Hjernens neseskrue for musikk

Det fortelles i mange innføringsbøker i psykologi om hvordan personligheten kan forandres etter fysiske endringer i hjernen, store, mekaniske endringer. Som han jernbanearbeideren som var så snill og eiegod helt til han fikk blåst en metallstang opp gjennom pannelappen. Han døde ikke av skadene, men var plutselig etter ulykken uansvarlig og generelt lite sympatisk. En annen historie er om en mann som fikk en liten skrue (eller noe sånt noe) inn i hjernen. Legene turte ikke å operere den ut, for da ville de kanskje ødelegge mer enn de ville gjøre godt, og han fungerte uansett sånn halvveis bra i hverdagslivet. Bortsett fra at skrua lå like ved musikkkksenteret i hjernen: hver gang han kakket på hodet, holdt det litt skjevt slik at skrua presset litt nedover på et visst punkt, var det som om han hadde en radio i hodet, en radio som spilte musikk han hadde glemt han kunne men som likevel var så ekte at han de første månedene alltid trodde at det stod en radio på i naborommet.

Av og til ønsker jeg at jeg hadde en sånn skrue i hodet, så jeg slapp å hoppe rundt med iPod og trykke og fikle med knappene. Bare det å ha musikken bakenfor trommehinna... Men så kommer jeg i nærheten av den følelsen, den skrua, den ustoppelige musikkradiospillingen, og jeg tenker meg litt om.

De to sangene under er sanger jeg har fått helt på hjernen, spesielt den av Caetano Veloso. Det er sjelden jeg spiller sanger to ganger etter hverandre (heller er jeg en sjøffelmann som hopper over hele mitt musikkbiblioteks spekter fra en sang til den neste) - men Cajuna har jeg spilt opptil tre ganger på rad, og bare den. Å komme hjem fra et sted, spille én sang, slå av dataen og så lenge seg? Så håpløst snevermuskalsk er man da ikke. Og likevel.

Likevel er det det jeg har gjort med disse to. Og trass i at de syngers på portugisisk, og jeg ikke skjønner et ord, har jeg tatt meg i å synge dem og legge alle mulige slags forskjellige meninger i tekstene. Har til og med spurt T om hun kan lage en bosnisk tekst til Cajuna, så jeg lærer meg bosnisk fortere. Så håpløst håpløs er man da i alle fall ikke.

Og likeføkkingsvel, altså. Jeg har en imaginær skrue i min pannelapp som presser på musikksenteret, den må ha kommet dit da jeg ble skutt med skruepistol i forrige uke, da jeg ble skrudd fast til gulvet i fjor, en skrue løs et sted, på en eller annen måte.

Det som er fint, er at jeg i alle fall ikke har DDE eller Mariah Carey på hjernen: på Last.fm er Cajuína den 85. mest populære sangen av Caetano Veloso...


Dagens spilleliste:
Cajuína av Caetano Veloso
Siempre Me Quadana av Bebe

Strategisk smerte

Det er alltid en del av kroppen som gjør vondt, om man bare tenker etter. Det er alltid en del av deg som stikker eller ulmer eller brenner eller smerter på en eller anne måte. Det gjelder bare å finne de riktige smertene til enhver tid.

I øyeblikket har jeg den beste smerten man kan ha. En av de beste. Jeg har vondt et sted uten at det ser ekkelt ut, faktisk synes det ikke i det hele tatt, og ingen vil si "æsj, det ser vondt ut, ugh, du er pågående og nesten slem og jeg liker deg ikke bedre når du trøkker det såret/den hevelsen/den vondten opp i trynet mitt." Det vil si, det synes ikke når jeg sitter helt stille. Når jeg beveger meg på visse måter, stikker det plutselig til, og jeg kan ikke annet enn å grimasere og stoppe bevegelsen i håp om at smerten går vekk. Og bare det er en god måte å få medlidenhet og omsorg uten å være ekkel.

