Kvinners gruppegen, kromosomet for trygghet

Da jeg gikk på videregående satte jeg men en time på den faste plassen til en av jentene. Noen hadde tatt den plassen jeg pleide å ha, og de neste jeg hadde som back-up, så jeg så meg rundt og tok bareden første og beste (og nesten eneste) som var å oppdrive. Det tok fem minutter, bokstavelig talt fem minutter, før hun hadde roet seg ned nok til å finne en annen plass. Fem minutter med skrik fra hennes side (mye "JAMMEN, Å"), full støtte fra alle hennes venninner, stadig mer irritert lærer... Men hvorfor skulle jeg flytte meg fordi hun måtte ha nettopp denne plassen? Hvorfor kunne hun ikke som jeg bare sette seg ned et sted? Hvorfor var det denne plassen eller helvete løs? For min del kunne jeg gjerne ha satt meg alle andre steder, men når jeg først satt, ville jeg ikke la meg herse meg som et annet mehe.

Det var noe av det samme som skjedde på jobben i dag – det vil si, det skjer sikkert ofte, men først i dag så jeg det på nært hold. De fleste mennene sitter to og to, fire og fire, i små grupper eller til og med alene, alt ettersom bordene innbyr til det. De damene jeg satt ved siden av i dag, derimot, satte seg først fire på et seksmannsbord. Greit nok. Så kom det tre til, og de skjøv en ekstrastol bort til enden. OK. Så kom det fire til, og de fant et nytt bortd og fire stoler og klemte seg sammen. Javel. Så kom det tre til, og halvparten av dem vimset rundt i lokalet for å finne bord og stoler, men de samme stolene som alle andre, og bord i den rette høyden, og alle måtte klemme seg enda litt mer sammen, og de som skulle forbi måtte skvise seg forbi etter å ha gått ned femten kilo, og de fylte etter hvert hele lokalet med tjatringen rundt problemet med å finne plass til alle. Så tok det fem minutter, og halvparten gikk tilbake til kontoret etter å ha spist ferdig.

Jeg mistenker at disse to episodene bunner i det samme. En kvinne søker trygghet, fellesskap, rutiner, rammer, sosialitet. En kvinne vil synes synd på meg der jeg sitter og spiser mitt brødblingstårn alene, selv om det er sånn jeg vil ha det. Om det er noen moral i dette vet jeg ikke, men jeg er glad til for alt kvinnelig så lenge jeg får spise, jobbe og sose rundt i fred noen timer om dagen.

(Og om noe sier dette er en overforenkling, så er det selvølgelig det. Neste gang skriver jeg noe feministisk.)