Det late vannet

Det er lite som overgår å ta en varm varm dusj når man er gjennomfrossen. OK, det er kanskje en del, men rundt regnet 90% av verdens ting og tang er mindre foretrekkbart enn varme dusjer i kulda. Men da er det nødvendig å kunne regulere varmen så man verken skåldes eller hutres. Og det er sjelden rett fram.

I forrige leilighet hang varmtvannet sammen med resten av blokka, slik at når de slo på en varm dusj, var det et øyeblikk av kaldt vann i min dusj. Du står der og nyter oppvarmingen og plutselig, helt ut av det blå, spretter du uvilkårlig til og banner stille. Banne høyt hjelper jo ikke, naboene hører deg ikke uansett - og selv om de hadde hørt deg, hadde de neppe skjønt hva du bannet for.

Et annet sted, husker ikke lenger hvor, var det T som kuldet varmen da hun skrudde på varmtvannskrana: kjøkkenvarmtvannet styrte baderomsvarmtvannet og omvendt. Da hjalp det forsåvidt heller ikke å banne, men det var hvertfall noen å irriteres over. Ikke bruk varmtvannet mens jeg dusjer!

Andre steder igjen, for lenger siden, var det sånne gamle adskilte kraner: en for varmt vnn og en for kaldt vann. Da brukte jeg alltid flere minutter på å finne den riktige balansen av trykk og temperatur.

Andre steder igjen er det umulig å få varmen i gang uten først å vente seg gjennom hundre øyeblikk med kaldt vann. Man skrur på så varmt man kan, man venter, man tripper rundt for ikke å få kaldt vann på føttene - og når varmen først kommer, er den for varm, og så står man der og regulerer så lenge at man ikke rekker bussen likevel.

Men alt dette er vanlige problemer. På Holmlia er det et helt annet og ganske overraskende problem, og det forvirrer meg og får meg til å miste troen på at jeg kan gjøre en endring i verden. (Jeg nærmer meg en dusjversjon av lært hjelpeløshet.) Problemet er at varmen ikke endrer seg uansett.

Som når jeg skal fylle badevannet til Seb. På Carl B begynte jeg alltid med litt varmt vann og fylte så på med kaldt. Vet ikke helt hvorfor, men sånn var det. På Holmlia, derimot, går ikke det. Jeg begynner med litt varmt og tar det mot mer blå. Det blir ikke kaldere. Jeg vrir enda mer mot den blå siden. temperaturen rikker seg ikke. Jeg tar den helt mot det aller blåeste, og plutselig, poff, er det helt kaldt.

Eller når jeg dusjer selv og skal endre temperaturen bare litt, finjustere så den føles helt perfekt. Det går ikke. Uansett hvor mye jeg prøver, holder det seg på litt for kaldt eller litt for varmt, alt ettersom. Jeg kan ikke gjøre noe. Så jeg gir opp og forventer ikke å få en god dusj igjen i denne leiligheten.

Det er vannets latskap, det er det det er: det har funnet seg en temperatur og gidder ikke endre før det absolutt må. Det late vannet blit min død. Kanskje latskap virkelig er en last... 

Sykt barn

Noen ganger er man hjelpeløs. Eller: noen ganger føler man seg helt hjelpeløs. Og det er like ille. Noen ganger er det bare du som kan gjøre noe, men du kan ikke gjøre noe, og bare du som har ansvaret, men du vet ikke hvordan du skal ta det.

Seb var syk i natt. Han fikk feber på kvelden og sov urolig helt til 2-tida. Da våknet han og gråt. Og da var han utrøstelig. Bare T og jeg kunne gjøre noe. Vi gikk rundt med ham, vi ga ham drikke, vi ringte legevakta (på en sen lørdagskveld - og vi trodde det ville være en enkel sak å komme gjennom på linja...), vi ga ham etter hvert en paracet. Ingenting hjalp. Han gråt så sårt, han ville bare vekk, han hadde tydeligvis vondt et sted, men klarte ikke å si hvor. Feberen føk opp og ned rett på snaut 40. Øynene var røde og blanke av søvndrukkenhet og sykdom. Bare sove, vær så snill, var alt alle i leiligheten og sikkert opptil flere naboer tenkte. Og likevel var det det en han ikke klarte.

Hva gjør man? Man prøver alle de ting man tror vil hjelpe, for hjelpe er alt man vil. Og når ingenting fungerer, og det ikke er leger i nærheten og internett ikke gir noen gode svar annet enn vent og se eller at det kan være hva som helst - så tenker man tilbake på egne sykdommer. Egne feberanfall. Hva ville man da?

