Kapitalistisk i hodet

Til høyre her er det et felt med Google adsense. Fire tekstannonser du kan klikke på for å komme deg videre til andre, viktige sider. I øyeblikket er det annonser for en trendside, en tjenepengerpåblogg-side, en norsk bloggting og et gjennombrudd i diabetesbekjempelsen som ikke engan legen din vet om. 100% garantert. Ofte er det også reklame for ukrainske damer der. Spørsmålet er hvordan. Og hvorfor.

Google adsense skal gi relevante annonser. Skriver du om hagestell, skal annonsene være om hagestell. Skriver du om greske guder, skal annonsene være om ikke for greske guders hjemmesider, å i det minste i samme sjanger. Men fordi jeg skriver om så mye rart, eller fordi det er så så forskjellige annonser på norsk, eller fordi Google prøver å føkke med meg, er mine adsenseannonser nesten uten unntak totalt på siden av hva jeg ville ha klikket på selv. Blogg har jeg. Diabetes har jeg ikke, og er mer enn skeptisk til mirakelkurer ingen leger vet om. Trendspotting bryr jeg meg fint lite om. Ukrainske damer enda mindre. Aksjebørsleketjenester meg i ræva. Eller hva med "Funniest Indian jokes"...? Bfrth.

Så hvorfor? Hvorfor i huleste heiteste himleste har jeg annonser på sida? Og slike teite annonser? Tja, for å tjene penger? Hvert klikk på en av de annonsene gir meg litt kroner. Hvor mye avhenger av mange ting, prosentandel klikk etc. En periode klikket jeg selv hver gang jeg var innom sida, men da fikk jeg fort et strengt brev fra USA: Det kan se ut som om du klikker selv på dine egne annonser, dette er strengt forbudt, slutt din drittunge, ellers får du ikke noen penger i det hele tatt. Så jeg sluttet.

Det har ikke vært mye penger foreløpig. I løpet av hele perioden bloggen har vært oppe, har jeg tjent 40 dollar. Snaut førti dollar. Men jeg kan ikke slutte nå: først ved 100 dollars-grensa får jeg utbetalt noen penger. Man kan ikke gi seg halvveis. Eller snaut halvveis. Man er ikke så teit. Eller: det er nettopp så teit man er...

Annonsene blir. De er teite og stygge og de kommer ikke til å gjøre meg rik, og enkelte familiefolk mobber meg fordi jeg annonserer for ukrainske damer med jevne mellomrom, men jeg sikter mot høyeree mål enn deres fnys. Jeg sikter mot hundre dollar. En dags jobb. Og når 100-dollarsdagen opprinner, skal jeg feire i godt lag og bruke pengene på et godt formål.

Trolig kjøpe bleier for alt sammen...