Lei nå

Datamaskiner er noe herk. Dataskjermer flimrer og leker karate med øynene. Datatastaturer sliter ut henda, som datamus gjør det. Sosiale nettverksbygginger på internett tar en million små øyeblikk selv når man ikke prøver å la rive med i det hele tatt. Selv når man faktisk ikke lar seg rive med. Diverse nettsider tar meningsløs tid: NBA-sluttspillet, Wikipediagrumsing (enhver nerd med respekt for seg selv er leksikonfan), Last.fm, Underskog, Facebook og alle de andre sidene jeg har glemt at jeg har vært innom. Blogspot, ikke minst.

Hva er det godt for? Senebetennelse og slitne øyne? På den ene siden er det verdt det når det er snakk om å sitte på kafe og skrive for seg selv, skrive sånn at tankene fortsetter. På den annen side bryter det alltid inn noe man må gjøre bare for å opprettholde de kvasisosiale båndene på nettet. Legge ut bilder av flere på facebook. Se hvem som skal på hva på underskog. Sjekke den ene vennen man har på myspace. Skrive en blogg.

Jeg har én dag igjen på en slitsom oversettelsesjobb. En god jobb, men også slitsom og utmattende i den ensformige lengden. Jeg har en tur utenlands delvis med T om en uke. Jeg har fått statistikken og klikkene på bloggen langt opp i halsen. Hvorfor skulle jeg bry meg om hvor mange som klikker seg inn her? Vel, jeg gjør ikke det. Så hvorfor skulle jeg da skrive?

Skriver fordi jeg liker å skrive. Trodde at det var delvis fordi jeg ville oppnå enslags internettær kvasiberømmelse, men det er ikke det. Elle er det var det bare så lenge ingen leste bloggen min. Nå? Nå tenker jeg på hva slags ting som gir treff. Bare tull. Nå tenker jeg på hva slags blogger som får flest treff, og det er bare piss for det er ikke derfor jeg skriver. Bare trist å skrive på den måten.

Så nå er det et vendepunkt. Igjen. Nå vender jeg meg tilbake fra denne "skriv en blogg hver dag"-tingen. Skriver for meg selv isteden. Blogg bare av og til. Slutte for for godt går ikke, men trappe ned, absolutt. Jeg trapper ned alle sosiale internettsosialiseringer, eller kutter helt ut, og tar meg en løpetur i sola isteden. Jeg tuller ikke lenger med adspredelser men prøver å finne tid til å kjede meg, og komme gjennom kjedsomheten på den vanskeligste måten. Matmetaforisk: spise knekkebrød og drikke vann eller jus heller enn Maryland cookies og sjokomelk når jeg er sulten. Jeg er blitt fet.

Spørsmåler er da hva i huleste jeg prøver å oppnå med å høres ut som en nyttårsforsettær fjortis på min egen blogg...

Lieder. Anmeldelse

Man hører på egen mage, man hører på andres munner, man setter de sammen og så finner man kanskje en ny sannhet.

Var på Liederkonsert med Johannes Weisser i dag. Kom rett fra jobb og var sliten i øynene etter å ha jobbet på skjerm hele dagen. (Sliten nå også, men det er en annen sak, jeg kan skjele og se uklart fordi jeg vet at jeg skriver riktig nok; jobben er petimeter og jeg må fokusere hele tiden.) Brukte hele første halvdel til å kjempe mot skjelingen. Det er rart hvordan det sliter på øynene å se på en lysende scene fra en mørk sal. Omtrent på samme måte som lysark er slitsomt etter noen minutter. Men ørene var det ikke noe i veien med med. Ørene hørte på en mann på piano (unnskyld, har forgettet navnet hans) og Johannes Weisser som sang om en Müllerin, Schuberts første Liedersyklus. Og det var bra.

Han synger så bra at man tillate seg å bli overkritisk igjen. En søster som synger bra, synger nesten på nivå med artister. En artist som synger bra, synger tydelig og rent. Det er noe med hvilket nivå på kritikken man skal legge seg: en russerevysyngedame kan synge kjempebra bare hun treffer ale notene med letthet. En Liedersanger, derimot... Johannes Weisser synger utrolig bra. Og nettopp derfor kan man henge seg opp i småting.

Han virker så nervøs. Han smiler så rart av og til. Han ser ned, opp, ned på måter jeg ikke helt får til å stemme med musikken. Han virker for snill, nesten, for bergtatt av musikken (ikke egen musikk, men den skrevne musikken, komposisjonen i seg selv). En gang gikk en gammel mann helt fram i salen for å høre bedre, midt mellom to Lieder - det blikket JW sendte ham, virket sterkere på meg enn de fleste andre blikkene hans, under syngingen. Fordi han hadde mindre respekt for en gammel døvhørt mann enn musikken?

Andre halvdel var briljant, jeg (og flere med meg) glemte tid og rom, glemte å skjele, glemte nesten på schopenhaueriansk-estetisk vis objektet i vår subjektisme. Andre halvdel var, som annonsert av min mer musikalske venn, bedre enn første fordi alle i salen trenger litt tid på å finne den metaforiske tonen. Andre halvdel var verdt hele den lange turen ut til Sandvika. Men etterpå kunne jeg ikke fri meg fra ett spørsmål: hadde ikke han hatt godt av litt mer skuespillertrening? Litt mer bevissthet på hvordan bevege seg, litt mer øvelse i å eie scenen, litt innsikt i den delen av opptredenen som ikke hadde noe med stemmeorganene å gjøre?

