Munchkjenner på serbisk tv

Jeg var nordmann på serbisk tv for etpar dager siden. Underlig? Ikke i det hele tatt. Men kanskje litt omveisk.

Ts mor fikk forespørsel om hun kunne låne bort leiligheten noen dager for et serbisk tv-team. De skulle til Norge og lage tre halvtimes programmer om vennskap mellom nasjonene, om vanlige mennesker bakenfor politikken, om alt man ikke ser på nyhetene. (Usikker på hvor mye det er om Norge i serbiske nyheter uansett, men la gå.) Hun spurte meg og T siden hun kom til å måtte overnatte her ute hos oss. Joda, sa vi. Joda sa Ts mor. Og som den gode svigermor hun er, la hun til: jeg har forresten en flott svigersønn, han kan alt om litteratur og Norge og sånn, om dere hadde behov for et geni.

Ok, hun sa det ikke akkurat sånn. Men serberne ringte uansett. Dagen før ringte jeg dem fra Shamrock over den andre Guinnessen og lurte på om det var sant at vi skulle møtes i Frognerparken dagen etter, om de ikke ville ha en som faktisk kunne noe om Frognerparken og Ibsen, som de ba meg snakke om, og om jeg egentlig skulle snakke norsk, serbisk, engelsk eller noe helt annet. It's OK, sa mannen i telefonen.

Vi stod midt i Frognerparken og snakket til kameraet fem meter unna: T, Seb og jeg. Seb heldigvis rolig i vogna. Jeg sa noe om parken og skulpturene og historien og hvem Gustav Videland egentlig var (alt lest en halvtime i forveien i Vigeland-museets brosjyrer), T stod ved siden av og oversatte. Etterpå spurte de henne om Seb skal lære seg både norsk og serbisk - Nei, hehe, jeg snakker bosnisk, sa T, og moren min snakker serbo-kroatisk, det er klønete det der. Journalisten mumlet noe om at bosnisk ikke er et språk, at det bare finnes serbisk og kroatisk.

Første del var ganske lett. Vi stod der som et eksempel på et norsk-balkansk par og snakket om hverdagen, og jeg la ut om Vigeland uten egentlig å si noe fornuftig. Men del to var verre. Serberne hadde fått det for seg at jeg også skulle si noe om Ibsen, OK - og om Munch. Ikke så OK. Jeg kan pinlig lite om malere, pinlig lite om Munch, nesten ingenting av harde fakta som når han ble født eller hvilken retning han tilhørte. Virkelig pinlig, egentlig. Og så stod de plutselig her, fem meter fra meg, en gjeng serbiske tv-folk og si noe om denne berømte maleren, si som sikkert halvparten av alle de forbipasserende ville høre og halvparten av dem igjen ville høre faktafeilene i. Ouf.

Det var som en uventet muntlig eksamen. Men det gikk ganske greit, for sensorene kunne ikke språket. Og T oversatte ikke del to. Det gjorde det forsåvidt bare enda mer absurd, jeg snakket norsk om en mann jeg nesten ikke kunne si noe om mot en gjeng tv-serbere som ikke forstod et ord. Munch var stor og flink og, eh, sånn, og han malte malerier og de var ganske fine, da, hvertfall noen av dem.

Jeg lurte serberne til å tro at jeg hadde noe å si. Og, tenkte jeg, det ville ikke være så farlig når de kom seg tilbake til Beograd og fikk det tekstet av en norskkyndig: faktafeilene kunne han rette opp, han trengte ikke å si noe engang, bare stille gjøre ordene mine sammenhengende og fornuftige. Der ned skjønner ingen norsk uansett, tenkte jeg.

Takk, takk, sa de til slutt, dels på engelsk, dels på serbisk. Du var veldig flink. Du blir sikkert veldig stolt når NRK sender det også.

He. Om noen skulle snuble over en eventuell NRK-sending fra en eventuell Frognerpark med en eventuell småbarnsfar som babler usammenhengende om en eventuell maler som kanskje heter Monk eller Munch eller noe sånn - ikke hør på ham. Og legg ved en kommentar på denne bloggen etterpå: WOW, så flink du er!

Om mange nok skriver det, flytter jeg til Beograd for å nyte den eventuelle stjernestatusen.

Det late vannet

Det er lite som overgår å ta en varm varm dusj når man er gjennomfrossen. OK, det er kanskje en del, men rundt regnet 90% av verdens ting og tang er mindre foretrekkbart enn varme dusjer i kulda. Men da er det nødvendig å kunne regulere varmen så man verken skåldes eller hutres. Og det er sjelden rett fram.

I forrige leilighet hang varmtvannet sammen med resten av blokka, slik at når de slo på en varm dusj, var det et øyeblikk av kaldt vann i min dusj. Du står der og nyter oppvarmingen og plutselig, helt ut av det blå, spretter du uvilkårlig til og banner stille. Banne høyt hjelper jo ikke, naboene hører deg ikke uansett - og selv om de hadde hørt deg, hadde de neppe skjønt hva du bannet for.

Et annet sted, husker ikke lenger hvor, var det T som kuldet varmen da hun skrudde på varmtvannskrana: kjøkkenvarmtvannet styrte baderomsvarmtvannet og omvendt. Da hjalp det forsåvidt heller ikke å banne, men det var hvertfall noen å irriteres over. Ikke bruk varmtvannet mens jeg dusjer!

Andre steder igjen, for lenger siden, var det sånne gamle adskilte kraner: en for varmt vnn og en for kaldt vann. Da brukte jeg alltid flere minutter på å finne den riktige balansen av trykk og temperatur.

Andre steder igjen er det umulig å få varmen i gang uten først å vente seg gjennom hundre øyeblikk med kaldt vann. Man skrur på så varmt man kan, man venter, man tripper rundt for ikke å få kaldt vann på føttene - og når varmen først kommer, er den for varm, og så står man der og regulerer så lenge at man ikke rekker bussen likevel.

