Forstå meg ikke

Den arketypiske fordrukne ektemannen alene på bar sier "Kona mi forstår meg ikke". Men hvorfor skulle det være så viktig? Hvorfor er det så viktig å bli forstått? Ikke bare av kona, men av alle mennesker som betyr noe for en? Og hva vil skje om om man ikke blir forstått?

Jeg hatet militæret. Det var kaldt og vått og hjernedødt, jeg fikk øresus og dårlig hørsel av kanonene, menneskene var dumme og systemet trist lavpannet. Det er mange epsioder som fremdeles føles såre. Men en av dem står likevel litt ut (kanskje sammen med etpar andre, men like fullt.) Det var midt på vinteren, kaldt og snø, og vi skulle sette opp et telt. Dagen før hadde vi blitt opplært i hvordan binde ting til trær, hvordan sette opp teltstenger, hvordan gjøre alt så riktig som mulig. Og jeg hadde fulgt med og fått med meg ting, så når vi begynte å sette opp teltet, satte jeg i gang med å følge rådene vi hadde fått. Eller ordrene, om det er ordet. Men hvordan reagerte Inge, som han het, en jeg var menig med? "Hva er det du driver med, Jostein?" - sagt i et nedlatende og uforstående tonefall. Og jeg trakk meg unna, sur og frustrert.

Det var ikke så mye at han kunne ha hatt rett. Jeg kunne jo ha misforstått hvordan ting skulle gjøres. (Men hadde det ikke den gang.) Det var mer at han ikke forstod meg og lot det skinne gjennom at det heller ikke var bryet verdt å prøve å forstå meg. Han mente jeg gjorde ting feil, og ville verken prøve å forstå hvorfor jeg gjorde ting på den måten, eller hva jeg prøvde på, eller hvordan det ville kunne være bra, eller noe som helst.

Hvor sytete var ikke det? Hvor pinglete av meg? Hvorfor kunne jeg ikke ha tatt opp kampen med ham, begynt å diskutere, startet en krangel om teltoppslåing? Hvorfor var det verdens undergang at han *ikke forstod*?

For T er det viktig å bli hørt. Noe av det mest irriterende i hennes hode er når mennesker overser eller ignorerer henne, ikke hører på henne, ikke finner hennes viktig nok til å legges merke til eller tas med i betraktningen. Jeg tror det er litt av det samme komplekset.

Om noen sier "jeg hørte deg ikke, unnskyld, gjenta vær så snill" eller "jeg forstod deg ikke, unnskyld, gjenta vær så snill", så er det greit. Da føler man ikke oversett, da føler man at man er verdt å prøve å forstås. Og omvendt er det å ikke bli forstått fordi man snakker for vanskelig litt som å ikke bli forstått fordi man snakker mumlete. Problemet oppstår først når man føler at man ikke snakker vanskelig eller mumlete i det hele tatt: da blir det den andres manglende konsentrasjon eller innsats som gjør at du ikke oppfattes. Og det er ganske frustrerende. Er man ikke verdt mer enn det?

At den arketypiske fyllikektemannen ikke blir forstått, er fordi, i hans øyne, kona ikke synes han er verdt å forstå. Kona gidder ikke prøve finne de gjemte verdiene han har. Mange ganger er de verdiene illusjoner og spinnerier i hjernevinningene. Med forståelse er det alltid en innsats å yte: Om jeg snakker zulu og frustreres over at familien ikke skjønner meg, krever jeg kanskje i overkant mye av dem. Det er ikke verdt det å lære seg et helt nytt språk bare for å høre meg suse. Og om jeg snakker så utydelig at jeg ikke skjønner meg selv på opptak, kan jeg ikke kreve at andre skjønner det.

Men når jeg forventer å bli forstått, i alle fall prøvd å bli forstått, og den andre ikke gjør den innsatsen jeg mener er rett og rimelig? Jeg hadde som minstemål for mennesker at de ville ha være litt empatiske i en teltoppsettingssituasjon - når Inge ikke gjorde mine av seg til å være det, ble jeg bare paff. Jeg hadde ikke forestilt meg at mennesker var så arrogante. (Mistet en hel drøss med illusjoner i militæret: hadde altfor store forventninger til mennesker.)

Forventer man ikke å bli forstått, er man patroniserende. Forventer man å bli forstått, er man overlegen. Men det er ikke det viktigste. Det viktigste er å prøve å forstå andre: se deres side av saken, ta på deres sko noen skritt, tenke deres tanker, føle dere håp og skuffelser.

At de eventuelt ikke prøver dine sko og setter deg inn i dine følelser, får så være. Det er slitsomt. Det er frustrerende. Det er avmakt og oppgitthet og de andre føles som urettferdige og blærete. Men det er verst for dem.