På vei tilbake overhørte jeg en telefonsamtale med en megamusikalsk syngedame og hennes venninne. Syngedamen var veldig fornøyd. Han er nervøs og litt med følelsene utenpå, litt egen, nesten spastisk, der han står på scenen - og det passer perfekt for romantiske Lieder.

Jeg parafraserer. Men det er bare for å si at jeg ble enig. Johannes Weisser er ganske så vimsete på scenen når han synger Lieder. Men stemmen hans er veldig bra - og vimsingen passer perfekt overraskende ofte. Det blir mer liv, mindre mekanisk.

Min egen magefølelse var ikke feil, men via en annens munn og mine ører endret den seg. Og denne gang håper jeg at den ikke endrer seg tilbake. Det blir bedre musikk på den måten.

Reisefebril

Det å sjekke flyruter til ukjente land og steder. Det å finne billige billetter til Kaunas i Litauen, eller Gdansk, eller Helsingfors, til steder man aldri trodde man ville komme til å besøke. Det å undersøke priser på bussturer fra Oslo til Tromsø, hvor lang tid det tar. Det å undersøke når toget går til Stockholm, om det er nattog, om det kommer fram tidlig om morgenen. Det å sjekke hvor lang tid det tar å haike til Stockholm, eller tilbake, å anslå hvor lang tid det tar, og om man klarer det uten å overnatte et sted på eller i eller ved veien. Det å lete etter turer nordover, bussruter mot Umeå, eller helt til Russland gjennom Finland, eller ut til Trondheim og ned langs kysten. Det å vurdere en tur innom Uppsala igjen, bare for en dag. Det å vurdere å ta egen bil, gammel skranglebil men med nyinnsatt rute etter innbruddsraid, og se om man kan kjøre rundt Bottenviken. Det å finne hoteller på veien. Det å anslå avstand, finne ut hva bensinstasjon heter på finsk, se for seg at man fyller kræsjer bilen et sted i de dype, kalde skogene og blir sittende i mange timer med en norsk-kroatisk ordbok som eneste selskap. Det å vurdere fergeturer til Åland og Öland. Det å lukke øynene og se alt sammen, åpne øynene og sjekke noen fakta, lukke øynene og se hvordan de faktaene vil kunne oppleves. Det se bilder fra steder hvor man ikke begriper et kvekk av språket. Det å reise langt og eksotisk mens man sitter på stolen ved sitt eget skrivebord.

Om en uke er T på kurs i Stockholm, og jeg reiser etter og tar så en liten svipptur et eller annet sted i verden, aner ikke hvor. ...Ah, det å drømme seg bort på internett...

Om boksboing og motsatsen

Av og til har jeg følelsen av å bo i en boks. Leiligheten er bare flate vegger og flatt gulv og tak, og ikke noe mer. Utenfor vinduet er det former som går over i hverandre, underlaget er ruglete eller bakkete, veggene er byttet ut med horisont eller varierende hus, eller trær, eller bilder, og rett opp er det ikke tak men en uendelighet helt opp til små modulgudommelige satelittene som tar bilder av oss og sammen lager Google Earth. Inne er det helt rett i alle vinkler og helt ensfarget på alle flater, og ikke engang det å ha to eller tre rom kan gjøre noe med det.

Da jeg var liten bodde jeg aldri i bokser. Det kan ha vært fordi jeg aldri var med på å flytte så mye, eller ikke husket flyttingen så lenge, slik at baksiden av bokhylla eller undersiden av sofaen alltid ble et hemmelighetsfullt sted, et sted hvor det ikke lenger var vegg eller gulv, men noe ukjent, urørt, usett. Men det kan også ha noe med at jeg var nettopp liten. Å stå midt i stua i Marcus Thranes gate var ikke å stå mellom fire vegger og to tak, det var å stå mellom to horisonter: spisestua i retning skolen og byen til venstre; stua med tv i retning utenbys slekt til høyre. Det var for mye for min lille hjerne å behandle de to retningene under ett, å subsumere de to forskjellige verdnene under samme kategori - kategori 'rom som er helt firkatet og ser ut som en boks' - og dermed gjorde jeg det heller aldri. Som liten.

Etter hvert ble jeg miljøskadd og voksen. (Eventuelt voksen og miljøskadd.) Etter hvert bodde jeg på hybler som var nettopp bokser: små, firkantede, nesten kvadratiske rom som var sparsommelig møblert med en sofa og et skrivebord som var likt hos alle naboene og hele resten av blokka. Etter hvert kunne jeg ikke annet enn å se min leilighet, mun hybel, mitt rom, min"celle", som en liten boks som oppbevarte meg midlertidig, til det kom andre tider. Etter hvert, med tiltagende vask av rom på egenhånd og ansvar for alt som var der, lærte jeg meg også å ikke se på veggen bak bokhyller som noe ukjent og nesten farlig, men som en samlingsplass for hybelkaniner og andre uhumskheter.