Men alt dette er vanlige problemer. På Holmlia er det et helt annet og ganske overraskende problem, og det forvirrer meg og får meg til å miste troen på at jeg kan gjøre en endring i verden. (Jeg nærmer meg en dusjversjon av lært hjelpeløshet.) Problemet er at varmen ikke endrer seg uansett.

Som når jeg skal fylle badevannet til Seb. På Carl B begynte jeg alltid med litt varmt vann og fylte så på med kaldt. Vet ikke helt hvorfor, men sånn var det. På Holmlia, derimot, går ikke det. Jeg begynner med litt varmt og tar det mot mer blå. Det blir ikke kaldere. Jeg vrir enda mer mot den blå siden. temperaturen rikker seg ikke. Jeg tar den helt mot det aller blåeste, og plutselig, poff, er det helt kaldt.

Eller når jeg dusjer selv og skal endre temperaturen bare litt, finjustere så den føles helt perfekt. Det går ikke. Uansett hvor mye jeg prøver, holder det seg på litt for kaldt eller litt for varmt, alt ettersom. Jeg kan ikke gjøre noe. Så jeg gir opp og forventer ikke å få en god dusj igjen i denne leiligheten.

Det er vannets latskap, det er det det er: det har funnet seg en temperatur og gidder ikke endre før det absolutt må. Det late vannet blit min død. Kanskje latskap virkelig er en last... 

Sykt barn

Noen ganger er man hjelpeløs. Eller: noen ganger føler man seg helt hjelpeløs. Og det er like ille. Noen ganger er det bare du som kan gjøre noe, men du kan ikke gjøre noe, og bare du som har ansvaret, men du vet ikke hvordan du skal ta det.

Seb var syk i natt. Han fikk feber på kvelden og sov urolig helt til 2-tida. Da våknet han og gråt. Og da var han utrøstelig. Bare T og jeg kunne gjøre noe. Vi gikk rundt med ham, vi ga ham drikke, vi ringte legevakta (på en sen lørdagskveld - og vi trodde det ville være en enkel sak å komme gjennom på linja...), vi ga ham etter hvert en paracet. Ingenting hjalp. Han gråt så sårt, han ville bare vekk, han hadde tydeligvis vondt et sted, men klarte ikke å si hvor. Feberen føk opp og ned rett på snaut 40. Øynene var røde og blanke av søvndrukkenhet og sykdom. Bare sove, vær så snill, var alt alle i leiligheten og sikkert opptil flere naboer tenkte. Og likevel var det det en han ikke klarte.

Hva gjør man? Man prøver alle de ting man tror vil hjelpe, for hjelpe er alt man vil. Og når ingenting fungerer, og det ikke er leger i nærheten og internett ikke gir noen gode svar annet enn vent og se eller at det kan være hva som helst - så tenker man tilbake på egne sykdommer. Egne feberanfall. Hva ville man da?

Man ville bli kvitt feberen, selvfølgelig - men så? Så, sekundært, ville man bare holdes eller legges under dyna med tegneserier og snørrpapir og en kopp med noe godt drikke på nattbordet. Man ville bare være trygg, føle seg trygg, vite seg trygg mens varmen og kulden vekslet på å gyve gjennom kroppen. Sykdommen i seg selv var ofte ikke det verste. Det verste var heller at man ikke visste hva som ville skje, ikke skjønte om det var veldig farlig, ikke ante om dette ville vare i timer eller måneder. Å ha feber var ikke så ille som at noen tok ansvaret for feberen og helsa så en slapp det selv. Så man ikke trengte å føle seg hjelpeløs.

Det er det de voksne gjør. De føler seg hjelpeløse på dine vegne slik at du får en bekymring mindre der du ligger og kjenner det verker og brenner i hele kroppen. Du vet ikke hva som skjer, men du trenger heller ikke å vite, de voksne tar seg av det. Både vitenen og uvitenen.

Og der var vi. Seb visste ikke, han kunne ikke vite, og han hadde det ikke bra. Vi visste ikke, vi kunne ikke vite, vi turte ikke å vite av frykt for at det ville føre til enda verre ting. Og likevel visste vi alt. Vi visste at vi måtte bære ham rundt, måtte snakke rolig til ham og av og til avlede oppmerksomheten så han fikk en liten pause fra gråtingen. Vi var hjelpeløse, men det var som om det bare var for å ta hans hjelpeløshet fra ham - for vi var samtidig handlekraftige og gjorde alt i vår makt og litt til.
For bare vi kunne gjøre det bedre for ham, og det kunne vi bare gjøre ved å være der for ham. Trøste ham. Gi ham trygghet. Hjelpe ham i søvn igjen.

Han sovnet til slutt. Dagen etter var det legevakt og mye soving og enda mer sutring, varme panner og stikkpilleparaceter klare i skapet, lite mat, mye drikke, engstelser og bekymringer og blanke øyne. Sov nå, Seb.

Det er trolig en virusinfeksjon, det er trolig bare den første av mange, det er noe han skal gjennom og det er noe de aller fleste går gjennom mange ganger. Ikke noe spesielt. Bortsett fra at det var ham. At det var oss.

At ansvar ikke lenger bare er å handle inn riktig frossenpizza på vei hjem fra trening.

Lyden av nært forestående grøftekant

Vi har en gammel bil. T har en gammel bil, en Golf med rustflekker hvor enn det kan være rustflekker og etpar steder det ikke kan være det. Den går, ritignok, som en klokke - men bare i den forstand at klokker sjelden stopper. Ellers bråker den litt mer enn klokker gjør. Noen ganger peker menneskene og ler av den rare, gamle, møkkete bilen som putrer forbi.

Men den har kjørt langt og lenger enn langt i sin tid, og jeg har alltid stolt på den. Golfen svikter ikke. Har jeg tenkt. Men alt som går opp, må en gang komme ned. Og alt som en gang har startet, må en gang stoppe. Og, verst av alt, dette: jeg har fått billyttesyken.

