Bitterhetens druer

Da jeg var liten skjønte jeg aldri dette med druer. Det lå alltid en klase på stuebordet hjemmet, og alltid gikk de voksne og gomlet på dem - men hver gang jeg selv prøvde, smakte det så rart voksent og vondt. Ikke minst på grunn av de bitre, knasete steinene som lå gjemt inni som små bitre biller med knasete skall.

Etter hvert, da jeg ble voksen i smak og hode, skjønte jeg at det gikk an å spytte ut de små steinene. Og plutselig var hele drua ganske god, den smakte søtt uten å være kvalmende, frisk uten å være sterk. Jeg fikk øynene opp for at druer også kunne være smakfulle, så lenge steinene ble spyttet ut, og jeg spiste enda mer enn noen voksne i min umiddelbare nærhetn hadde gjort noen gang.

Det neste som skjedde, da jeg ble enda voksnere i hodet, var at jeg oppdaget steinfrie druer. De kostet litt mer og kom i en ferdigpakket halvkilos eske, men o fryd og o gammen, jammen, nå kunne jeg lange i meg druer, slafse dem inn og gulpe dem ned uten å måtte lete etter steinene som man leter etter små bein i litt for store munnfuller med dårlig kokte fiskestykker. Steinløse druer måtte være det beste siden fiskefingre, nei, enda bedre, det måtte være det beste på matfronten noen gang.

Så ble jeg enda voksnere i smaken og skjønte at det var en grunn til at de solgte druer med stein. De smakte bedre. Greit nok at de var billigere og større, men de smakte så mye bedre at det plutselig lønte seg å lete etter steinene igjen. Ta en drue, spis den sakte, finn steinene, spytt.

Men det er litt ekkelt å spytte, pfui, hver stein ut som et prosjektil, så jeg begynte å samle steinene under overleppa, som en pris snus, og lot de renne ut i et dertil egnet papirstykke eller en passende søpplebøtte eller hageflekk ved første og beste anledning. Jeg hadde det beste av alle verdener: druene med best smak uten den bitre smaken av disse druenes steiner. Det gikk helt fint.

Helt til jeg fikk høre at det er uhøflig å spytte ut steiner. Helt til en jypling sa at steinene spises da, de er en del av smaken. Helt til jeg tenkte meg om å fant ut at det faktisk kan oppfattes som enda eklere å samle steinene i munnen enn å ta dem ut en og en med en gang. Helt til jeg faktisk innså at jeg ikke vil ha mennesker på besøk som snuser druesteiner...

I en perfekt verden hadde druene vært uten stein. Eller de hadde vært melonstore, så man kunne skjære ut store fruktkjøttbiter og vite at i alle fall de var steinløse; så fikk man heller plukke steiner senere. I en imperfekt verden?

Det søte med det bitre. Fruktkjøtt med billeknasete småklumper av potensielt ny søthet. Druer med steiner og hver gang valgets kvaler: skal jeg spise denne steinen utygget, skal den tygges, skal den spyttes ut nå eller sammen med sine steinvenner? Hva er sosialt akseptert, hva er sosialt stigmatiserende?

Og det viktigste av alt: Hva kan egentlig druenes steiner lære oss om Livet?