Men det forsvant aldri. Av og til var veggene ikke cellevegger, men individuelle flater som tilfeldigvis hadde slått seg sammen for å beskytte meg mot vær og vind; av og til var taket ikke tak, men en misforstått vegg som ethvert øyeblikk kunne funne på å bytte jobb og bli det den alltid hadde tenkt å bli. Av og til var det plas til mer enn én verden på de små hyblene jeg tok meg råd til å leie.

Som regel er disse bo-tankene på litt avstand. Jeg verken bor i en boks eller i mange verdener, jeg bor bare. Det er så mye annet som opptar hjernen enn hva slags følelser den har for bostedet. Så mange andre følelser den prøver å analysere. Men av og til dukker de opp. Av og til har jeg følelsen av å bo i en boks. Og av og til, litt sjeldnere men langt fra utrydningstruet og forhåpentligvis ikke på vei til å bli det heller, av og til har jeg følelsen fra for lenge siden. At jeg bor midt mellom to imkompatible horisonter, to (eller enda flere) verdener som begge fremdeles er ganske uutforsket.

Nå, akkurat nå, satt jeg og så på datamaskinen og bokhyla ved siden av og skrivebordet og strykebrettet som pt står oppstilt og... jeg fikk den samme følelsen. Leiligheten er alt annet enn en boks. Skrivebordet er en annen verden enn bokhylla. Baksiden av bokhylla er ikke vegg, men ukjent, uoppdaget, spennende, skremmende, fristende. Full av hybelkaniner, sikkert, men det har ikke noe med saken å gjøre. Ikke nå.

Det føltes godt å sitte der å se dumt men intelligent på tingene. Det var bare det jeg ville si.

Hjelpen er fjernt nær

Jeg skal ha tre tomater og to løk, sa hun. Unnskyld, sa hun, jeg skal ha to løk og tre tomater. Værsåsnill. Og så så hun bedende på kassadama og trippet litt, som for å vise at hun hadde dårlig tid. Værsåsnill?

Hun måtte ha blitt sendt ut av stressede foreldre for å handle inn de siste restene av ingredienser til lørdagsmiddagen. Kanskje foreldrene trengte to løk og tre tomater for å gjøre ferdig den store gryteretten, smake til den store gryta de skulle servere til gjestene som akkurat hadde kommet langveisfra. Klokka var halv ti og gjestene var sikkert sultne, men de måtte underholdes også, og datteren, den datteren de hadde rost hele kvelden, kunne sikkert gå og kjøpe de siste ingrediensene mens mor og far stod ved gryta og snakket med disse halvt ukjente, halvt kjente menneskene. Og så ble hun sikkert sendt ut.

Jeg stod bak henne i køen og tenkte på Z. For en time siden satt jeg i dyp samtale med Z, om kjærlighet og forhold, om hvor vanskelig det var med kjæresten til Z nå, hvor mye han strevde, hva han tenkte, hva som hadde skjedd, hva som kom til å skje. Og det var mye, på alle mulige måter, og det var vanskelig, uansett, og det var mange tanker han luftet i min generelle retning, og det var mange av tankene som festet seg i mitt eget hode, og det ble fullt, og fast, og fiksert. Jeg stod bak henne i køen og var helt i min egen verden fordi jeg prøvde å være i Zs verden.

Tre tomater og to løk, sa hun, og kassadama stivnet. Man hjelper ikke kunder på denne måten, ikke i moderne butikker, og i alle fall ikke i Bunnpris, hvor det er såvidt kassamennesker kommer seg ut av kassa og blir vanlige mennesker på slutten av dagen. Dessuten var tomatene i den andre enden av butikken, helt innerst, og hun måtte ha klemt seg fordi den lange køen for å komme dit, og det ville ikke akkurat ha vært så høflig.

For ti minutter siden, da vi skilte lag etter to dype, tunge, fundersomme timer på pub hadde Z kalt meg hjelpsom. Han hadde takket meg for å ha vært der, for å ha sagt etpar smarte ting. Det skal da bare mangle, man er der for de man kjenner, men det gjorde godt å høre det likevel. Man er snill. Jeg er snill, tenkte jeg idet jeg gikk hjemover. Jeg er hjelpsom.

Så da den lille jenta trippet og kassadama stivnet og jeg stod først i den lange køen, var ryggmarksrefleksen hjelpsomhet. Jeg er hjelpsom. Jeg kan hjelpe. Kom, så henter vi to løk og tre tomater.

Jeg valgte ut de beste tomatene og ga henne. De er bra, sa jeg og virket overbevisende på i det minste halvparten av oss. Men løken var det verre med. Løken lå nemlig i poser på to og to, så det gikk ikke å få tre løk. Vil du ha to eller fire, spurte jeg henne. Ja takk jeg tar tre, sa jeg. Nei, sa jeg, det går ikke. Jeg foreslår at du tar fire og gir den siste til naboen eller kassadama eller skjæra i parken her borte - for tre går ikke. Ja takk jeg tar tre sa hun. Og trippet.

