Dette helvetes "noe"!

Har hatt en diskusjon med en troende igjen. Spurte igjen hva den troende trodde på. Fikk igjen svar som de følgende, hentet fra tilfeldige nettsider:

"jeg tror på NOE.
hva dette noe er, vet jeg ikke. det er noe som er større en mennesket, det er noe udefinerbart."

"jeg tror....
men ikke på jesus eller Gud i form for kristendom....
ikke noen religion egentlig..."

"Jeg tror på NOE. Tror vi har guidere, tro på en Gud men ikke nødvendigvis den kristne Gud. Har opplevd merkelige ting i mitt liv som sier meg at det MÅ være noe der."

Syder igjen av frustrasjon og aggresjon.

Tenk deg en diskusjon mellom en fotballdommen og en trener. Dommeren har nettopp gitt rødt kort til en av trenerens spillere. Treneren vil vite hvorfor, hva som forårsaket utvisningen. Han sparket den andre spilleren i ansiktet, sier dommeren. Men han var ikke i nærheten av ansiktet med foten eller beinet sier treneren. Men han slo den andre spilleren i magen, sier dommeren. Men han hadde hendene på ryggen, sier treneren. Men han gjorde NOE, sier dommeren og går vekk, som om diskusjonen er over.

Er det vanskelig å forstå at treneren da blir sydende av frustrasjon og aggresjon? Er det vanskelig å forstå at det religiøse NOE er på samme nivå?

Jeg kan forstå at følelser kan være veldig vanskelige, innimellom umulige, å sette ord på. Også religiøse følelser. Jeg kan skjønne at religiøse opplevelser oppfattes som ordløse og overveldende, en slags alt-er-forklaret-følelser som ikke kan plasseres i de vanlige boksene. Jeg kan forstå at en troendes argument kan være at selve troen er utenfor denne verden, at trosobjektet er utenfor rom og tid og vår virkelighet og dermed ikke kan diskuteres om.

Men det er nettopp de disse religiøsitistene ikke sier. De åpner med brask og bram og mener at deres Gud er alt i verden, styrer alt og står bak alt. Så drives de fra skanse til skanse i løpet av diskusjonen og ender til slutt med slike meningsløse utsagn som de over. "OK, så er kanskje ikke Gud i verden her og kanskje det ikke er en gud engang og det er kanskje ikke skjebne eller telepati eller homøpati ut fra dine argumenter, men det finne NOE som er større enn oss mennesker, det vet jeg for det føler jeg. Sterkt."

En sann følge av dette hadde vært å bli asketisk munk for å komme nærmere det guddommelige. Men det er selfølgelig utelukket for dem. En annen utvei hadde vært å vite hva de tror på, å ha tenkt gjennom litt, å ha beskrivelser eller argumenter som i alle fall indirekte beskriver det de mener er det guddommelige. Men det er selvfølgelig ikke noe de bruker krefter på. En tredje måte er å hevde at logikken ikke gjelder for deres guddom. Men de er tvertimot store fans av logikk så lenge den støtter deres syn; så fort logikken viser seg å være inkompatibel med det de mener om ud, kaster de den uten flere fakter helt enkelt overbord.

Alt de gjør, er å enda opp i den ytterste vage unøyaktighet, NOE, og så med forulempet mine hevde dette er Sannheten. Sannheten er NOE!

Jeg prøver alltid å møte de jeg diskuterer noe med, med såpass respekt at jeg godtar deres argumenter. Er deres argumenter bedre enn mine, tar jeg trolig feil. I aller minste fall overkjører jeg ikke logikken for å beholde rett. Men religiøsitister? Blåser i argumenter, blåser i sannhet, vil bare beholde NOE som de aldri vil være i nærheten av å vite hva er. NOE som ikke engang er et luftslott - snarerer en prompepute. NOE som er tre bokstaver, en konsonant og to vokaler, som ikke refererer til noe annet enn en panisk frykt for kanskje å ta feil. Men hvordan kan man ta feil når man ikke mener noe?