For det er en lyd fra bilen. Det sier klonk klonk fra understellet et sted, noe som går rundt klonker borti noe som står stille, eller går litt mindre rundt, og det gjør det tilsynelatende nesten helt tilfeldig. Kanskje klonker det mer når det svinger til høyre, eller på lave gir, eller kanskje det er en innbilning. Kanskje vil det en vakker dag et strålende øyeblikk si klonKKKK og hjulene låser seg og bilen skjener og alt går til skogen. Eller kanskje ikke.

Kanskje ikke. Men hvem vet? Hvem vet noe om biler? Ingen her i gården, og veldig få i alle gårder i nærheten. Time hos billegen er bestilt, om noe er feil skal det fikses da, håper man - men det er lenge til, og lyden vil neppe gi seg, og så blir man sittende i bilen og lytte. Og lytte og lytte og lytte. Hva slags lyd var det? Var det en farlig lyd? Var det den samme? (Dette er det samme som Wittgensteins diskusjon rundt å notere ned *den samme* følelsen i en dagbok. Nesten.) Og man prøver å tvinge bilen å oppføre seg ved å tenke det, bare ønske den til friskhet. Ikke lyd nå. Eller nå. ELler nå. Heeelt stilllleee... klonk.

I en perfekt verden hadde man ikke hatt bruk for bil.

AFTENPOSTEN MØTER MESSI!

OK. Si at du sitter på jobb en kveld. Litt lei hverdagsjournalistikken, litt spyklar av de samme gamle fotballtrynene som sier de samme klisjeene om de samme gamle greiene. Vi tar en kamp av gangen, Rosenborg ser sterke, Brann er bra i år, Odd kommer til å slite, vi må satse på bakrommet, på luftstyrken, dødballer blir viktige. Jadajada. Og så, når man sitter der og surmuler, kommer det plutselig inn en melding: Lionel Messi skal lansere en ny sko i Napoli i morgen (eller Barcelona, eller Roma, eller en annen by på lignende breddegrad). Lionel Messi, sammen med andre fotballkjendiser, skal si at de nye skoene er de beste noensinne, og deretter får alle journalister seks stoppeklokkminutter for et slags intervju? Sammen med tre andre journalister og deres fotografer. Vil du være med?

Selvfølgelig spør man da avisa si om å få reise ned. Det er MESSI, det er en fotballgud, det er fantastisk, det blir en stor sak! Det hadde jeg gjort også, og melket avishuset for alt det er verdt. En tur er en tur. Men sett fra den andre siden?

Avisa betaler en flytur og en natt på hotell for noe som enda bedre kunne ha blitt skrevet med utgangspunkt i Wikipedia og andre nettkilder. Leserne får plattheter av typen "Messi svarer ikke mye" og "Messi er sjenert" iblandet bruddstykker av det den wikipediabaserte artikkelen kunne ha vært: "Messi hadde veksthormonmangel som liten", "Messi ble født i Argentina". Om man skriver godt, og langt, og får beskrevet stemningen og hvordan det hele er, så kan det være en god kommentar til hele det fotballske sponsorsirkuset. Men skrevet som en nesegrus OJ DER ER MESSI HAN ER GUD? Pft.

Hadde det enda vært en som hadde noe å si, hadde det enda vært en som har tenkt over verden eller kan si noe annet enn at baller er runde og gresset er grønt. Men ser man det for seg? At kulturmedarbeidere tar en tur til Bologna for å snakke seks minutter med Umberto Eco? På deling med fire andre kulturjournalister og deres fotografer? Pft.

Feilen ligger kanskje bare i at man forventer at 20-årige fotballister skal ha like mye å si om verden som 70-årige professorer. Jeg mener, ingen forventer da at professorene skal være like fantastiske på fotballbanen som 20-åringene? Og i kjendiseriet: Liker man fotball, vil en samtale med Messi bare være kjedelig. Liker man kjendiser, svimer man av med en Messi i nærheten. Og for den følelsen, WOW EN KJENDIS, er det kanskje verdt en lang tur til Sør-Europa. Kanskje.

Det burde ha vært flere kjendiserister i kulturdelen av avisa. Om ikke annet så fordi det da ville bli flere artikler om tenkende uten at det er et jubileum eller at de kommer til Norge eller noenting - men simpelthen fordi de er de de er.

Jaja. Her er det store møtet.

Og nå: bevisste hender!

Visst, visst. Vi er kommet videre. Hvilken virkelighet! Seb har virkelig begynt å vise hvor viktig Wimbledon vil være i verdensmesterskapet...

Begynn på nytt.

Seb har begynt å kunne bevege henda og armene bevisst. Og det er nok en milepæl. Han holder venstre pekefinger med høyre hånd, eller omvendt, og strekker armene over hodet - og ler du, elelr strekker armene over hodet selv, gjør han det en gang til. Han løfter armene når han vil løftes, og enda høyere når han faktisk løftes, som om han gir plass til den løftendes hender. Han strekker seg etter ting like utenfor rekkevidde, og når han det bare nesten, snur han seg enda mer rundt og borer hodet ned i sofaen/gulvet for å komme enda litt nærmere med armen. Han holder ting og snur de rundt for å studere dem fra alle kanter, det er ikke lenge automatikk i å stikke ting rett i munnen. Han holder henda borte fra maten når det spises - bortsett fra av og til, og da er det som om han har fått en julegave, åååå, å få lov til å gøre med maten! Han begynner å bli helt klar over at det er forskjellige mennesker i verden, og smiler til de han kjenner igjen. Han sitter, han står med litt hjelp, han babler med alle de ukjente menneskene han ser passere.

Jeg kunne fortsette. Men dette er helt uviktig. Hadde det ikke skjedd nå, ville det ha skjedd senere - og det skjer med stort sett alle barn i verden. Barn lærer seg å bruke henda på egen hånd, de babler og sitter og undersøker og leker med alt inen rekkevidde, det er det barn gjør- Helt normalt, helt basaltbanalt, helt uviktig. Og likevel det viktigste i hele verden.