Til slutt fikk jeg prakket på henne fire løk og en pose med to tomater. I kassa takket kassedama meg. Og så skal jeg ha en is, trippet den lille jenta. En dunk sjokoladeis. Kassadama sukket, snek seg ut, rundt, bak, og kom tilbake med en toliters isdunk. Nå som hun hadde takket meg, kunne hun jo ikke forvente at jeg skulle hjelpe til en gang til? Og jeg hadde uansett forsvunnet inn i egne tanker igjen og badet meg i den gode følelsen av å være hjelpsom...

Følelsen varte helt til jeg kom hjem og det slo meg at jeg hadde gjort feil. Jenta skulle ha tre tomater og to løk, ikke to tomater og tre løk. Og jeg så for meg hvordan hun kom hjem og foreldrene var oppgitt over de store isen hun hadde kjøpt og sure fordi hun ikke engang husket forskjellen på to og tre tomater, og attpåtil fikk med seg *fire* løk - og de langveisfarende gjestene fikk en usedvanlig tomatfattig men løkrik gryte som de ikke ville rynke på nesen av før de var i enerom og sikker på at ingen av de overraskende dårlige kokkene de hadde som verter var innen hørehold.

En liten trøst var det at Z hadde kalt meg hjelpsom. Men idet jeg tenkte det, tenkte jeg igjen på den situasjonen han hadde kommet i, de problemene han ville snakke om, de problemene jeg ikke kunne hjelpe ham med på andre måter enn å høre på og nikke til og utstøte et og annet gullkorn, korn som der og da glimtet og lignet på gull fordi lyset kom fra en spesiell vinkel. Akkurat nå hadde han det nok ganske mye verre enn en litt vimsete liten jente som ble lurt til å ta med seg feil antall løk fra Bunnpris.

Og da var det ikke lenger hjelpsomheten jeg følte, men avmakten. Avmakten av å ikke kunne gjøre annet enn å høre på, råde, støtte, klemme - og til syvende og sist likevel ikke være annet enn en tilskuer til et valg og en situasjon som er vanskelig uansett. Som alltid er trist og ensom, uansett. Jenta kunne jeg hente to eller tre løk til fra øverste hylle. Z kan jeg... ønske lykke til?

Lykke til, Z. Alt blir bra.

Konspiratorisk og konstipert

Hvorfor er konspiratorikere så aggressive? Og hvorfor henger de seg så veldig opp i 9/11? Har det noe med deres manglende avføring å gjøre, at de synes det er altfor mye dritt i verden, bare ikke nok av nok av deres egen dritt? Er egentlig all konspirasjonsteori et forsøk på å drite ut offentligheten? Eller seg selv? Selvfølgelig. Om du ikke tror meg, så har det ikke noe å si, for jeg kan skrike høyt at alle dine "argumenter" egentlig bare er en eneste stor konspirasjonsmafios svadaremse uten mer sannhetsgehalt enn min oldemor gebissrester i oldefars egenutskårne kjøkkenbenk uansett. Så da.

Var på Parkteatret med T i dag, på dokumentarkino. (http://www.dokumentarkino.no/) Dokumentarkinoen fylte fire år og hadde invitert avismann Truls Lie, en svorsk PRIO-forsker (Ola Tunander) og Gro Holm fra NRK. Tema: Terrorisme, konspirasjon og media. Uunngåelig resultat: en bønsj konspirasjonsnerder som ikke så bjelken i egne argumenter fordi de mente å se fliser i andres. Utbytte: sirkus.

Det er overraskende hvor sterkt konspirasjonsmenneskene føler for sine konspirasjonsteorier. Hvor lite de er villig til å gå inn i debatt. Hvor dampveivalsende de diskuterer. Det var mange mennesker i salen, bakerst i salen, bare menn rundt tretti-førti, som ropte ut argumenter mot paneldeltakerne på scenen, uten å be om ordet, uten å være spesielt saklige. Og de tok ordet etter tur, så samstemte var de. Gro Holm, en fonuftens vårsvale i det sammensuriske JAMENTENKOMATTEDEFAENDEJUGERJOHELVETEALLESAMMEN-rommet, sa noe om at World Trade Center ble sprengt av Al-Qaida-affilierte i 1993. Øh, ropte en mann til venstre for meg. Nei, ropte en mann bak meg. Hva med FBI [og noe noe, jeg skjønte ikke helt, han snøvlet en god del], skrek en mann til venstre for meg. Øh, stemte tre andre menn i, etter tur. Og hele bakerste benk klappet høyt og selvtilfreds.

Andre ganger begynte de å legge ut om sine egne kjepphester. Krigen mot terror gjør at staten overvåker alt, sa en av dem. Greit nok som hypotese det, en testbar og etterprøvbar, delvis, og rasjonell tanke, som utgangspunkt. Men så stoppet han ikke med det, han fortsette å bli hes over denne krigen mot terror og hva den gjorde med oss alle og hva alle statene i verden bedriver - og når det hele endte med at han ble avbrutt idet han var i ferd med å anklage panelet generelt, og Gro Holm spesielt, for å rettferdiggjøre og nærmest underkaste seg denne amerikanske propagandamaskinen, da hadde det tippet over til å bli noe man ikke kan gjøre annet med enn å avvise totalt eller nettopp underkaste seg.