Men det blir enda bedre: jeg har vondt et godt sted også, og ikke bare på en god måte. Når man har tråkket over ("overstepped", som en venn av meg skrev på Facebook...), halter man eller står skjevt for ikke å belaste benet for mye. For det første synes smerten da hele tiden, og man ser krøpling ut, men det er også en smerte som er langt fra ansiktet, langt fra hjernen, langt fra den delen av deg du kommuniserer med. Det ser rett og slett ikke så farlig ut å ha vondt i benet som å ha vondt i ansiktet - se for eksempel på Rivaldo idet han blir truffet av av tyrkisk ball:

Jo nærmere hodet man har vondt, desto bedre. Jo mindre det synes hele tiden, desto bedre. Jo plutseligere smerten er, desto bedre. Jo mer åpenbart hemmende den er, desto bedre. Og, selvfølgelig, jo mindre farlig smerten er, desto bedre. Men det er jo åpenbart.

Min smerte? Jeg kastet frisbee med stiv nakke for noen dager siden, skulle ta i ekstra mye, og vips, noe sa snapp i nakken min. Nå kan jeg ikke bøye nakken ordentlig, og vender på hele overkroppen for å se på noe til siden for meg. Nå snaker jeg helt vanlig, uten å ha vondt i det hele tatt, helt til jeg gestikulerer i overkant og det plutselig gjør veldig vondt igjen. Og jeg grimaserer.

Aller helst skulle jeg ha vært vondtløs - men når det først skulle være smerter, er ikke en nakkesmerte det verste å ha. Og aller helst skulle jeg ha unnlatt å syte, bitt alt i meg og ikke øst klagesang over mennesker i nærheten og på denne bloggen - men når jeg først skal synge noe, er ikke klagesanger de mest avantgardistiske eller utilgjengelige eller usyngelige sangene i denne verden. http://www.blogger.com/img/gl.link.gif

Aller helst skulle jeg ha funnet en mirakelsopp eller gjort verden til et bedre sted på andre vidtrekkende måter. Men hver mann sin sjanger. Jeg har en brukbar kink i nakken. Om det er det det heter.

Kapitalistisk i hodet

Til høyre her er det et felt med Google adsense. Fire tekstannonser du kan klikke på for å komme deg videre til andre, viktige sider. I øyeblikket er det annonser for en trendside, en tjenepengerpåblogg-side, en norsk bloggting og et gjennombrudd i diabetesbekjempelsen som ikke engan legen din vet om. 100% garantert. Ofte er det også reklame for ukrainske damer der. Spørsmålet er hvordan. Og hvorfor.

Google adsense skal gi relevante annonser. Skriver du om hagestell, skal annonsene være om hagestell. Skriver du om greske guder, skal annonsene være om ikke for greske guders hjemmesider, å i det minste i samme sjanger. Men fordi jeg skriver om så mye rart, eller fordi det er så så forskjellige annonser på norsk, eller fordi Google prøver å føkke med meg, er mine adsenseannonser nesten uten unntak totalt på siden av hva jeg ville ha klikket på selv. Blogg har jeg. Diabetes har jeg ikke, og er mer enn skeptisk til mirakelkurer ingen leger vet om. Trendspotting bryr jeg meg fint lite om. Ukrainske damer enda mindre. Aksjebørsleketjenester meg i ræva. Eller hva med "Funniest Indian jokes"...? Bfrth.

Så hvorfor? Hvorfor i huleste heiteste himleste har jeg annonser på sida? Og slike teite annonser? Tja, for å tjene penger? Hvert klikk på en av de annonsene gir meg litt kroner. Hvor mye avhenger av mange ting, prosentandel klikk etc. En periode klikket jeg selv hver gang jeg var innom sida, men da fikk jeg fort et strengt brev fra USA: Det kan se ut som om du klikker selv på dine egne annonser, dette er strengt forbudt, slutt din drittunge, ellers får du ikke noen penger i det hele tatt. Så jeg sluttet.

Det har ikke vært mye penger foreløpig. I løpet av hele perioden bloggen har vært oppe, har jeg tjent 40 dollar. Snaut førti dollar. Men jeg kan ikke slutte nå: først ved 100 dollars-grensa får jeg utbetalt noen penger. Man kan ikke gi seg halvveis. Eller snaut halvveis. Man er ikke så teit. Eller: det er nettopp så teit man er...