Man ville bli kvitt feberen, selvfølgelig - men så? Så, sekundært, ville man bare holdes eller legges under dyna med tegneserier og snørrpapir og en kopp med noe godt drikke på nattbordet. Man ville bare være trygg, føle seg trygg, vite seg trygg mens varmen og kulden vekslet på å gyve gjennom kroppen. Sykdommen i seg selv var ofte ikke det verste. Det verste var heller at man ikke visste hva som ville skje, ikke skjønte om det var veldig farlig, ikke ante om dette ville vare i timer eller måneder. Å ha feber var ikke så ille som at noen tok ansvaret for feberen og helsa så en slapp det selv. Så man ikke trengte å føle seg hjelpeløs.

Det er det de voksne gjør. De føler seg hjelpeløse på dine vegne slik at du får en bekymring mindre der du ligger og kjenner det verker og brenner i hele kroppen. Du vet ikke hva som skjer, men du trenger heller ikke å vite, de voksne tar seg av det. Både vitenen og uvitenen.

Og der var vi. Seb visste ikke, han kunne ikke vite, og han hadde det ikke bra. Vi visste ikke, vi kunne ikke vite, vi turte ikke å vite av frykt for at det ville føre til enda verre ting. Og likevel visste vi alt. Vi visste at vi måtte bære ham rundt, måtte snakke rolig til ham og av og til avlede oppmerksomheten så han fikk en liten pause fra gråtingen. Vi var hjelpeløse, men det var som om det bare var for å ta hans hjelpeløshet fra ham - for vi var samtidig handlekraftige og gjorde alt i vår makt og litt til.
For bare vi kunne gjøre det bedre for ham, og det kunne vi bare gjøre ved å være der for ham. Trøste ham. Gi ham trygghet. Hjelpe ham i søvn igjen.

Han sovnet til slutt. Dagen etter var det legevakt og mye soving og enda mer sutring, varme panner og stikkpilleparaceter klare i skapet, lite mat, mye drikke, engstelser og bekymringer og blanke øyne. Sov nå, Seb.

Det er trolig en virusinfeksjon, det er trolig bare den første av mange, det er noe han skal gjennom og det er noe de aller fleste går gjennom mange ganger. Ikke noe spesielt. Bortsett fra at det var ham. At det var oss.

At ansvar ikke lenger bare er å handle inn riktig frossenpizza på vei hjem fra trening.

Lyden av nært forestående grøftekant

Vi har en gammel bil. T har en gammel bil, en Golf med rustflekker hvor enn det kan være rustflekker og etpar steder det ikke kan være det. Den går, ritignok, som en klokke - men bare i den forstand at klokker sjelden stopper. Ellers bråker den litt mer enn klokker gjør. Noen ganger peker menneskene og ler av den rare, gamle, møkkete bilen som putrer forbi.

Men den har kjørt langt og lenger enn langt i sin tid, og jeg har alltid stolt på den. Golfen svikter ikke. Har jeg tenkt. Men alt som går opp, må en gang komme ned. Og alt som en gang har startet, må en gang stoppe. Og, verst av alt, dette: jeg har fått billyttesyken.

For det er en lyd fra bilen. Det sier klonk klonk fra understellet et sted, noe som går rundt klonker borti noe som står stille, eller går litt mindre rundt, og det gjør det tilsynelatende nesten helt tilfeldig. Kanskje klonker det mer når det svinger til høyre, eller på lave gir, eller kanskje det er en innbilning. Kanskje vil det en vakker dag et strålende øyeblikk si klonKKKK og hjulene låser seg og bilen skjener og alt går til skogen. Eller kanskje ikke.

Kanskje ikke. Men hvem vet? Hvem vet noe om biler? Ingen her i gården, og veldig få i alle gårder i nærheten. Time hos billegen er bestilt, om noe er feil skal det fikses da, håper man - men det er lenge til, og lyden vil neppe gi seg, og så blir man sittende i bilen og lytte. Og lytte og lytte og lytte. Hva slags lyd var det? Var det en farlig lyd? Var det den samme? (Dette er det samme som Wittgensteins diskusjon rundt å notere ned *den samme* følelsen i en dagbok. Nesten.) Og man prøver å tvinge bilen å oppføre seg ved å tenke det, bare ønske den til friskhet. Ikke lyd nå. Eller nå. ELler nå. Heeelt stilllleee... klonk.

I en perfekt verden hadde man ikke hatt bruk for bil.