Sykt barn

Noen ganger er man hjelpeløs. Eller: noen ganger føler man seg helt hjelpeløs. Og det er like ille. Noen ganger er det bare du som kan gjøre noe, men du kan ikke gjøre noe, og bare du som har ansvaret, men du vet ikke hvordan du skal ta det.

Seb var syk i natt. Han fikk feber på kvelden og sov urolig helt til 2-tida. Da våknet han og gråt. Og da var han utrøstelig. Bare T og jeg kunne gjøre noe. Vi gikk rundt med ham, vi ga ham drikke, vi ringte legevakta (på en sen lørdagskveld - og vi trodde det ville være en enkel sak å komme gjennom på linja...), vi ga ham etter hvert en paracet. Ingenting hjalp. Han gråt så sårt, han ville bare vekk, han hadde tydeligvis vondt et sted, men klarte ikke å si hvor. Feberen føk opp og ned rett på snaut 40. Øynene var røde og blanke av søvndrukkenhet og sykdom. Bare sove, vær så snill, var alt alle i leiligheten og sikkert opptil flere naboer tenkte. Og likevel var det det en han ikke klarte.

Hva gjør man? Man prøver alle de ting man tror vil hjelpe, for hjelpe er alt man vil. Og når ingenting fungerer, og det ikke er leger i nærheten og internett ikke gir noen gode svar annet enn vent og se eller at det kan være hva som helst - så tenker man tilbake på egne sykdommer. Egne feberanfall. Hva ville man da?

Man ville bli kvitt feberen, selvfølgelig - men så? Så, sekundært, ville man bare holdes eller legges under dyna med tegneserier og snørrpapir og en kopp med noe godt drikke på nattbordet. Man ville bare være trygg, føle seg trygg, vite seg trygg mens varmen og kulden vekslet på å gyve gjennom kroppen. Sykdommen i seg selv var ofte ikke det verste. Det verste var heller at man ikke visste hva som ville skje, ikke skjønte om det var veldig farlig, ikke ante om dette ville vare i timer eller måneder. Å ha feber var ikke så ille som at noen tok ansvaret for feberen og helsa så en slapp det selv. Så man ikke trengte å føle seg hjelpeløs.

Det er det de voksne gjør. De føler seg hjelpeløse på dine vegne slik at du får en bekymring mindre der du ligger og kjenner det verker og brenner i hele kroppen. Du vet ikke hva som skjer, men du trenger heller ikke å vite, de voksne tar seg av det. Både vitenen og uvitenen.

Og der var vi. Seb visste ikke, han kunne ikke vite, og han hadde det ikke bra. Vi visste ikke, vi kunne ikke vite, vi turte ikke å vite av frykt for at det ville føre til enda verre ting. Og likevel visste vi alt. Vi visste at vi måtte bære ham rundt, måtte snakke rolig til ham og av og til avlede oppmerksomheten så han fikk en liten pause fra gråtingen. Vi var hjelpeløse, men det var som om det bare var for å ta hans hjelpeløshet fra ham - for vi var samtidig handlekraftige og gjorde alt i vår makt og litt til.
For bare vi kunne gjøre det bedre for ham, og det kunne vi bare gjøre ved å være der for ham. Trøste ham. Gi ham trygghet. Hjelpe ham i søvn igjen.

Han sovnet til slutt. Dagen etter var det legevakt og mye soving og enda mer sutring, varme panner og stikkpilleparaceter klare i skapet, lite mat, mye drikke, engstelser og bekymringer og blanke øyne. Sov nå, Seb.

Det er trolig en virusinfeksjon, det er trolig bare den første av mange, det er noe han skal gjennom og det er noe de aller fleste går gjennom mange ganger. Ikke noe spesielt. Bortsett fra at det var ham. At det var oss.

At ansvar ikke lenger bare er å handle inn riktig frossenpizza på vei hjem fra trening.