Neste gang tror jeg at jeg går vekk. Neste gang en dame (eller mann, men det er ofte middelaldrende damer) begynner å snakke om NOE, at hun ikke tror på en bestemt gud eller følger en bestemt religiøs eller alternativ retning, men bestemt mener at det er NOE et sted som er NOE, på en eller annen måte - neste gang kommer jeg til å snu på hælen og komme meg vekk så fort som mulig. Denne damen vil ikke respektere noe av det jeg sier. Hun vil ikke forandre en tøddel av det hun mener, hun vil ikke innse at andre kanskje vet andre ting, hun vil ikke være i diskusjonen for æ lære. Hun vil bare ha bekreftelse på at hennes vage, lillaskjerfete, fjåsete new age-aktige svadafølelse av et logikkovergrep er en dypere sannhet enn noe av det noen andre har kommet fram til. Nei, neste gang, snur jeg meg fort og går langt vekk.

Om ikke, er jeg redd jeg kaster ting i veggen av ren frustrasjon.

Forstå meg ikke

Den arketypiske fordrukne ektemannen alene på bar sier "Kona mi forstår meg ikke". Men hvorfor skulle det være så viktig? Hvorfor er det så viktig å bli forstått? Ikke bare av kona, men av alle mennesker som betyr noe for en? Og hva vil skje om om man ikke blir forstått?

Jeg hatet militæret. Det var kaldt og vått og hjernedødt, jeg fikk øresus og dårlig hørsel av kanonene, menneskene var dumme og systemet trist lavpannet. Det er mange epsioder som fremdeles føles såre. Men en av dem står likevel litt ut (kanskje sammen med etpar andre, men like fullt.) Det var midt på vinteren, kaldt og snø, og vi skulle sette opp et telt. Dagen før hadde vi blitt opplært i hvordan binde ting til trær, hvordan sette opp teltstenger, hvordan gjøre alt så riktig som mulig. Og jeg hadde fulgt med og fått med meg ting, så når vi begynte å sette opp teltet, satte jeg i gang med å følge rådene vi hadde fått. Eller ordrene, om det er ordet. Men hvordan reagerte Inge, som han het, en jeg var menig med? "Hva er det du driver med, Jostein?" - sagt i et nedlatende og uforstående tonefall. Og jeg trakk meg unna, sur og frustrert.

Det var ikke så mye at han kunne ha hatt rett. Jeg kunne jo ha misforstått hvordan ting skulle gjøres. (Men hadde det ikke den gang.) Det var mer at han ikke forstod meg og lot det skinne gjennom at det heller ikke var bryet verdt å prøve å forstå meg. Han mente jeg gjorde ting feil, og ville verken prøve å forstå hvorfor jeg gjorde ting på den måten, eller hva jeg prøvde på, eller hvordan det ville kunne være bra, eller noe som helst.

Hvor sytete var ikke det? Hvor pinglete av meg? Hvorfor kunne jeg ikke ha tatt opp kampen med ham, begynt å diskutere, startet en krangel om teltoppslåing? Hvorfor var det verdens undergang at han *ikke forstod*?

For T er det viktig å bli hørt. Noe av det mest irriterende i hennes hode er når mennesker overser eller ignorerer henne, ikke hører på henne, ikke finner hennes viktig nok til å legges merke til eller tas med i betraktningen. Jeg tror det er litt av det samme komplekset.

Om noen sier "jeg hørte deg ikke, unnskyld, gjenta vær så snill" eller "jeg forstod deg ikke, unnskyld, gjenta vær så snill", så er det greit. Da føler man ikke oversett, da føler man at man er verdt å prøve å forstås. Og omvendt er det å ikke bli forstått fordi man snakker for vanskelig litt som å ikke bli forstått fordi man snakker mumlete. Problemet oppstår først når man føler at man ikke snakker vanskelig eller mumlete i det hele tatt: da blir det den andres manglende konsentrasjon eller innsats som gjør at du ikke oppfattes. Og det er ganske frustrerende. Er man ikke verdt mer enn det?