Atter andre ganger var det ikke engang artikulerte argumenter, men fra Øh! via Øh! til Øh! uten noe mer utbrodert i midten. Ikke alltid helt greit å følge slike diskusjoner. Eller, de er greie å følge men man kommer seg ikke akkurat videre.

Og hvorfor 9-11? Hvorfor føler de så sterkt for 9-11? Hvorfor er deres kronargument for at de blir overvåket i Norge at blokk sju falt på en rar måte i New York? Hvorfor er de ikke mot overvåkningskameraer på offentlige steder hvis de frykter Big Brother? Hvorfor er de USA-kritiske på nøyaktig samme måte som de fleste amerikanere? For dette er også et paradoks: konspirasjonsnissers største fiende er USA. 9-11-konspirasjonsteoriene er stort sett fra USA, filmene er fra USA, det store traumet med dette angrepet er amerikansk først og fremst - og grobunnen for konspirasjonstankene er amerikansk media, som kan være ganske horribel i sine vinklede og konsumentforflatede nyhetssaker, i langt større grad enn fx norsk media. Hva, de sitter på et åpent møte om deres hjertebarn (media og konspirasjon), arrangert av en kino og en avis og klager over at de ikke blir hørt?

Det var til tider nærmest en revy. Den ene illogiske tankebanen etter den andre ble skutt ut som evige sannheter, litt på samme måte som mange new ag-ere skyter ut sine egne tankebaner i håp om at de overbeviser nok mennesker til at de kan bruke antallsargumentet for seg selv etterpå: når så mange mennesker tro på dette, så må det jo våre sant. En mann kritiserte NRK for ikke å vise dyptpløyende reportasjer. Men han visste ikke om Brennpunkt eller Urix, og han (eller hans kamerater) bare buet da Gro Holm ramset opp noe av det NRK hadde sendt. Fahrenheit 9/11, sa hun. Bu, sa de, selv om det helt sikkert er en av deres favorittfilmer. Til tider satt jeg og smilte for meg selv, eller så på T og smilte med henne - jeg la hodet på skakke og åpnet munnen i vantro, som man gjør når man ser en lilla bever danse salsa med kongen av Sverige, før jeg ristet tydelig på hodet og la det i hånda, så ingen på noen som helst måte skulle tro jeg var en del av denne søpleargumentasjonsgjengen.

De kritiserte NRK for ikke å kjøre fram argumentene fra de som tenker annerledes enn det offisielle synet om 9-11, at det var da argumentene som var viktige og ikke hva den offisielle løgnhistorien egentlig var. Eller de sa det ikke, det skrek og huiet og pep det, slik at ikke et eneste argument ble hørt til ende. Og det ble jo litt selvødeleggende.

Men man kan tydeligvis ikke vente seg så mye annet enn rasende selvimploderende argumentasjonsrekker fra disse rekkene. Noe som er trist, for da får man aldri diskutert slike ting på en ordentlig nok måte til at sannheten kommer mer fram i lyset.

Musikk for et ufødt barn

De sier at et barn som hører på samme musikk som det gjorde som foster, blir roligere. Vel, vi har begynt. Og fortsettelsen kan bli spennende.

Planen er å høre på Goulds Goldbergvariasjoner (http://en.wikipedia.org/wiki/Goldberg_Variations) hver kveld og dag. I alle fall min plan. Tenk, å ha en skrikerunge, så sette på rolig Bach, og ungen blir ikke skriker lenger. Det blir nesten som et sirkustricks: oj, han har jammen godt utviklet musikksmak til å være ung, du... Og selvfølgelig, det er god musikk for oss alle å beroliges til.

For hva om ungen i Ts mage hører på annen type musikk og beroliges i magen og dermed etterpå av helt andre ting? Hva om jeg fortsetter min sjøffle-mani mens T er i nærheten, om jeg hører på keltisk new age, gresk folk, tyrkisk lounge, argentinsk blues, japanske reggeacovers, norsk inntrøndersk rock? Hva om ungen av en eller annen grunn får forkjærlighet for DDE, for eksempel? Den ene gangen jeg glemte å skippe en DDE-sang på sjøffel brenner seg fast i Xerxes' minne som et godt minne og en god sang? Rai rai som vuggesang? Eller hva om S' forkjærlighet for 50 cent slår gjennom? Hver gang S er på besøk, spiller han 50 cent så mye og ofte og høyt han får lov til. (Det er den eneste grunnen til at 50 cent er på mine last.fm-lister til høyre her i bloggen.) Hva om Xerxes også blir en rapfan som sovner søtt til tunge rytmer om bitsjer og ho-er?

Noe av det som er bra med musikk, noe av det spennende, er å oppdage nye artister. Det blir kjedelig i lengden å få med seg det samme. Og selv om man oppdager at man liker omtrent det man trodde man likte, så har man i det minste gått mange nye veier og sett mye nytt på vei til det samme målet som man kom fra. Å gå omveier til det samme målet er verdt det for de få gangene man finner nye gullklumper på denne omveien, gullklumper som får en til å bytte mål. Men denne gleden er nå snevrere. Nå skal man, er planen min, spille Gould for Xerxes. Goldberg-Gould. Og sjøffel får være i fred. Vil det føre til hat av all pianomusikk til slutt? Pianoklimpringskvalme?

