Det late vannet

Det er lite som overgår å ta en varm varm dusj når man er gjennomfrossen. OK, det er kanskje en del, men rundt regnet 90% av verdens ting og tang er mindre foretrekkbart enn varme dusjer i kulda. Men da er det nødvendig å kunne regulere varmen så man verken skåldes eller hutres. Og det er sjelden rett fram.

I forrige leilighet hang varmtvannet sammen med resten av blokka, slik at når de slo på en varm dusj, var det et øyeblikk av kaldt vann i min dusj. Du står der og nyter oppvarmingen og plutselig, helt ut av det blå, spretter du uvilkårlig til og banner stille. Banne høyt hjelper jo ikke, naboene hører deg ikke uansett - og selv om de hadde hørt deg, hadde de neppe skjønt hva du bannet for.

Et annet sted, husker ikke lenger hvor, var det T som kuldet varmen da hun skrudde på varmtvannskrana: kjøkkenvarmtvannet styrte baderomsvarmtvannet og omvendt. Da hjalp det forsåvidt heller ikke å banne, men det var hvertfall noen å irriteres over. Ikke bruk varmtvannet mens jeg dusjer!

Andre steder igjen, for lenger siden, var det sånne gamle adskilte kraner: en for varmt vnn og en for kaldt vann. Da brukte jeg alltid flere minutter på å finne den riktige balansen av trykk og temperatur.

Andre steder igjen er det umulig å få varmen i gang uten først å vente seg gjennom hundre øyeblikk med kaldt vann. Man skrur på så varmt man kan, man venter, man tripper rundt for ikke å få kaldt vann på føttene - og når varmen først kommer, er den for varm, og så står man der og regulerer så lenge at man ikke rekker bussen likevel.

Men alt dette er vanlige problemer. På Holmlia er det et helt annet og ganske overraskende problem, og det forvirrer meg og får meg til å miste troen på at jeg kan gjøre en endring i verden. (Jeg nærmer meg en dusjversjon av lært hjelpeløshet.) Problemet er at varmen ikke endrer seg uansett.

Som når jeg skal fylle badevannet til Seb. På Carl B begynte jeg alltid med litt varmt vann og fylte så på med kaldt. Vet ikke helt hvorfor, men sånn var det. På Holmlia, derimot, går ikke det. Jeg begynner med litt varmt og tar det mot mer blå. Det blir ikke kaldere. Jeg vrir enda mer mot den blå siden. temperaturen rikker seg ikke. Jeg tar den helt mot det aller blåeste, og plutselig, poff, er det helt kaldt.

Eller når jeg dusjer selv og skal endre temperaturen bare litt, finjustere så den føles helt perfekt. Det går ikke. Uansett hvor mye jeg prøver, holder det seg på litt for kaldt eller litt for varmt, alt ettersom. Jeg kan ikke gjøre noe. Så jeg gir opp og forventer ikke å få en god dusj igjen i denne leiligheten.

Det er vannets latskap, det er det det er: det har funnet seg en temperatur og gidder ikke endre før det absolutt må. Det late vannet blit min død. Kanskje latskap virkelig er en last...