Hjernens neseskrue for musikk

Det fortelles i mange innføringsbøker i psykologi om hvordan personligheten kan forandres etter fysiske endringer i hjernen, store, mekaniske endringer. Som han jernbanearbeideren som var så snill og eiegod helt til han fikk blåst en metallstang opp gjennom pannelappen. Han døde ikke av skadene, men var plutselig etter ulykken uansvarlig og generelt lite sympatisk. En annen historie er om en mann som fikk en liten skrue (eller noe sånt noe) inn i hjernen. Legene turte ikke å operere den ut, for da ville de kanskje ødelegge mer enn de ville gjøre godt, og han fungerte uansett sånn halvveis bra i hverdagslivet. Bortsett fra at skrua lå like ved musikkkksenteret i hjernen: hver gang han kakket på hodet, holdt det litt skjevt slik at skrua presset litt nedover på et visst punkt, var det som om han hadde en radio i hodet, en radio som spilte musikk han hadde glemt han kunne men som likevel var så ekte at han de første månedene alltid trodde at det stod en radio på i naborommet.

Av og til ønsker jeg at jeg hadde en sånn skrue i hodet, så jeg slapp å hoppe rundt med iPod og trykke og fikle med knappene. Bare det å ha musikken bakenfor trommehinna... Men så kommer jeg i nærheten av den følelsen, den skrua, den ustoppelige musikkradiospillingen, og jeg tenker meg litt om.

De to sangene under er sanger jeg har fått helt på hjernen, spesielt den av Caetano Veloso. Det er sjelden jeg spiller sanger to ganger etter hverandre (heller er jeg en sjøffelmann som hopper over hele mitt musikkbiblioteks spekter fra en sang til den neste) - men Cajuna har jeg spilt opptil tre ganger på rad, og bare den. Å komme hjem fra et sted, spille én sang, slå av dataen og så lenge seg? Så håpløst snevermuskalsk er man da ikke. Og likevel.

Likevel er det det jeg har gjort med disse to. Og trass i at de syngers på portugisisk, og jeg ikke skjønner et ord, har jeg tatt meg i å synge dem og legge alle mulige slags forskjellige meninger i tekstene. Har til og med spurt T om hun kan lage en bosnisk tekst til Cajuna, så jeg lærer meg bosnisk fortere. Så håpløst håpløs er man da i alle fall ikke.

Og likeføkkingsvel, altså. Jeg har en imaginær skrue i min pannelapp som presser på musikksenteret, den må ha kommet dit da jeg ble skutt med skruepistol i forrige uke, da jeg ble skrudd fast til gulvet i fjor, en skrue løs et sted, på en eller annen måte.

Det som er fint, er at jeg i alle fall ikke har DDE eller Mariah Carey på hjernen: på Last.fm er Cajuína den 85. mest populære sangen av Caetano Veloso...


Dagens spilleliste:
Cajuína av Caetano Veloso
Siempre Me Quadana av Bebe