At den arketypiske fyllikektemannen ikke blir forstått, er fordi, i hans øyne, kona ikke synes han er verdt å forstå. Kona gidder ikke prøve finne de gjemte verdiene han har. Mange ganger er de verdiene illusjoner og spinnerier i hjernevinningene. Med forståelse er det alltid en innsats å yte: Om jeg snakker zulu og frustreres over at familien ikke skjønner meg, krever jeg kanskje i overkant mye av dem. Det er ikke verdt det å lære seg et helt nytt språk bare for å høre meg suse. Og om jeg snakker så utydelig at jeg ikke skjønner meg selv på opptak, kan jeg ikke kreve at andre skjønner det.

Men når jeg forventer å bli forstått, i alle fall prøvd å bli forstått, og den andre ikke gjør den innsatsen jeg mener er rett og rimelig? Jeg hadde som minstemål for mennesker at de ville ha være litt empatiske i en teltoppsettingssituasjon - når Inge ikke gjorde mine av seg til å være det, ble jeg bare paff. Jeg hadde ikke forestilt meg at mennesker var så arrogante. (Mistet en hel drøss med illusjoner i militæret: hadde altfor store forventninger til mennesker.)

Forventer man ikke å bli forstått, er man patroniserende. Forventer man å bli forstått, er man overlegen. Men det er ikke det viktigste. Det viktigste er å prøve å forstå andre: se deres side av saken, ta på deres sko noen skritt, tenke deres tanker, føle dere håp og skuffelser.

At de eventuelt ikke prøver dine sko og setter deg inn i dine følelser, får så være. Det er slitsomt. Det er frustrerende. Det er avmakt og oppgitthet og de andre føles som urettferdige og blærete. Men det er verst for dem.

Lemen

Jeg ville bare dele et sitat, en tanke som vi mange har tenkt men aldri helt turt å si. Jeg overhørte det i dag. Det satt en vennegjeng rundt et bord og snakket om løst og fast og althva som falt dem inn. Han ene, han som snakket mest og høyest, sa han hadde vært på fjellet og jakta. Og det var bra vær og bikkja var flink og de skjøt og skjøt. En vellykket tur, med andre ord. Etter en stund så de noen lemen. Og ikke bare noen lemen, men flere. Nysgjerrige som de (mannen og bikkja, ikke lemenene) var, gikk de nærmere for å se hva som skjedde. Lemen ser man jo ikke hver dag, mener jeg, i alle fall ikke flere samtidig. Men da ble dyra sinte, skulle du se! Jeg vet da faen hva de ble sinte for, men de dirret av sinne, formerlig freste over at jeg nærmet meg dem på denne uhøflige måten, uten å banke på eller i det minste ta av meg skoene først. Kanskje det har noe med blodtrykket å gjøre, kanskje de er født med permanent høyt blodtryk. Tenk deg Gud, da: dette er dyr nummer firehundreogfjorten tusen, hva slags forsvarsmekanisme skal vi bruke nå, hm, jo, jeg vet - hva med at de blir så sinte at de sprekker! Jeg så dem ikke sprekke, men, de ble skikkelig skikkelig sinte!

Inn fra venstre kom det en tynn stemme fra en dame som hittil hadde vært helt taus og tilsynelatende uinteressert i hele samtalen: Jamen, sa hun forvirret og blunket, jamen, Hvorfor må lemen bli så sinte? Kan de ikke bare være venner?

Til hvilket man bare kan si ja og amen.

Først penger. Så penger. Til slutt alt annet.

Hvordan måler man egen suksess? Finnes det en enkel skala? Og om det ikke skulle finnes, skal man da lite på egen eller andres dømmekraft?

Jeg skriver for tiden også blogg i Vagabond, en slags reiseblogg om hva som kans skje i verden når man ikker er hjemme. Eller nettopp er hjemme, i mitt tilfelle. Og jeg legger endel tankekraft og konsentrasjon i det - prøve å finne et godt tema, prøve å vinkle temaet, finne bilder når det skal være det, få ro til å skrive teksten. Så er spørsmålet: er det verdt det? Og neste spørsmål: hvordan skal man måle om det er verdt det?

Jeg får ingen penger for Vagabondbloggen. Alt jeg får, er et stk Vagabond i posten. Et stk glanset, turistisk magasin, med halvparten elendig kjedelige "få en fantastisk ferie på stranda" og halvparten bare vanlig kjedelige reisereportasjer fra den sture utland. Jeg bryr meg katten om slike reportasjer. De blir så selvhøytidelige og overfladiske. Og, ikke minst, så navlebeskuende på helt feil måte. Så var vi der, så var vi der, så var vi der, og det var fantastisk. Wow. Alt jeg fysisk får for bloggen min, alt jeg kan skryte av til andre, er et blad jeg aldri i verden ville ha kjøpt.

Så hvorfor skulle det være verdt det? Hvorfor skulle jeg hjelpe Vagabond å bli et bedre nettsted? Hva har Vagabond gjort for å fortjene at jeg skriver for dem?

Ingenting. Jeg får glede over å skrive, glede over å skape. Av og til får jeg glede over at en eller annen ryllik slenger inn en kommentar på det jeg har skrevet. Av og til får jeg stolthet over å lese det omigjen, eller å se bildene omigjen, å tenke at dette er mitt, detter har jeg laget.

Som regel leser jeg ikke omigjen. Ikke noe vits i å dvele ved det en har skrevet ferdig.
Som regel, det vil si nesten aldri, får jeg kommentarer på tekstene. Hvorfor skulle en tilfeldig Vagabond-leser bruke krefter på å skrive noe under der jeg har skrevet?

I Rijeka ble jeg oppringt av en sexspaltist som ville skrive noe om bonding. Vi mailet endel fram og tilbake, jeg fikk tilsendt et manus og noe greier fra henne og kommenterte det. AHA; BRA, sa G, HURRA, her kan det ligge penger, hun kan hjelpe deg siden hun allerede er en Wikipedia-artikkel.

Først penger. Skriv noe som ikke bryr deg, eller skriv som Eva Mohn skriver, hun lykkes jo, og suksess er målt i antall bøker som selges. Så penger. At Ari Behn er litt uglesett i Forfatterforeningen er rart siden han tjener så mye penger. Til slutt alt annet: glede, stolthet, egenverdi, det å skape noe man kan se på med stolthet også neste år.

Jeg burde kanskje ikke skrive i Vagabond. (Med mindre det er en slags egenreklame: det er da også det eneste argumentet som kjøpes.) Jeg burde kanskje ikke ikke skrive en bok om bonding, om de fire typene av bonding, om den hele teorien jeg konstruerte og som ikke kan reduseres til small talk. Jeg burde kanskje fortsette å være firma og ligge år etter med regnskap og skatt og hele helvetet jeg av identitetsbeskyttende grunner får spasmer av så fort jeg nærmer meg.

Jeg burde kanskje tenke på penger først og sist og i midten, og så eventuelt legge inn litt annen fornuft her og der - og krydre med andre verdier der pengene og snusfornuften tillater det.

Jeg burde kanskje ikke skrive en blogg for ingen, ut i det store tomme internettet.

Jo. Helvete heller.

Sammenligningshelvetet

Seb har begynt å bli noe mer enn en bylt. Han har begynt å løfte hode, finne hendene, gripe etter ting, utstøte halvbevisste kommunikasjonslyder, smile og le til alle han ser (dog noe tilfeldig foreløpig) - han har begynt å vise seg som en person med meninger og evner. Da melder det seg med en gang: sammenligningshelvetet.

Klarer A å finne tommelen sin? Hun er to uker yngre, men likevel? Klarer B å reise opp hodet? Klarer C å snakke så bra som Seb? (Men hvordan måler man det?) Er Seb foran i utviklingen, eller etter, er han en sinke eller et barnegeni? Kan man allerede nå ser hva slags evner han er, om man ser nøye nok etter? Han er kjempemusikalsk, er han ikke det, danser han ikke, synger han ikke med, elsker han ikke avansert musikk og intrikate rytmer? Bør vi ikke kjøpe et piano allerede nå? Var jeg sånn da jeg var liten? Spør Josteins mor og far og alle som så han: var han så smilende, snakkende, syngende, komuniserende? Og T, var hun like intelligent i blikket? Er Seb egentlig så intelligent i blikket eller er det bare forvirring å spore? Hva er han egentlig? Sammenlignet med alle de andre babyene i verden og i den nærmeste omkretsen?