Annonsene blir. De er teite og stygge og de kommer ikke til å gjøre meg rik, og enkelte familiefolk mobber meg fordi jeg annonserer for ukrainske damer med jevne mellomrom, men jeg sikter mot høyeree mål enn deres fnys. Jeg sikter mot hundre dollar. En dags jobb. Og når 100-dollarsdagen opprinner, skal jeg feire i godt lag og bruke pengene på et godt formål.

Trolig kjøpe bleier for alt sammen...

Byråkrati og barn: hvordan barnet oppdrar faren

En ting er å få barn og bli forelder. En annen ting er å få barn og bli forelder og samtidig kjempe seg gjennom det byråkrati-økonomi-jungelhelvetet man alltid har skulet mot med mørkt sinn og skulende tanker. Men barnet skaper mannen, det er sånn det alltid har vært.

For Ts del er det enkelt. I utgangspunktet. Hun har vært i samme jobb i et år og får dermed den samme lønnen når hun når går ut i permisjon. Men hun tar bare seks måneder, jobben krever at hun begynner igjen i januar, det er sånn systemet er lagt opp - og da har vi tre måneder til overs.

For min del kunne det ha vært enkelt. Jeg tar de tre månedene med foreldrepenger i januar og utover, når T jobber, og Xerxes får en fin tid alene hjemme med far og kan kaste mat på gulvet og rive bøkene ut av hylla. Men det er ikke enkelt. Med penger, mener jeg. Jeg har bare jobbet frilans det siste året. Hadde jeg jobbet fast, hadde det vært greit, men fast jobbet jeg året før og året før der igjen. Nå har jeg jobbet bare fra prosjekt til prosjekt. Noe som betyr, for det første, at jeg må føre grundig regnskap og bevise alt jeg har tjent for å kunne få noe lignende i foreldrepenger - men det er jo en god ting, egentlig. Xerxes tvinger meg til å gjøre det jeg uansett bør gjøre for egen del: barnet oppdrar faren. Men for det andre betyr det også at det er to slags regler som gjelder. Og ifølge en NAV-dame faller jeg mellom alle stoler.

Ah, sa NAV-damen i telefonen. Med fast jobb teller lønn de siste ti månedene før fødselen. Da får man 100 %. Med litt frilans og litt selvstendig næringsdrivende, derimot, teller bare gjennomsnittet de tre siste årene - og du får bare 65 % av inntekten. Jeg jobbet lite frilans de to årene jeg jobbet fast. Og å slå sammen alt jeg har tjent går ikke. Sa NAV-damen og sukket tafatt, unnskyldende, trøtt av en lang arbeidsuke, gjennom telefonen.

Så nå sitter vi her og prøver for det første å få full oversikt og alle papirer på mitt firma og mine frilansting. Jeg prøver å føre det satans regnskapet som jo uansett må være ferdig denne måneden. Jeg prøver å gjøre det mitt fornuftige overjeg hele tiden maser på meg om å gjøre, bli ferdig med, få overstått. Jeg prøver å bli et fornuftigere, mindre kaotisk menneske fordi Xerxes stumt ber meg om det.

Barnet oppdrar mannen. Om noen måneder, når jeg er alene hjemme med Xerxes, får vi se om jeg klarer å gjengjelde tjenesten. Eller ta igjen, alt ettersom.

Hils fra meg

De enkleste ting er de vanskeligste. Å hilse er det enkleste i verden, enten man gjør det der og da eller ber noen andre gjøre det siden den man hilser ikke er til stede: hilse på eller hilse til. Å hilse er fantastisk komplisert, når man begynner å tenke seg om. Med mindre jeg er kort i hodet for tiden.

Når E ber meg hilse T, hva gjør jeg da når jeg kommer hjem til T? Jeg sier at E hilser. Hils tilbake, sier T. Og alt er ordnet. Men hva har vi egentig gjort? Hva har de gjort, som via meg har hilst hverandre? Og hva har jeg gjort som mellommann for alle denne hilsingen?

