personer jeg misliker uten egentlig å huske hva de har gjort, det er som om jeg aldri har tilgitt dem å være den de er), og hva man tjener på å tilgi... Mannen på Holocaustsenteret sa ikke så mye om det. Han pekte på at det fantes nordmenn som frivillig flyttet ut av de leilighetene de hadde stjålet i løpet av krigen. At det finnes gode mennesker. At man ikke kan ikke tilgi et helt samfunn, men kjempe mot de kreftene som bryter det ned, som for eksempel når det er folkemord i Rwanda, i Jugoslavia... Man tilgir aldri ugjerningen, men man tilgir aldri seg selv om man ikke gjør sitt beste for å forhindre neste ugjerning. Kanskje det er sånn: man tilgir aldri det som er gjort, men man tilgir den som gjorde det om han angrer nok. Den eneste man aldri kan tilgi er seg selv?