Selvfølgelig sammenligner man babyer. Det er jo det de er til for. Eller: man aner ikke hva slags person man har fått ut i verden, og siden den enkleste og beste måten å vite det på er å vurdere ham opp mot andre i samme posisjon, vel, så sammenligner man ham med andre i samme posisjon. Nesten fire måneder gamle, friske, i Norge. Hva slags hjertekald verden ville det egentlig ha vært om man ikke satte ens eget barn inn i en sosial sammenheng?

Og likevel. Likevel er det denne nagende følelsen av at sammenligningen går over alle støvleskaft. Det blir til en konkurranse hvor den som går fortest beseirer den som velger å krabbe litt til. Den som sier "lys!" først, vinner litt ekstra ros ved middagsbordet og to sanger ekstra ved leggetid. Foreldre med svulmehjerter fordi deres avkom er en centimeter høyere enn naboens avkom. Burde man egentlig bry seg?

Før Seb ble født, leste jeg barnepsykologibøker og utviklingsbøker: delvis for å være litt forberedet, delvis fordi jeg syntes det var gøy. De fire månedene han har vært her, har jeg knapt lest noenting. Jeg vil ikke vite om det er normalt at han løfter hodet nå, om han er langt fremme eller langt bak i utviklingen. Så lenge jeg ser det går fort fremover og han ikke virker syk på en eller annen måte, kunne det ikke bry meg mindre hva slags kurve han følger. Seb er Seb og skal være den beste Seb han kan være - en akkurat passe blanding av utfordringer og støtte, provokasjoner og trøst. Jeg kommer aldri til å finne balansen helt, men jeg skal i alle fall aldri la denne jakten på balansen være diktert av hva andre foreldre tror andre foreldre tror andre foreldre tror. Seb er Seb. Det holder.

Forresten er han over gjennomsnittet lang, vi så det på forrige måling, kanskje blant de lengste 40%, en stor gutt, og kjempesterk, det sier hvertfall alle de gamle som har hatt babyer før og kan sammenligne...

Konsentrasjon

Det flyr en fugl utenfor, men glem det, du skal skrive en tale, tenk talen, hold deg til talen, tenk på den søttens talen, for svingende gassbelgblåserbermbanan, tenk på talen, Kjære alle sammen, Kjære forsamling, Kjære Kjære, ikke tenk på fuglen, ikke på årets første dunjakke, årets siste fallende løv, årets siste oktober, Kjære menighet, meningitt, meningsfritt, "hør på meg for jeg er den og den forveksle meg fremfor alt ikke!", ha ha, hvordan begynner man en tale, en sånn tale, en sånn mening, kremt kremt, se ut over salen, mørk salm mørke dresser, tenk på talen, tenk på talesituasjonen, kremt kremt, hva vil man si om hvem for hvem til hvem fra hvem, Kjære alle sammen, Kjære Kjære, man ser ingen fugler derfra, fra mørke talerstoler, fra mørke talersinn, Kjære kjære, men så flyr det heller ingenting, ikke på noen måte, Kjære deg da, ikke så mørk da, ikke til sinns da, lysne litt du raske gutt ingen håp ble noensinne brutt, nå brister et edelt hjerte, smerte fjerte berte knerte, Kjære alle sammen og deres medfølgende kjærer, den dere holder av eller holder på, alt ettersom, hold dere til den avholdte dere holder på, for svingende, tenk på talen, tenk på hva du skal si, hvorfor du skal si det, til hvem, kom igjen da for svarte svingende, lett i hodet, la det fly, ta av, ta på, ta til, ta fram, Kjære alle sammen nå som vi er samlet her og sitter her og tenker på det vi tenker på, ahvff, hva begynner man taler med, hvorfor begynner man taler, kan den ikke bare fly i vei, flyvende start, inngangstale, det er alt begynt, det er alt over, det er det og det var det og det er sånn det var en gang for lenge siden, som en fugl, det flyr en fugl utenfor, det flyr en fugl der borte, og nå setter den seg, og nå letter den igjen lett, og begynner igjen, talen, tenk på talen, ta sats og tenk på talen, glem løvet, glem oktober, glem fugler og fugler og nei, husk fugler.

Det flyr en fugl der borte. Det man ikke kan glemme, må man huske.