Bli den du er

"Jeg skal i fall ikke bli en annen av å ha blitt far. Jeg skal ikke la omgivelsene endre meg eller bli til noe jeg ikke ville ha likt å være før jeg ble den jeg er nå. Aldri i verden."

Hvorfor skal man tenke sånn? Jeg mener, alle sier det og alle mener det i hvert øyeblikk, men er da all forandring alltid av det onde uansett? Er ikke all modning og all ny innsikt også en forandring?

"Åjo, men det er det innerste, dette som e rmeg, som ikke skal endres. Jeg vil gjerne lære nye ting og bli et bedre menneske - men det, skal vi kalle det 'sjelelige' skal ikke rikkes en millimeter. Jeg vil ikke vær en annen, jeg vil være meg."

Så du er den samme nå som da du var fem år? Eller om du ikke er det, har du ikke endret så radikalt og grunnleggende uten å ødelegges? Eller var det puberteten som var endringen og pubertetskrisen som var bivirkningen av å endres?

"Jeg vil ikke svikte idealer, det er bare det. Jeg vil ikke la foreldrerollen binde meg på hender og føtter sosialt, jeg vil være meg selv og ikke _bare_ far, jeg vil fremdeles tenkefritt og ikke forgå av angst over mulige farer i verden."

Men det gjør du bare om du blir den du allerede er. Om du ikke blir en annen, om du ikke utvikler deg eller endrer deg, vil du ikke kunne takle det å være både forelder og det å være idealtro. Den du var, kunne ikke ha vært forelder. Den du er, er i ferd med å kunne det. Den du blir, kan det. Forhåpentligvis er ikke den du blir en tøflete, subbete, trygghetsnarkoman fjott, men en som kan tenke andre ting enn 'dette kan være farlig' eller 'nå må vi passe på her'.

"Jeg må bli en annen for å være den samme?"

Alt høres så kvasi-Coelho-skvipete ut når du sier det i fnutter. Men ja, man må gå videre om man vil beholde den farten man hadde. Må klippe seg stadig vekk for å beholde samme sveis. Må miste seg selv for å finne seg igjen.

"Hm."

Hm?

"Man må bli gammel og satt og firkanta i huet for å ikke bli det?"

Dust. Du er den samme du alltid har vært.