For eksempel: kan man hilse litt? Kan E be meg hilse T, men ikke altfor overdrevet? Eller er det en digital ting, enten hilser man eller så hilser man ikke? Eller: hvor nær kan mennesker være før de kan hilses til? Kan E be meg hilse til Kåre Conradi neste gang jeg ser ham (om jeg ser ham) siden hun en utekveld på en eller annen måte elget seg innpå ham og fikk solt seg i kjendisglansen noen timer et høylytt, folksomt, festete utested? Eller: kan hun be meg hilse til bror og bror og mor og far og tanter og onkler og fettere og kusiner og alle jeg kjenner hun noensinne har truffet? Men hvorfor skulle hun det?

De sier T og jeg er ett nå. Gift og snart foreldre, det er ikke så mye nærmere man kan komme hverandre i det sosiale. Heretter er det J & T eller T & J, som Knoll og Tott eller Karius og Baktus eller Helan og Halvan eller hvem vi nå ligner. Kanskje det er derfor E ber meg hilse til T? Fordi det hadde vært naturlig at hun var med meg til E? Selv om E bare trengte musikk til ipoden sin og å "sette opp" ipodhøyttaleren og var halssyk så hun ikke kunne ha tjatret så mye med T uansett? Ville det ha vært unaturlig for E å hilse til Xerxes, eller til G, min bror og også Es fetter? Eller å hilse til en felles slektning jeg sannsynligvis ser snart, eller ser før E?

Men fremdeles, i tillegg til når og til hvem man skal hilse: hva er det å hilse? Er virkelig det å hilse via mellommann nøyaktig det samme som å hilse uten mellommann? Kan man gjenskape et stumt nikk og et kort øyeblikksblikk i en der-og-da-hilsen i en hilsen via melommann? Er det forskjell på å si "E hilser" og "E hilser så mye, hun håper du kommer på besøk snart, håper det går bra med deg, hilser så masse masse"? Er det å hilse en performativ talehandling (se fx http://no.wikipedia.org/wiki/Talehandling) på linje med det å døpe eller å dømme noen til fengsel? Kan man ikke hilse T fra E uten å si ordene "E hilser"? Eller kan man si ordene mens begge er til stede, teller det som en hilsen da? Og hvorfor skulle det være så viktig å hilse, hvilken sosial funksjon fyller det, hva prøver man å oppnå, hva er gledelig med bli hilst til?

Jeg hilste T fra E. Men jeg skjønte ikke hva jeg gjorde. Eller hvorfor. Selvfølgelig, E hadde blitt irritert og forbauset om jeg hadde unnlatt å hilse når hun først ba meg om det, og irriterte slektninger skal man passe seg for - men på hvilken måte endret jeg verden, på noen som helst måte, ved å viderebefordre to ord? "E hilser." Hva med "E synes du er snill", "E er glad J fant deg", "E synes det er flott at du finnes", "E er en stor fan"? Men nei. Man holder seg til det mest generelle og det vageste, det mest allmenne, det som kan gjelde for alle alltid: man holder seg til å bli tenkt på. "E hilser deg: hun hadde deg i tankene i det minste lenge nok til å si hei."

Det er kanskje det hilsing er: å inkludere den tilhilsede i ens egen sosiale verden? Det er kanskje derfor det er så viktig: mennesker er sosiale vesener som alltid vurderer eget liv og egen suksess eller lykke ut fra andre mennesker i nærheten, deres sosiale verden? Det å hilse er å styrke bånd mellom mennesker (hvordan? pftff) og gjør den sosiale verden både større og mer støttende? Det å hilse er den menneskelige varianten av hundenes lukting i hverandres romper?

En hund som aldri får være sosial, blir gal. Gal eller perverst menneskelig, noe som går ut på det samme. Kanskje man burde hilse oftere, selv om man ikke helt skjønner hva det er man gjør. Kanskje det er viktig å gjøre den sosiale verden så bra som mulig.

Ville det ha vært uhøflig av meg å hilse til T fra E om E ikke hadde bedt om det?

Men verst av alt er nakenheten

Det er mange måter å være naken på. Det er mange måter å føle seg naken på. Noen menn går med bar overkropp så fort været tillater det; andre viser aldri engang bare underarmer, selv i tropehete. Noen fjortiser får angstanfall om de mister capsen; andre får anfall om frisyren berører et eneste lite hårstrå. Noen damer føler seg nakne uten hijab. Og noen uten sminke.