Men det er et teit spørsmål. Jeg kan sjøffle når T ikke er i nærheten - trass i min sympatigraviditet er det hennes mage X boltrer seg i fremdeles. Og det er ikke umulig at X vil roe seg ned av all slags musikk om det er nettopp all slags musikk han hører. Eller man kan sette øretelefoner på magen og sende lyden rett inn...?

Eller bare dette: X roes ned av ro rundt seg, av trygghet, av varme og tillit, av å være mett og tilfreds. Kanskje man heller burde prøve på det ann å planlegge musikkspillingen ned til minste detalj de neste månedene...

Umusikalske T-bane-gaver (ordspill! ordspill!)

På T-banen i dag delte de ut sjokolade. Helt sant. En dame som egentlig er streng og striks billettkontrollør, kvasinazi, hadde i dag den samme uniformen som allid men også en kurv med små, gullpapirinnpakke biter med sjokolade. Jeg så henne på flere meters avstand og stivnet til, instinktivt.

Forrige gang de delte ut noe på banen, dvs forrige gang jeg var på banen mens de delte ut ting, var jeg grønn Oslo-borger. Husker ikke hvor jeg hadde vært helt, men det var på vestkanten et sted, kanskje en basketfest i Js Homlmenkoll-leilighet, kanskje noe helt annet. Husker bare at vi kjørte nedover på vei mot Majorstua og at jeg stod ved døra fordi jeg ikke hadde kjøpt billett. Om det kom en kontroll, tenkte jeg, skulle jeg løpe ut. Men jeg stod også fordi jeg ikke følte meg berettiget til å sitte, sniker som jeg var.

Trolig hadde jeg kke penger der og da. Eller billetten hadde akkurat gått ut. Eller et eller annet veldig rettferdiggjørende. Trolig hadde jeg følt det som meget urettferdig om en kontroll hadde bøsta meg på vei ned til byen. For jeg var ikke og er ikke en sniker med mindre skjebnen legger opp til det. Noe den av og til gjør selvfølgelig.

Denne forrige gangen stod jeg og var engstelig for kontroll da hun dukket opp ut av det blå med blå uniform, midt mellom to stasjoner. Jeg hadde ikke mulighet til å slippe unna. Uansett hvor sakte hun gikk mot meg, uansett hvor lang tid hun brukte på de andre i vognen, ville hun rekke fram til en selvrettferdig sniker i begynnelsen av studieårene, og hun ville ikke godta unnskyldningene hans, og han ville bli mange penger fattigere. Og føle seg sosialt ydmyket, ikke minst. I et desperat forsøk på å holde virkeligheten borte, stirret jeg stivt ut av dørvinduet og konsentrerte meg om de forbifarende, utydelige strekene på utsiden.

Hun sjekket ikke billetter. Hun hadde en kurv med boller, nybakte boller, hjemmelagde boller som T-bane-ansatte trolig hadde bakt selv. Hun spurte ikke om jeg snek, men sa med samme stemme som til alle andre, lovlydige passasjerer: "Værsågod". Ta en bolle.

Jeg sa nei. Eh, nei, eh, det går bra. Bolleallergi, får store utslett, klarer ikke å fordøye melet, store problemer med denne fargen, dårlige erfaringer med farmors boller, kan ikke utstå rosiner. Noe, noe, dessverre ikke mulig for meg å ta en sporveisbolle, gå videre, værsåsnil, ikke minn meg mer på at jeg snylter på hele systemet ved å stå her på banen uten billett. Og hun gikk videre, men i øynene hennes så jeg at hun hadde bøsta meg så jævlig, for å bruke såne ord, om hun hadde hatt det som oppdrag denne dagen.

Når de delte ut sjokolade i dag, fikk jeg flashbacks til denne episoden. Det var likt: selve banen var annerledes, og det var ikke samme rute, og denne gangen hadde jeg billett - men ellers var det en dame i blå uniform som gikk til passasjerene og sa værsågod, værsågod, værsågod. Og som flashback kom også de samme følelsene av autoritetsfrykt, pekuniær angst, anger på ikke å ha kjøpt billett i automaten på stasjonen. Så når jeg tok en av sjokoladene, var det ikke med gode følelser, og det var mer fordi jeg ble bedt om det enn at jeg ville det, at jeg tok sjokoladen. (Eller høflighet, som man også kan kalle det.) Men så så jeg hva slags sjokolade det var, og plutselig kunne jeg se hele situasjonen fra utsiden, og det var bare morsomt.

Forrige gang delte de ut hjemmelagde boller. Litt traust og trist, kanskje, men rotekte og ordentlig. Og økonomisk, ikke minst: trolig gikk hjemmebakingen på dugnadskontoen til de ansatte, en gratisinnsats for å hjelpe bedriften. Denne gang delte damen i blått, i omtrent den samme kurven, ut Mozartkuler.

