Hullete bukser

Når man for andre dag på rad oppdager at man har hull i skrittet, og at det (hullet, ikke skrittet) er så stort at det er sosialt selvmord å sitte med beina fra hverandre (og i alle fall å sitte på kateteret med beina slengt på hver sin pultkant), eller å sprike hullete mot de som kommer inn til bokhandelen (med et knyttnevestort hull - men den buksa ble i alle fall kastet) - når man for andre dag på rad knapt våger å gå omkring med lenger skritt enn en treåring av frykt for at boxeren skal springe ut på helt feil sted - når man legger merke til sånt helt på slutten av dagen igjen, eller bare når man lar hendene vandre et sted hvor de merker at noe er galt fatt...
Når man er kommet dit, drar man rett hjem og ønsker seg ny bukser til jul. Og lurer veldig på hvorfor buksene slites mest akkurat der hvor slitasje er absolutt ukult.