Mester

Mennesker viser nye sider hele tiden. Nye ting dukker opp man aldri har hørt om før eller kunne ha tenkt seg. Og man slås til bakken av undring: oj, er han i den kategorien! Noen ganger er denne kategorien ganske vag - oj, er han snill, og er han så hygelig - men de aller fleste ganger er den helt klar og bestemmelig. Som å bli mester.

Jeg ble fortalt i dag av en gammel venninne, forholdsvis gammel venninne via T, at hun er Provence-mester i tennis for 13-åringer. Og hele mitt bildet av henne ble helt snudd opp-ned. Jeg mener, hun er en liten, mørkerød, røykende sosialt intelligent intellektuell. Hun ser ikke ut som en idrettsutøver, og selv om hun skulle ha gjort det, ville jeg ikke forventet at hun hadde ønsket å drive det til noe i den ikke akkurat intellektuelle eller rettferdige idrettsverden.

På den annen side kunne jeg ha forventet at hun som ikke helt abstrakt-opphengt hjernemenneske var god i en eller annen sport, nå eller tidligere. Det er noe med generell vellykkethet: en som er veldig hyggelig og veldig smart og ser normal ut fysisk vil lettere antas å være flink i sport. Det er som om dyktigheten på noen områder smitter av på andre. Jeg kunne ha tenkt meg at hun hadde spilt tennis mye i livet, eller at hun var relativt flink til å løpe. Men mester?

Men da er spørsmålet hva som regnes som mester. Jeg antar Provence-mester i tennis for 13-åringer er relativt høythengende, at det er endel som trener for å bli det. Men jeg vet ikke. Og om det var med tre stykker, og to trakk seg, var det da en stor bragd å bli mester? Er det noen som bør endre mitt syn på henne nå? Og er det alltid mesteren som er viktig? Om hun hadde kommet på andre plass, hadde det vært helt annerledes da? Tapt i åttendelsfinalen mot hun som senere tapte i finalen?

Jeg er klubbmester i langrenn (én deltaker) og også i orientering, tror jeg (i alle fall klar medaljeplass, det var aldri mer enn tre med). Jeg er mange ganger Østfoldmester i basketball, både som trener og spiller, og også seriemester i Oslo både som trener og spiller. (Vi var favoritter til å vinne NM også, men tapte i kvartfinalen). Jeg har søvmedalje fra student-NM i basket, og seriemesterskap i fjerde eller tredje divisjon, husker ikke helt. På noen av disse lagene var jeg beste spiller. På noen var jeg langt fra best.

Jeg har premier fra terrengløp, fra juleturnering i fotball, fra minigolf, fra orientering. Jeg ble nummer to i en klasseturnering i tre på rad, og det bare fordi hun la brettet helt på sin side av bordet. Jeg har vært elevrådsrepresentant hedningsamfunnets (motvillge) Halden-representant.

Det finnes mange mennesker, kanskje de fleste jeg kjenner, som ikke vet halvparten av dette. Og så? Endrer det noe? Er det en viktigere del av meg at jeg en gang har vunnet noe enn at jeg ofte er snillere enn jeg virker ut fra førsteinntrykket? Og er det en vesenforskjell på å være SERIEMESTER i basket og ha en tredjeplass fra et lokalt terrengløp?

Kanskje dette: å være BEST er en egen kategori i menneskers hoder, og alle som er BEST i et eller annet er på en eller annen måte er i samme liga. Verdensmesteren i Rubiks kube med tærne er like mye verdensmester som han som vinner 100m i VM, de inviteres til samme fest. Og mennesker liker enkle, enten/eller-kategorier, de er ikke så diffuse og mye lettere å tenke med. Å gradere mesterskap er en øvelse for viderekomne. Første spørsmål er alltid: “Har du vunnet noe?”

Jeg har det. Og jammen hadde ikke denne venninen det også. La oss kalle det uavgjort. Vi trenger jo ikke å konkurrere, heller.

Snøflak og ung kjærlighet

En gang fant jeg et gammelt kjærlighetsbrev i en bibliotekbok. Jeg tekte først å ikke lese gjennom, det var privat og sikkert litt pinlig for den som hadde skrevet det, men så innså jeg at det sikkert ikke ville gjøre noe fra eller til. Dessuten ante jeg sikkert uansett ikke hvem som hadde skrevet det. Jeg tok feil.

Brevet var fra en jente som gikk to klasser over meg på ungdomsskolen. Jeg så henne som en tøff tøff jente - ikke fordi hun stod i røykedumpa med hengerompene (fant aldri ut om hun faktisk gjorde det), men fordi hun hadde en uovervinnelig aura rundt seg, selv i sine åpenbart usikre øyeblikk. Det hjalp sikkert at boren hennes var toppidretssutøver og andre slektninger var smått legendariske for den ene eller andre tingen. Alle visste hvem de var. Alle husket bestefaren hennes, tror jeg det var, for hans magnetiske personlighet og akademiske evner og fysiske krefter og alt. Til og med mamma snakket med en rar misunnelsesbeundring i stemmen når det gjaldt denne familien.

Hun hadde skrevet til en gutt mamma hadde på skolen. Han hadde bare toppkarakterer. Han var populær og hyggelig. Moren hans var mer vellykket enn moren min. Jeg husker ikke lenger hvorfor eller hvordan det ble sånn, men en periode snakket jeg med ham og var nesten på vei til å kjenne ham, selv om han var to år eldre i en alder hvor to år er mye. Vi sa hei, vi snakket om løse ting, vi var på en eller annen måte på vei til å være på samme planet. Men så overveldet det meg og jeg turte ikke lenger, unngikk ham i skolegården, skjønte ikke hvorfor han skulle snakke med lille meg.

Fra mitt ståsted var de perfekte for hverandre. Begge var høye og mørke. Begge var overlegne på en uforståelig hyggelig måte. De var liksom den slags mennesker som bare er flinke på alle områder uten å gjøre noe for det. Jeg leste brevet omigjen og nok en gang. Hun skrev noe om at hun likte ham, at han var pen, sånne ting man skriver når man er tenåring og ikke helt vet hva man skal skrive. Hadde jeg vært voksen, hadde jeg sikkert syntes det var rørende og søtt. Men jeg var liten og syntes det var nesten skremmende hvor nært voksenverden kom på meg. Jo flere ganger jeg leste det, desto mer følte jeg meg som en forbryter, og desto mer fikk jeg lyst til å lese igjen for på den måte kanskje skjøne denne voksenverden - og magisk ønske disse to sammen.

Hun skrev nok som en hjelpesløs tenåring. Jeg husker ingenting av hva hun skrev, og selv den gang forevevet det meg at noe av disse vendingene da lignet veldig på de vendingene som dukket opp hele tiden i dårlige tv-serier og i skoledagbøker? men det var så virkelig at jeg ble fengslet. Og så skrev hun så vakkert i dette ene avsnittet om snøen som daler sakte i store flak i lyset fra gatalampa, at snøfnuggene synes bare på undersiden der de faller fra det det svarte mørket rundt. Vakkert, vakkert, og det eneste jeg ikke ante var en klisjé.

Jeg la brevet tlbake i boka da jeg leverte den. Hvor det ble av, aner jeg ikke. Kanskje hun lånte den selv for å lete etter det. Og jeg vokste opp og ble fjortis selv, og student, og voksen, og pappa, og gråspettet om man ser nøye etter. Jeg hadde nok smilt av søtheten og naiviteten i et slikt brev nå, kanskje til og med tatt det til hun som skrev det og gitt det tilbake, hemmelig, så ingen så det. Han er flott. Send brevet. Men jeg la det tilbake og glemte alle ordene og alt.

Bortsett fra snøen som daler sakte i gatelyset. Det hang igjen og ble et symbol. Ung, naiv, overveldende kjærlighet, betyr det. Avstandsforelskelse og kladd på kladd av kjærlighetserklæringer. Kladd på kladd av brev man aldri sender. Og all frustrasjonen, og alle de rare tankene, og hjertet som ikke slår men klemter, og hvor skal man feste blikket så andre ikke ser det, og gleden over alle de små tingene, og knuste hjerter av ingenting, knuste hjerter som fortsetter å klemte, uansett, som om de hadde en egen vilje.

Det snør nå, sakte og stort i lyset fra gatebelysningen. En dag, før det er for sent og hun er blitt voksen eller etter at det er sent nok og hun er blitt mimrende, skal jeg sende et brev til henne og si at hun uten å mene det ga meg et av tenåras største litteraturopplevelser...

Hva som helst

Da jeg jobbet i Universitas, elsket jeg å skrive petiter. Det var liksom mitt domene, og jeg skrev dem så ofte jeg kunne, helt til andre journalister ble lei og redaktøren måtte klubbe meg ned når jeg hadde nok en petitidé. Jeg elsket petiten fordi den er subjektiv og halvt usaklig, men minst like mye fordi den er så åpen. Man kan egentlig skrive om hva som helst i en petit, alt hva hjertet begjærer i det øyeblikket man setter i gang med å skrive.

Andre mente det var nettopp denne åpenheten som var så vanskelig. Jammen, hva skal vi skrive om når det ikke er noe bestemt å skrive om, sa de og myste mot meg over en etterjobbspils. Hva er rammene, hva er temaet, hva er strukturen? Jeg skjønte aldri hva de mente. Man skriver om det man tenker i hverdagen - det er hva som helst, men like fullt ikke spesielt tunge eller objektive ting. Man skrive rmed flere spørsmål enn svar, eller med følelsesutbrudd heller enn veloverveidhet. Visst er dette utrolig mye mer åpent enn å intervjue en politiker om statsbudsjettet, men det er jo likevel ikke så åpent at man ikke har noe å holde seg i? Men kanskje det er nettopp det som blir ens bane også: man skriver etter de få holdepuktene man mener å se, og vips skriver man den samme petiten mange ganger.

Det er det samme med blogg. Her kan jeg skrive hva jeg vil, absolutt alt mellom himmel og jord kan jeg si her. Jeg kan ramse opp ordboka for å få googletreff fra bisarre søk - abakus abandon abbed - eller skrive de verste kjendishatskribleriene som finnes. Jeg kan ha strikkeoppskrifter, klassifisering av kvisetyper (en bokidé, det faktisk, men en av de mest hvafaenerdethantenker), filosofiske diskusjoner om det flyvende sellerimonsteret eller potetmonsteret eller spagettimonsteret. Jeg kan skrive Romanen på disse sidene, og jeg kan skrive dikt om greske fallskjermjegeres støvleskaft. Og likevel skriver jeg likt. De samme tankene om forskjellige ting, de samme ordene om forskjellige ting, de samme tingene med forskjellige tanker og ord.

Fordi jeg er sånn, fordi jeg mangler fantasi, fordi jeg ser for meg at de tre som leser dette forventer den type skriving. Men jeg skriver egentlig bare for meg selv, gjør jeg ikke? Ikke? Og dermed kan jeg skrive hva som helst.

Sa han og fant ut at han hadde skrevet akkurat det samme før...

Hvorfor Finnegans Wake er som religion

Noen bøker er lette å lese, så enkle at man ikke engang merker at man leser. Ingen motstand, ingen motvind, ikke noe å tygge på. Andre bøker er tyngre, man må konsentrere seg, kjempe med stoffet, tenke seg om og virkelig anstrenges eg for å trenge inn i de underliggende tankene. Helt i enden av denne skalaen, nesten utenfor, ligger Finnegans Wake. Skjønner man en setning her, blir man overglad. Ser man sammenhengen mellom et od på side 32 og et anet ord på side 22, føler man at man har funnet dyp innsikt. Det er ikke en bok man skal skjønne, det er en bok man skal ta til seg eller over seg, det er for mye informasjon til at noen mennesker skal kunne skjønne alt eller engang store deler av den, og selv om man hadde hatt tid til å studere denne boka grundig, vil det alltid være et nivå av uforståelighet. På en viktig måte overgår den den menneskelige fonuft, og ale man kan er å bøye hodet i beundring.

Lite visste jeg at jeg var religiøs. Men jeg er visst det: i Breaking the spell av Daniel Dennett (holder på å lese den nå) er det et kapittel som heter Belief in Belief. Og i det kapitlet kommer Dennett inn på hvorfor religion er uforståelig. Og alt han sier kan brukes om Finnegans Wake. Se her:

For a truly awesome and mind-teasing proposition, there is nothing that beats a aradox eagerly avowed... There are several reasons why this inflation into incomprhehensibility would be an adaptation that would enchance the fitness of a meme. [ca et kultur-gen] First, as just noted, it tends to evoke wonder and draw attention to itself. It's a veritable peacock's tail of extravagant display... Peacock's tails are finally limited by the sheer physical inability of the peacocks to carry around still larger ones, and paradoxology must hit the wall, too. People's discomfort with sheer incoherence is strong, so there are always tantalizing elements of sense-making narrative, punctuated with seriously perplexing nuggets of incomprehensibility. The anomalies gives the host brains something to gnaw on, like an unresolved musical cadence, and hence something to rehearse, and rehearse again, and baffle themselves deliciously about it. Second, incomprehensibility discourages paraphrase - which can be the death to a meme identity - by leaving the host with no viable choice but verbatim transmission.

Jeg memorerte en gang første side av Finnegans Wake (se her), til og med hele det 100-bokstavers lange tordenordet lærte jeg meg utenat. Jeg skjønte ikke nok til å parafrasere siden, men nok til at jeg så mening her og der. Og jeg så mange språklige paradokser, merkverdigheter, idiosynkrasier - men det gjorde det bare enda større og enda mer fantastisk.

Det er selvfølgelig forskjeller. Finnegans Wake er et kunstverk, religioner prøve rå si noe om hvordan faktisk henger sammen. Men likevel: det er mulig en innbitt ateist som Dennett har fått meg til å se religion som et overlevelig kunstverk. Overlevelig som kunstverk. Om religion for meg er overlevelig som filosofi eller livssyn, er en helt annen sak.

Villdyrsmorgen

Unike bilder denne morgenen. Det var i alle fall det mannen sa. Unik situasjon, enestående scener. Og selv om jeg trodde det da jeg gikk ut av bilden, var det ikke at jeg hadde funnet en parkeringsplass.

På den andre siden av et gjerde, rett innenfor en hage, lå det nemlig en døende skjære og sprellet - og over den lå det en falk og glefset i seg. Jaktfalk, kanskje tårnfalk, mente mannen. Ut fra hva jeg har funnet på nettet er ingen av dem på disse breddegrader, i alle fall ikke om vinteren. Og de er ikke så vanlige i byen som på landet, i naturen. Denne lå hundre meter fra et av Oslos flittigste kryss, med hus på alle kanter og et travelt fortau en meter bortenfor. Vi turte ikke gå nærmere, mannen og jeg, vi holdt oss på behørig avstand for ikke å forstyrre. Det var liksom et for unikt øyeblikk til å forstyrre. Han hadde tatt fram et lite digitalkamera.

Det finnes mennesker som blir i hundre over å se elg og løve og rotte og muldvarp og alle mulige slags dyr som det finnes ganske mange av. Jeg blir det også, spesielt fordi jeg aldri har sett løve eller muldvarp eller bever utenfor dyrehager. Jeg så en grevling en gang da jeg var liten. Skryter av det fremdeles.

Og nå har jeg sett en falk maltraktere en stakkars skjære mens skjærekoret rundt ham skrek seg hese. Underlig hvor store belønninger man av og til kan få av å flytte bilen fra betalingsplass tidlig en januarmorgen.

Kultur

Vi er på vei til kultur. Babyen begynner å bli så stor at vi kan det. Og det er jommen en god følelse.

I går var det fest i leiligheten, tre meter fra senga til babyen. Ikke festfest, men en gjeng folk som lekte mimelek, skrålte og lo og gjettet høyt og høyere. Men bayen sov. I alle fall fram til bleia ble litt for våt litt feil sted klokka tolv - men når han først hadde våknet var det da også helt umulig å få ham til å sovne igjen før alle gjestene gikk en time senere. 

Nå har han nettopp sovnet, og T og jeg skal ut på kino. Svigers er barnevakt. Vi skal se Du levande, en film som sikkert er alt annet enn Hollywood og sikkert ikke passer med det halvt nybakte foreldre skal se. (Eller er det bare en fordom hos meg at man forventer at nye foreldre skal se rosa, lykkelige filmer?)

Vi skal være kulturelle med andre kulturelle, det er ikke lenger vanskelig å gå ut mens babyen er hjemme alene med en barnevakt. Jeg gleder meg. Og vi har vært lekende og sosiale i leiligheten mens babyen sov søtt ved siden av og sjarmerte alle da han våknet og så forvirret på alle menneskene. Det gledet meg. Og det er godt.

Bare det jeg ville si. 

Tolerer intoleransen, Seb. Kanskje.

Det begynner nå. Det begynte forsåvidt for lenge siden, men nå begynner det å merkes på et helt annet nivå. Fram til nå har Seb vært en liten baby, han har sovet og spist og bæsjet og grått og holdt seg stort sett til det. Og sett på verden. Men nå ser han på verden på en helt annen måte. Og nå kravler, ikke fullt krabber men nesten, han seg bortover gulvet, ruller rundt og havner plutselig borti ledningen ved veggen eller i klem i senga når han egentlig skal sove. Og dette begynner nå: nysgjerrighet over alle grenser. Og dette: foreldreundringer over hva som egentlig er den beste oppdragelsen.

For eksempel når det gjelder livssyn. Jeg mener mitt livssyn er det riktigste, alt i alt. Jeg mener det er viktig å undersøke alle argumenter, å diskutere fram og tilbake, og bøye seg for de beste argumentene for å komme nærmere sannheten. Ikke det at man kommer til å finne hele sannheten, eller at det engang finnes en ultimat siste sannhet - men må i alle fall prøve.

Men jeg mener også at andres livssyn skal respekteres. Ikke når de er for umenneskelige, ikke når de fører til etniske utrensinger og generell forjævlighet, men så lenge de holder seg innenfor en slags menneskelighet, javisst. Men. igjen et men, men denne respekten innebærer også å forsøke å diskutere med andre om deres livssyn, prøve å finne deres argumenter for sin overbevisning som jeg vil at andre skal høre mine grunner for mine overbevisning.

Nå. Hvordan skal man overføre dette til Seb? Hvordan skal man på den ene siden vise at man skal respektere andres livssyn og lar dem ha sine overbevisninger samtidig som man skal oppdra ham til å være kritisk til alles livssyn, også eget, og at det er viktig å prøve å finne sannheten? Når det kommer Jehovas vitner på døra, skal jeg lære ham å ta dem alvorlig når de begir seg ut på sine mest patetiske argumentasjonsrekker? Når han går i klasse med en overbevist kreasjonistfamilie, skal jeg lære ham å ikke utfordre deres syn på vitenskap? 

Seb har ikke begynt å snakke ennå, så det er litt tid igjen. Men hvordan skal jeg løse dette problemet på noen måneder når jeg i løpet av mine tretti år har hoppet fram og tilbake mellom løsninger som en hare mellom revehiene?

K-ordet (Kra! Kra!)

Børsen stuper og forsidene ryddes i tabloidene. Børsen ned 20 prosent siden nyttår, kaos på børsen, mange mange milliarder forsvunnet, tvangssalg av aksjer, hvor er bunnen blabla. Katastrofe! Og ingen vet hvorfor og ingen vet hvordan, og alle gjetter vilt og tilfeldig på hvordan det går videre. Men det viktigste spørsmålet snor de seg unna.

Er dette et krakk?

I noen aviser spør de finansmenn (ingen damer), og et lite mindretall svarer ja eller nei. De andre sier tja og nja og det går jo nedover, men hvor er grensa da? Eller krakk går fortere, ærlig talt, dette er bare en korreksjon. Eller krakk har andre grunner, men det er mye ned, så kanskje. Andre sier to krakk: det berømte for 80 år siden og Black Monday i 1987. Eller eller eller.

Det er en besynderlig øvelse. Hvorfor er det så farlig å kalle det et krakk? Alle har tallene, alle ser hvor mye og hvor fort børsen har falt, hvorfor kan må de slåss om dette ene ordet? Vil det påvirke markedet så grassat om alle enes om at dette skal kalles et krakk? Er børsfolk så irrasjonelle? Kråkene på børsen roper krakra, men våger ikke fullføre ordet av frykt for at alt da vil bli enda verre?

Forhåpentligvis er det en tabloidisering at hovedspørsmålet alle stiller seg er om det passer med k-ordet. Forhåpentligvis er de som driver med aksjer litt mer avanserte i hodet enn å diskutere hvilket ord de skal bruke. Forhåpentligvis er det bare de utenforstående som trenger en slik forenkling. Forhåpentligvis. men jeg frykter...

K sa nylig at aksjespekulanter er litt føkka, generelt sett. De er ekstremt resultatorientert, kyniske, opphengt i rene konkurranseting - litt som toppidrettsutøvere. Han kjente en som ikke var trygg før han hadde 40 millioner i banken, og som jobbet seg halvt i hjel for å få det. En annen måte kunne ha vært å skjønne hvor usikkerheten kommer fra, for å komme over den (for alle skjønner jo at å nå et tilfeldig valgt antall millioner i banken ikke er det saliggjørende i slike tilfeller). Det er nok tilfredstillende å ha konkurransen og adrenlinet. Men det verdensbildet som ligger til grunn, og den selvgodheten som følger med, den arrogansen...?

Vanligvis synes jeg det er litt fint at børsen går ned. Det bunner trolig i en slags misunnelse og irritasjon over aksjeverdens og dens sjargong og verdenssyn. Forhåpentligvis vil jeg en dag treffe en aksjemegler som har nok filosofi i hodet til å forklare alt sammen bedre enn mine fordommer klarer her og nå.

Men til da: krakk i vei!

Første ord!

Seb har sagt sitt første ord! Sine første ord, faktisk, og vi vet ikke helt hvilket språk vi skal lande på at det er - men uansett, et ord er det, helt klart, og alle himler undrer seg over dette språkgeniet som begynner å snakke før han har fylt sju måneder.

Ahem.

Det er mulig det er litt mer komplisert enn som så. (Eller litt enklere, alt ettersom.) Vi er litt usikre på hva som kom føst, men ordene han bruker er mama, baba og papa. Noen ganger sier han mama til pappa, andre ganger sier han babababababa til mamma. Andre ganger babler han formålsløst ut i lufta, men det er kanskje fordi han roper på mama eller papa. Eller baba, bosnisk-kroatisk-serbisk for bestemor.

Men ahem, altså. 7 måneder gamle babyer kan ikke snakke. De har ikke de evnene som skal til, hjernen er ikke utviklet nok til å tenke så abstrakt at lyder som kommer ut av munnen har noen sammenheng med verden som kommer inn gjennom øyne og ører. Og på en nettside stod det en lett latterliggjørende beskrivelse av overstolte foreldre som tar de første bablelydene som ord.

Ahem. Seb har ikke sagt sine første ord. Eller, han har sagt sine første ord, men han forbinder det ikke med mening på riktig måte, og dermed er det ikke egentlig ord, bare lyder. Bare tørrtrening til hjernen er utviklet nok til å skjønne sammenhengen.

Men det er søtt, da, seriøst nsselig når bablingen treffer og han sier mama til mamma eller roper på pappa når bleia skal skiftes...

Vitenskapsfilosofi og Jehovas vitner

Verden hadde ikke vært den samme uten tilfeldigheter. Den hadde ikke vært noe uten tilfeldigheter, den er en eneste stor tilfeldighet, så stor at det egentlig ikke gir mening å snakke om tilfeldighet engang. OK, si det sånn, da: verden hadde vært kjedeligere uten tilfeldigheter man ikke forutser, uten sammenfall man ikke forventer. Som i dag.

De siste ukene har jeg hørt på forelesninger i vitenskapsfilosofi på ipoden og lest halvparten av en bok om gud. Så hodet mitt har fullt av enormt spissfindige argumenter og hårsplittende innsigelser mot andres argumenter, virkelig sånne innsigelser det tar en tid før man skjønner og i det hele tatt godtar fordi de går tvers mot den ryggmargsrefleksen om å glatte over uenigheter man av og til har - og av en kritisk gjennomgang av synet på gud i kristendommen, jødedommen og islam. Råstoff kristendommens opphav, tankestruktur halvavansert vitenskapsfilosofi. Så hvem tror du jeg møter i døra? Hvilken tilfeldighet ville vært det største sammenfallet?

Jehovas vitner, selvfølgelig.

Jeg har alltid snodd meg rundt Jehovas vitner-misjonærer, de gangene de har kommet på døra. Har alltid hatt gode nok argumenter til å jage dem bort med et grynt (spesielt de gamle damene: de blir alltid forulempet når noen våger å diskutere deres gode budskap). Men aldri har jeg visst så mye og så detaljert hvordan synet på gud har oppstått og endret seg - og aldri har jeg fått kvesset tenkeevnen så mye. Og, sammenfall over alle sammenfall, aldri har jeg møtt en mer påståelig Jehovas vitne.

Det er ikke så viktig å gjenfortelle hele diskusjonen. Poenget mitt her er bare å si at vitenskapsfilosofikurset var veldig bra, at det frister til gjentakelse å laste ned nei KJØPEKJØPE KJØPE FOR 200$ flere kurs av samme type, at flere mennesker burde høre på eller lese om ikke akkurat det kurset så noe som ikke glatter over innvendinger, uansett hvor rare innvendingene er, men tar absolutt alt som muligheter for å komme nærmere sannheten. At det noen ganger var fantastisk avslappende å kunne konsentrere seg om logikken i argumentene, å prøve å forstå alle argumentene, i motsetning til å, tja... snakke om søskenbarn på gjøvik, egne og andres prestasjoner, verdens utrolighet eller forferdelighet, større eller mindre sportsprestasjoner, større eller mindre kunstopplevelser...

Men likevel - det var en fantastisk artig diskusjon. Jeg råder alle til å lese seg opp på filosofi og religionshistorie før neste gang Jehova vitnes for.

Orden i sysakene i bokhylla på internett

Jeg har for mange bøker. Det er det de sier, de som oppbevarer de jeg ikke har i leiligheten. Jeg har så mange at jeg kan gå gjennom bokhylla og overraskes, oj, har jeg den også? Men hvor mange hyllemeter eller hvor mange bøker det er alt i alt? En periode for etpar år siden begynte jeg å føre inn lle bøkene på et excel-ark, med hjemmelagde formularer. Det var gøy en stund, jeg fikk oversikt og kunne sortere etter alle mulige slags parametre. Sideantall, forfatternavn, pris, når kjøpt osv osv. Men det var satans mye å skrive inn, og etter hvert ga jeg litt blaffen. Og etter hvert igjen, ble datamaskinen stjålet, og jeg satt igjen uten noe som helst. Tok selvfølgelig ikke backup, det får da være grenser til fornuft.

Så bokkategoriseringen gikk i glemmeboka (hihi) og jeg mistet litt oversikten over alle bøkene mine. Men så en vakker dag...

Så snublet jeg over LibraryThing. Den ene gode tingen der er at man kan registrere bøkene sine på nett, så man slipper å miste alt når dataen plutselig forsvinner. Men det er bare en liten ting. For først og fremst er LibraryThing en sosial bokting, litt som Last.fm er det for musikk. Og det er knyttet opp til en mengde biblioteker, slik at alt man trenger å gjøre, er å taste inn isbn-nummeret (eller lese det inn, om man har en eller annen slags skanner), så klikke på riktig bok, og vips, den er lagt inn i samlingen. Så kan du se hvor mange andre som har samme bok, hva andre sier om den, hvilken karakter de gir osvosv. Se fx her.

Så fascinerende er det at jeg har lagt inn bøker hos svigerslekt også, og sikler etter å dra til foreldre både her og der og ta med deres bøker og de av mine bøker jeg ikke har fått med. Jeg vil se hvor stort bibliotek jeg egentlig har (er på topplisten over norske biblioteker, men det er mest fordi det er få nordmenn der foreløpig), se hvilke bøker jeg deler med familien både her og der, og se hvilke bøker de som har mine bøker, har.

Jeg snoker alltid i andres bokhyller når jeg får sjansen, det er mange fester jeg har brukt en halvtime på å stå med hodet på skakke for å se hva slags ting som leses i dete hjemmet, hvilket bilde som vil vises av en selv, hvilke tanker man har fulgt videre inn i bøker. Nå kan jeg gjøre det samme - og legge ut egne bøker - på internett, alt sorter- og søkbart. Og sammenlignbart med andres biblioteker.

Og det beste av alt: lysten til å lese bøker øker nå som jeg er en del av et helt nettsamfunn hvor det leses bøker. Gøygøygøy.