Språklig presisjon

Hva er effektiv kommunikasjon? Hva er forholdet mellom energi brukt og språklig presisjon? Og hvor kommer telepati inn?

Når T ber meg om noe, sier hun vanligvis så lite som mulig så generelt som mulig. Hent den greia der ute, sier hun. Hvilken greie, spør jeg. Hvor? Den tingen, der vi la den, svarer hun og virker oppgitt. Du skjønner da det. Ah, _den_ tingen, sier jeg og går på måfå rundt til hun reiser seg og henter den selv, hva enn det er.

Når jeg ber T om noe, begynner jeg med en anekdote. En gang opplevde jeg noe, sier jeg, og denne gangen var sånn og sånn, og litt sånn føler jeg meg nå, og dette er linken til dette øyeblikket, og den tingen jeg ber deg hente, minner om den ene tingen den gangen, men den har en annen farge, og formen er kanskje ikke helt lik, og, og... Hva snakker du om, spør hun. Jeg kan ikke si det rett ut, du skjønner da det, sier jeg oppgitt. Ah, sier hun og henter det hun tror jeg trenger i øyeblikket, en penn eller en pute til ryggen.

Er det mangel på empati å ikke skjønne hva "den greia" betyr, eller er det helt normalt krav til empati fra den som snakker, til den som må høre på det som sies? Er det mangel på empati å bruke presise men helt uvesentlige ord, pakke inn spørsmålet som en fortellingsjulegave, eller er det mangel på empati å ikke ville høre om de i utgangspunktet irrelevante personlige opplevelsene? Eller: er det feil å kreve mer presisjon? Feil å kreve mer saklighet?

Egentlig burde man ikke si noe som helst. Man burde bare kommunisere telepatisk. For alle skjønner da hva du tenker, eh? Alle skjønner jo at T mener teip når hun sier den tingen, siden det er åpenbart at det er teip hun trenger der hun sitter med avisa foran seg. Og alle skjønner at jeg trenger en tannpirker der jeg sitter med den andre delen av avisa?

I teorien er den mest effektive komunikasjonen å holde kjeft. Det er bare det at det fungerer så sjelden. Det er derfor vi prøver å lære Seb effektiv kommunikasjon - hver på vår måte.