Mozartkuler har en egen artikkel på WIkipedia på 6 språk (svensk: Mozartkulor, engelsk, tysk: Mozartkugel). Mozartkuler selges såvidt jeg har skjønt ikke i Norge, alle fall ikke i vanlige butikker, i alle fall ikke de originale - men det var de hun delte ut. Originale mozartkuler, med gullpapir og bilde av Mozart selv. De kunne ha laget mozartkuler, oppskriften finnes på nettet, og disse hjemmelagde versjonene kunne ha smakt enda bedre, enda mer naturlig, enda mer sporveiene-sparer-penger, men nei. Vi har fått nye T-baner. Vi må være fansi.

Jeg vet ikke hva sammenhengen er mellom Mozart og Oslo sporveier. Eller hvorfor de gikk bort fra hjemmelagde boller. Men jeg vet at det føles mye bedre å ta noe fra en blåkledd billettkontrollørs kurv når man har betalt for billetten. Eller om ikke bedre, så mer profesjonelt, fetere, søtere, rikere, mer butikksmak, mer masseprodusert. Det følers mer som om man får noe man har betalt for.

Og da har de kanskje oppnådd det de ville.

EDIT: Mozartkulene var fordi de nye vognene er produsert av østerrikske Siemens og ble offisielt åpnet av kongen og Østerrikes president i dag. Ååååh...

Den sjenerte kameramann

Jeg har alltid med kamera ut i verden. Et stort speilreflekskamera som jeg retter mot alt og alle av mennesker, zoomer inn til nesehårene deres er store som bambustrær, og klikkklikkklikkklikker. Og alltid når noe maser om at de ikke liker å bli tatt bilde av, at det var veldig til fokusering da, at "FÅ VEKK DET KAMERAET JEG HAR IKKE FIKSET PÅ SVEISE" - så sier jeg at nei hehe ikke farlig bare vær helt naturlig, Og klikk. For kameraer er jo helt naturlig?

Men når linsene vendes mot meg får pipen en annen lyd. Da er det plutselig ikke noe naturlighet igjen. Kameraet er stort og påtrengende, zoomingen altfor nærgående, oppstiltheten slitsom, smilingen forsert, klærne i uorden på en eller annen måte, og bildet blir helt feil med en rar grimase og halvlukkede øyne.

Å ha med kameraet er ikke for å la andre ta bilder med det. Heller ikke for å bli sett med det, få lange blikk og anerkjennende kommentarer. Om jeg hadde kunnet velge, ville jeg gjerne ha hatt et kamera som var bittelite og helt lydløst, som et nesten usynlig spionkamera. Delvis for å ikke la de avfotograferte merke at de blir tatt bilde av, og dermed få naturlig og bedre bilder, men delvis også fordi det ofte føles litt pinlig å trekke fram kameraet og knipse ivei. Man føler seg som en ufølsom inntrenger. Det er alltid en veldig skjevhet i hvem som er tatt bilde av på sammenkomster og fester: de man vet liker å knipses, spesielt de mest ekshibisjonistiske barna, tar man hundre bilder av. De som ikke liker det, eller de man er usikre på, tar man færre bilder av. Og av seg selv? Ingen.

De sier det er rart med fotografer som ikke liker å bli tatt bilde av. Med fotografer som er sjenerte. Går ikke denne sjenertheten og antikameraheten mot selve essensen i det de driver med når de tar bilder selv?

Jeg sier nei. Absolutt ikke. Det er omvendt: De færreste som liker å stå bak kameraet, liker å stå foran det. Og det burd eman ikke holde mot dem.

Musikksmak, igjen

På fest. På førtiårslag, som den nest yngste. Eller tredje. På laptopen som styrer musikken. På laptopen koblet til fire enorme høyttalere som spyr ut åttitallsslagere på løpende bånd. Som spilte Strauss (!), wienervalser, da middagen begynte. På en laptop som spiller Tomas Ledin-mix, siden vi nesten er i Sverige, og ABBA, og, takk Gud, litt bra musikk innimellom også. Selv om jeg ikke husker nå var det var som var så bra. Trolig ikke ikke noe jeg ville ha hørt på noe særlig, bare i forhold til Tomas Ledin var det bra.

Det er da man begynner å lure på hva man egentlig prøver på med en blogg. Og hvorfor man sperrer andres musikksjøffling i ti minutter for å skrive ord som dette. (Nå spilles det Ledin her også, men jeg gidder ikke bytte, jeg skriver...) Og hvorfor jeg kommer på at det må skrives midt under en samtale om et eller annet som tross alt var ganske interessant...?

Og så lurer man på hvorfor man plager seg selv med sånne spørsmål, og så lurer man på hvorfor man lurer på hvorfor man lurer, og uendeligheten er i gang. Hver gang uendeligheten begynner, er det noe feil et sted i argumentasjonen.

Så da slutter man og går tilbake til samtalen rundt fruktbordet i kjøkkenet igjen. Ingen vits i å plage seg selv med undringer over førtiåringers musikksmak for lenge.

Ikke alle ting har et svar.

