Strategisk smerte

Det er alltid en del av kroppen som gjør vondt, om man bare tenker etter. Det er alltid en del av deg som stikker eller ulmer eller brenner eller smerter på en eller anne måte. Det gjelder bare å finne de riktige smertene til enhver tid.

I øyeblikket har jeg den beste smerten man kan ha. En av de beste. Jeg har vondt et sted uten at det ser ekkelt ut, faktisk synes det ikke i det hele tatt, og ingen vil si "æsj, det ser vondt ut, ugh, du er pågående og nesten slem og jeg liker deg ikke bedre når du trøkker det såret/den hevelsen/den vondten opp i trynet mitt." Det vil si, det synes ikke når jeg sitter helt stille. Når jeg beveger meg på visse måter, stikker det plutselig til, og jeg kan ikke annet enn å grimasere og stoppe bevegelsen i håp om at smerten går vekk. Og bare det er en god måte å få medlidenhet og omsorg uten å være ekkel.

Men det blir enda bedre: jeg har vondt et godt sted også, og ikke bare på en god måte. Når man har tråkket over ("overstepped", som en venn av meg skrev på Facebook...), halter man eller står skjevt for ikke å belaste benet for mye. For det første synes smerten da hele tiden, og man ser krøpling ut, men det er også en smerte som er langt fra ansiktet, langt fra hjernen, langt fra den delen av deg du kommuniserer med. Det ser rett og slett ikke så farlig ut å ha vondt i benet som å ha vondt i ansiktet - se for eksempel på Rivaldo idet han blir truffet av av tyrkisk ball:

Jo nærmere hodet man har vondt, desto bedre. Jo mindre det synes hele tiden, desto bedre. Jo plutseligere smerten er, desto bedre. Jo mer åpenbart hemmende den er, desto bedre. Og, selvfølgelig, jo mindre farlig smerten er, desto bedre. Men det er jo åpenbart.

Min smerte? Jeg kastet frisbee med stiv nakke for noen dager siden, skulle ta i ekstra mye, og vips, noe sa snapp i nakken min. Nå kan jeg ikke bøye nakken ordentlig, og vender på hele overkroppen for å se på noe til siden for meg. Nå snaker jeg helt vanlig, uten å ha vondt i det hele tatt, helt til jeg gestikulerer i overkant og det plutselig gjør veldig vondt igjen. Og jeg grimaserer.

Aller helst skulle jeg ha vært vondtløs - men når det først skulle være smerter, er ikke en nakkesmerte det verste å ha. Og aller helst skulle jeg ha unnlatt å syte, bitt alt i meg og ikke øst klagesang over mennesker i nærheten og på denne bloggen - men når jeg først skal synge noe, er ikke klagesanger de mest avantgardistiske eller utilgjengelige eller usyngelige sangene i denne verden. http://www.blogger.com/img/gl.link.gif

Aller helst skulle jeg ha funnet en mirakelsopp eller gjort verden til et bedre sted på andre vidtrekkende måter. Men hver mann sin sjanger. Jeg har en brukbar kink i nakken. Om det er det det heter.