Angsten for å puste

Det er ganske ille å vente på bussen om vinteren når pusten er blitt synlig. Vanligvis er det ganske gøy å se pusten, men når man er klemt inntil ukjente mennesker og prøver å gjøre seg så ubemerket som mulig, som man alltid prøver på i for tette menneskestimer (noe undergrunnsjapanere er de beste på), gir det skikli angst assa å se ens egen utluft dampe ivei.
Så prøver man å puste jevnere og mindre, men utrent og nyvåknet og halvstresset er det ikke lett - og når man blir oppmerksom på pustingen, bir man enda mer stresset, og puster enda mer, og blir enda mer stresset, og puster fort dypt inn for å bryte mønsteret, og bråker så mye i innpusten at naboen snur seg mot en.
Noen mennesker puster ikke, de hveser som strandede hvaler eller fly som ruser foran avgangsstripa. Slike mennesker kan ødelegge en ellers vidunderlig dag på bibilioteket eller jobben eller andre steder man vil ha en viss stillhet. Teatertforestellinger. Man ar seg i det selv av og til, oj nå hveste jeg, pustet som en gammel mann med lungesykdom - men som regel kan man i alle fall begrense seg litt, konsentrere seg o å puste lite på zen-vis slik at den knapt høres. Men når den synes...
Kom såvidt på bussen, fikk ikke nok oksygen, halvbesvimt av mangel på luft, og begynte å hoste så fort jeg fant meg et sete ved siden av en annen pendler. Unnskyld, tenke jeg så hardt at selv en elendig teleatist ville ha hørt det.
Pendleren svarte ikke. Han var opptatt med å puste så bråkete som mulig. Hele halvtimen til jobben.
Det er de hvesende som styrer luftrommet.