Jeg skjønte lenge ikke hvorfor noen jenter satt på trikken eller t-banen, eller i parken eller på en benk eller en cafe eller hvor som helst hvor de kunne bli sett, og guffet ansiktet fullt av pudder og krem og mascara og eyeliner og øyenskygge og alt hva de har. Jeg mener, er ikke poenget med å pynte seg, å kle på seg, at det ikke skal synes at man har gjort en anstrengelse? Er det ikke noe usigelig desperat med en jente som sminker seg foran ansiktet ditt på et utested? Viser hun ikke bare at hun ikke tror hun er pen nok uten masse make-up? Og er ikke det å sminke seg en privat ting, omtrent på nivå med å ta på seg sokker? Å gå barbeint i all offentlighet er ofte mindre pinlig enn å ta på seg sokker i all offentlighet.

Men når jeg innså at sminken ikke var for utsiden, skjønte jeg hvorfor de satt på trikken og sminket seg. Når jeg innså at de ikke pyntet seg for noen bestemt eller ville gjøre seg pene. Det er for innsiden. Det er for å roe egne nerver og forsikre seg om at man ikke er naken: en jente som sminker seg er omtrent som en gutt som hele tiden drar capsen ned i øynene. Eller en voksen som stadig sjekker om bukseglidelåsen er glidd opp i frykt for å eksponere sin smakløse boksershorts, for den saks skyld. Hun er naken uten sminken, hun *føler* seg naken uten sminken - det er bare det.

En jente som sminker seg på trikken er som alle andre som skjuler sin nakenhet. For mye sminke er som for mange klær: man ser litt rar ut. Det er ikke hennes feil hennes nakenhetsskjul lettest av alle nakenhetsskjulinger får henne til å se ut som en kunstig klovn.

Opprør i Etiopia

Man lærer mye av å høre Verden på lørdag på p2. Man får med seg hva som skjer på planeten og hvilke nasjoner som misliker hvilke hvordan. Som i formiddag. Korrespondentbrevet var en mann som snakket om 17. mai-feiring i sitt barndoms Etiopa, og det er jo et aktuelt tema nå like før nasjonaldagen og verden er blitt globalisert og allting. Og fytterakkern for en verden.

I barndommens Etiopa var 17. mai høydepunktet. Og 17. mai i Norge bleknet i forhold. De hadde potetløp og sekkeløp, de spiste pølser og alle sammen koste seg hele dagen på den norske skolen mens de voksne lo og de unge hoppet og danset og lekte hele den etterlengtede dagen lang.

Men nå? Nå setter UD foten ned. Nå sponser de ikke lenger pølser på ambassadene lenger. Nå må de små, søte barna selv finne gaver til markedene sine. Nå legges den viktigste norske dagen i utlandet i grus av arrogante, snørrhovne, nasale ud-ansatte med beskjeden "det er da ingen menneskerett å få få 17. mai arrangert på ambassaden."
Snøft.

Man kunne nesten høre ham gråte gjennom radioen. Og ikke bare for sin egen barndom, men for alle de små barna som nå gjør opprør og sender klagebrev til ambassader i Addis Abeba, Nairobi, Buenos Aires, Athen, hele den føkkings verden. Man kunne høre ham skumme over av raseri over det norske utenriksdepartementet, over at de ikke innså hvor viktig det for for alle de søte små uskyldighetene at de fikk sponset en vaffel.

Hm.

Jeg vet ikke hvordan det er å være barn av norske foreldre i utlandet. Det er mulig det er slitsomt og rart uten en norsk dag i året, at det blir som en fellesdag man må feire for å vedlikeholde norskheten. Men at det er nødvendig at ambassaden spytter alle pengene for pølser og vafler og små hagegnomer til lotteriet? Det er mulig man gleder seg voldsomt til en nasjonaldag siden de voksne pynter seg og alle gires opp - men hvorfor man skal kreve at det skal dekkes? At det skal markeres for en? At den sabla morgenkåsøren bruker ti minutter på å uten ironi klage over at denne generasjonen kanskje ikke får pølser av ambassaden som han fikk?

Eller kanskje jeg bare ikke ser for meg at det kan være så viktig med opptog og korroping og, som kåsøren sa, å blli stirret på av flere hundre etiopere fra utenfor gjerdet. Kanskje jeg bare ikke helt ser gleden i den type nasjonalisme.

Kanskje jeg heller vil ha potetløp med mennesker fra mange land, utenfor alle ambassader, i feiring av alt annet enn en mer eller mindre tilfeldig valgt nasjons nasjonaldag.

Et rundt tall er et vanlig tall er ingenting å snakke om

Når jeg blir femti skal jeg rømme landet. Når jeg blir seksti skal jeg rømme kontinentet. Når jeg blir søtti skal jeg rømme planeten, dra til månen på en liten ukestur. Men hvorfor det?

Var i Litauen etpar dager og traff en engelskmann som hadde rømt hjemmefra for å slippe å markere femtiårsdagen sin. Selve dagen feiret han faktisk med meg i en fansi restaurant i Vilnius, glad for å slippe alt maset hjemme men like glad for å slippe å være helt alene på dagen. Men hvorfor vil noen slippe unna det maset å bli feiret av sine nærmeste?

Kanskje fordi man ikke liker feiring som sådan. Fordi man ikke synes noe om femtiårsdager med sine nødvendigvis mangelfulle livsoppsummeringer, sine formalistiske taler og forutsigbare samtaler. Fordi man ikke har sans for å pynte seg eller for å planlegge sammenkomster mange uker i forveien, for å bruke masse penger på noe så enkelt som å ha det hyggelig sammen.

Kanskje fordi man av flere grunner ikke har mange mennesker å samle: de bor spredt, de hører til forskjellige miljøer, de er gått videre fra, kontakten har blitt brutt, man er ikke en mangemenneskers person, man har liten familie og få venner. Eller fordi man tvertimot har mange mennesker i nærheten, men de alle er veldig opptate av seg og sitt: jobb, sosialt liv, hobbyer, forpliktelser, familie, planer lagt for lenge siden.

Engelskmannen hadde en liten familie, og ingen i rett nedadstigende linje, ikke engang en dame etter det siste bruddet han la ut om, og halvparten av brødrene hans (to, dvs én) bodde i Dubai. Han foretrakk å spise på gata, sitte på en benk med lokal litauisk kebab, heller enn på en dyr og snobbete restaurant. Og han hadde mange venner, virket det som, men de fleste av dem han fortalte om, var gamle reisebekjentskaper som bodde rundt omkring i hele verden. Hva skulle han være hjemme for med en gammel mor og en bror med hans familie og etpar naboer? Ville ikke det vært enda tristere enn å dra på tur til Baltikum?

Da jeg ble tretti, kombinerte jeg det med et giftermål og en kommende unge og snarlig reise ut i verden og generell familiesammenkomst - og det var veldig bra. Når jeg blir førti, vil jeg ikke ha noen særlig fest. Det er et tilfeldig tall, det er bare titallssystemet som gjør at det er noe spesielt, med åttetallssystem hadde fx førti blitt skrevet 44, om jeg ikke tar helt feil. Og det er jo ikke noe spesielt å feire. Litt er jeg redd for at det ikke skal bli nok mennesker og nok feiring på riktig måte der. Men mest av alt er det en inngrodd skepsis til den type markeringer. Konfirmasjonshøytideligheten i Oslo rådhus bød meg imot (spesielt da man reiste seg opp og allsang "Din tanke er fri": i en kirke går det fordi jeg uansett er utenfor, men her skulle jeg være en del av det, og da ble det bare feil.), Xerxes skal ikke ha navnefest, osvosv.

Det vil komme en tid da jeg er gammel og synes tradisjoner er viktige for passende. Det vil trolig komme en slik tid. Men til da er et tall bare et tall, men en reise er en reise. Engelskmannen var litt rar, som det heter, og helt ute av stand til å følge tankerekker, som han sa, men han hdde helt rett i at det ikke har noe å si hvor gammel man er, hvilket tiår man er på, det er bare en tommelfingerregel andre mennesker bruker for å anslå hvordan du er og hvordan du tenker.

Eller, som han sa et minutt senere: førti er ingenting. Det er først ved femti man virkelig begynner å tenke seg om og se livet bakover. Sånne ting burde man da markere...?