Lyden av nært forestående grøftekant

Vi har en gammel bil. T har en gammel bil, en Golf med rustflekker hvor enn det kan være rustflekker og etpar steder det ikke kan være det. Den går, ritignok, som en klokke - men bare i den forstand at klokker sjelden stopper. Ellers bråker den litt mer enn klokker gjør. Noen ganger peker menneskene og ler av den rare, gamle, møkkete bilen som putrer forbi.

Men den har kjørt langt og lenger enn langt i sin tid, og jeg har alltid stolt på den. Golfen svikter ikke. Har jeg tenkt. Men alt som går opp, må en gang komme ned. Og alt som en gang har startet, må en gang stoppe. Og, verst av alt, dette: jeg har fått billyttesyken.

For det er en lyd fra bilen. Det sier klonk klonk fra understellet et sted, noe som går rundt klonker borti noe som står stille, eller går litt mindre rundt, og det gjør det tilsynelatende nesten helt tilfeldig. Kanskje klonker det mer når det svinger til høyre, eller på lave gir, eller kanskje det er en innbilning. Kanskje vil det en vakker dag et strålende øyeblikk si klonKKKK og hjulene låser seg og bilen skjener og alt går til skogen. Eller kanskje ikke.

Kanskje ikke. Men hvem vet? Hvem vet noe om biler? Ingen her i gården, og veldig få i alle gårder i nærheten. Time hos billegen er bestilt, om noe er feil skal det fikses da, håper man - men det er lenge til, og lyden vil neppe gi seg, og så blir man sittende i bilen og lytte. Og lytte og lytte og lytte. Hva slags lyd var det? Var det en farlig lyd? Var det den samme? (Dette er det samme som Wittgensteins diskusjon rundt å notere ned *den samme* følelsen i en dagbok. Nesten.) Og man prøver å tvinge bilen å oppføre seg ved å tenke det, bare ønske den til friskhet. Ikke lyd nå. Eller nå. ELler nå. Heeelt stilllleee... klonk.

I en perfekt verden hadde man ikke hatt bruk for bil.