En historie fra virkeligheten.
H ler så han rister og får ikke fram et ord. Fire andre rundt bordet ser på ham, forundret, og lurer på hva det er han ler av. Det er bare, hikster han og ser på Je. Å, sier Je og begynner å le også. Fortell det, H, sier hun og hikster hun og: han får sånne latterkramper av og til når han tenker på en vits, og så klarer han ikke å si hva som er morsomt, han er enda verre enn meg. Sier Je. Å, sier T og begynner å le av tanken på Jes håpløse evner som vitseforteller.
Det er ikke morsomt, får H hikstet frem, men... Jeg kom bare til å tenke på Zaloen...
Zaloen, spør Jo og begynner å flire, Zaloen jeg ga til T i stad...?
Ja, nå slipperj jerg å bskep, sier H og ler intenst.
Hva, sier S, hva sier du?
Skjønner du ikke, sier Jo og begynner å le - le forsert så fortsetter H å le, dette skal være morsomt.
Hehehehehhe, sier S.
Hahahahaha, sier H av egen vits.
Hihihihihih, sier Je av Hs håpløse vitsefortellerevner.
Hohohohoh, sier T av Jes håpløse vitsefortellerevner.
Høhøhøhø, sier Jo av Hs håpløse vits.
Håhåhååhh, sier S av ingenting, så Jo ler av S, så T ler av Jo, så S ler av T som ler av Je som ler av H som ler av en vits som bare Jo ler av.
Og slik gikk det til at vi satt fem mennesker rundt et frokostbor dog lo så vi fikk tårer i øynene av fem forskjellige ting. Hs vits? At han ikke hadde Zalo lenger og dermed ikke kunne vaske opp...
Av og til er det ikke så mye som skal til.
19 august 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar