Jeg vet ikke om det er fascinerende eller galskap, eller bare totalt meningsløst, men hver gang jeg står og venter på grønn mann i fotgjengeroverganger, klarer jeg ikke å unngå å studere menneskene på den andre siden (og de på min side om jeg står sånn til) for å se om de sebrastripehopper. Og hver gang blir jeg like perpleks, om det er ordet, over at alle faktisk sebrastripehopper denne gangen også. Og enda mer: at jeg, selv om jeg konsentrerer meg hardt, ikke klarer å unngå å hoppe selv. Som om det må tas fart hver bidige gang...
Hoppe er kanskje feil. Et sebrastripehopp er den lille bevegelsen man tar bakover idet det skifter fra rød til grønn mann. Man liksom vugger litt mot hælene før man flytter det ene beinet foran det andre igjen. Som om man blir like overrasket hver gang. "Åy, den røde mannen forsvant igjen, ooo, redd nå, skvett litt bakover, åhnei, ikke redd lenger, gå rolig og sivilisert over."
Hva sier det om et menneske at han blir stående et sekund for lenge for å se diverse varianter av sebrastripete småhopp?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar