Opprør i Etiopia

Man lærer mye av å høre Verden på lørdag på p2. Man får med seg hva som skjer på planeten og hvilke nasjoner som misliker hvilke hvordan. Som i formiddag. Korrespondentbrevet var en mann som snakket om 17. mai-feiring i sitt barndoms Etiopa, og det er jo et aktuelt tema nå like før nasjonaldagen og verden er blitt globalisert og allting. Og fytterakkern for en verden.

I barndommens Etiopa var 17. mai høydepunktet. Og 17. mai i Norge bleknet i forhold. De hadde potetløp og sekkeløp, de spiste pølser og alle sammen koste seg hele dagen på den norske skolen mens de voksne lo og de unge hoppet og danset og lekte hele den etterlengtede dagen lang.

Men nå? Nå setter UD foten ned. Nå sponser de ikke lenger pølser på ambassadene lenger. Nå må de små, søte barna selv finne gaver til markedene sine. Nå legges den viktigste norske dagen i utlandet i grus av arrogante, snørrhovne, nasale ud-ansatte med beskjeden "det er da ingen menneskerett å få få 17. mai arrangert på ambassaden."
Snøft.

Man kunne nesten høre ham gråte gjennom radioen. Og ikke bare for sin egen barndom, men for alle de små barna som nå gjør opprør og sender klagebrev til ambassader i Addis Abeba, Nairobi, Buenos Aires, Athen, hele den føkkings verden. Man kunne høre ham skumme over av raseri over det norske utenriksdepartementet, over at de ikke innså hvor viktig det for for alle de søte små uskyldighetene at de fikk sponset en vaffel.

Hm.

Jeg vet ikke hvordan det er å være barn av norske foreldre i utlandet. Det er mulig det er slitsomt og rart uten en norsk dag i året, at det blir som en fellesdag man må feire for å vedlikeholde norskheten. Men at det er nødvendig at ambassaden spytter alle pengene for pølser og vafler og små hagegnomer til lotteriet? Det er mulig man gleder seg voldsomt til en nasjonaldag siden de voksne pynter seg og alle gires opp - men hvorfor man skal kreve at det skal dekkes? At det skal markeres for en? At den sabla morgenkåsøren bruker ti minutter på å uten ironi klage over at denne generasjonen kanskje ikke får pølser av ambassaden som han fikk?

Eller kanskje jeg bare ikke ser for meg at det kan være så viktig med opptog og korroping og, som kåsøren sa, å blli stirret på av flere hundre etiopere fra utenfor gjerdet. Kanskje jeg bare ikke helt ser gleden i den type nasjonalisme.

Kanskje jeg heller vil ha potetløp med mennesker fra mange land, utenfor alle ambassader, i feiring av alt annet enn en mer eller mindre tilfeldig valgt nasjons nasjonaldag.