Stadig svangrere

Det merkeligste med tiden er at den går så umerkelig om man ikke følger med. Man følger jo med, bevares, man er da et bevisst menneske som gjør sitt beste for å ta ting til seg og ikke gå glipp av verden - men likevel innser man etter en stund at det er feil ting man har fulgt med på, eller man har blitt fartsblind og har gått glipp av bevisstheten om tidens gang selv når ma sto der midt i stormens øye og stirret øye vått på alt sammen.

T er plutselig veldig gravid. Ikke høygravid, og ikke den type gravid som graver seg ned i sofaen med en boks sjokolade, hun er altfor tøff eller fonuftig (eller et annet adjektiv) til det. (Foreløpig?) Men plutselig sparker Xerxes døgnet rundt. Plutselig er magen en sånn mage man bare vagt husker at man har sett fordi alle med sånne mager går i store klær eller begrenser uteaktiviteten for å ikke utsette barnet for for mye frisk luft og menneskeig liv. Plutselig er det ikke lenger mulig å forholde seg til Xerxes som en nokså fjern framtid. Plutselig har man begynt å telle ned og ser en ende på nedtellingen. Og en begynnelse på alt annet. Plutselig er det åpenbart at det er et menneske der inne, og at T trenger all den omsorg jeg kan gi. Plutselig. Hvilken dag skjedde det?

Det skjedde ikke plutselig. Det skjedde litt hver dag. Men forandringene var så små og tiden så lang at det gikk meg hus forbi. Ikke at ting endret seg, men selve endringen: det har vært litt som å se en plante vokse. Man vet at den vokser, men man ser aldri forskjell fra en dag til den neste. Og likevel er det en kjempeforandring fra en uke til den neste, en måned til den neste om man får se bilder og kan sammenligne direkte. Eller til og med sammenligner i minnet.

Tiden har nettopp gjort et byks. Min innstilling til tiden og det som er i den har gjort et byks. Xerxes er ikke lenger bare en ide, på en eller annen måte, han er ikke lenger bare en mulighet eller et håp, det er som om han har kommet seg gjennom den første fødselen, den i foreldrenes (eller bare fars) innstilling til ham, og bare venter på den andre, den fysiske fødselen. Tiden har gjort et byks fordi jeg plutselig, uten noen spesiel grunn, ser meg selv som forelder. Fordi jeg plutselig har begynt å lese de fremmede kapitlene om fødsler og ikke bare de morsomme om språkoppdragelse. Fordi det er blitt virkelig også i mitt langsomme hode?

For noen måneder siden var jeg helt på en snurr, metaforisk, over selve det å skulle bli forelder. Så gikk det litt over etter hvert som de første snurrige tankene assimilerte seg med de gamle, vanlige, og ideen var sterkere enn virkeligheten. Jeg kunne sitte på kafé og snakke lenge om selve forelderskapsblivenheten, selve det å bii forelder, selve skrittet jeg nå var i ferd med å hoppe over. Etterpå gikk jeg hjem og sa det samme til T, og vi undret oss storlig i vårt hjerte, som det heter, over at noe sånt var mulig generelt - og for oss spesielt. Men det var et uvirkelig skjær over det hele. T var ikke gravid, hun var vordende, om det gir mening.

Nå er det omvendt. Var på konsert med Blow nå (Jakob Berg, fantastisk showmann og Tom Waits-tolker), men hadde ikke mye å si om forelderskapet. Ikke engang de vanlig "hm, det er jammen rart" med fjernt blikk. Nå var ikke virkeligheten i undringen og gratulasjonene, nå var det hjemme, hos T, i magen hennes. Det er ikke et uvirkelig skjær over det hele lenger, ikke på den samme måten, det er mer enn virkelig å kjenne på sparkene i magen. Jeg er ikke lenger på en snurr, jeg går mer eler mindre målrettet rett fram for at Xerxes skal få det best mulig. Og om jeg ikke klarer like godt hele tiden, om jeg nok en gang lar de ikke-praktiske kreftene beseire de praktiske, hverdagslettende kreftene, så er det uansett de praktiske jeg føler er viktigst nå.

Tiden har gjort et byks uten at jeg merket det: jeg har blitt en som tenker praktisk. Jeg! Men T er plutselig veldig gravid, og jeg kan ikke lenger unndra meg bevissthet om at det faktisk er her og nå. Tiden er kommet til at tiden skal være kommet: Xerxes er virkelig på vei.

Kanskje jeg ikke har gått glipp av tiden i det hele tatt. Kanskje det bare er Xerxes' spark som kan kjennes ordentlig nå. Kankje det er primalgreie. Kanskje det er første skritt på veien til den foreldrekjærligheten alle snakker om.

Kanskje tiden faktisk går i rykk og napp av og til.

Jeg snakker ikke til og med deg. Ikke samtidig.

Det er to måter å oppføre seg verbalt i forhold til mennesker, to poler i forhold til hvordan mans skal tenke og bruke stemmen. Den ene måten er å snakke til dem. Den andre er å snakke med dem.

Å snakke med mennesker gjør man bedre jo færre man gjør det med. Det er vanskelig nok å følge én persons tankebaner, luner, innfall, konnotasjoner, innspill, logikk - når det blir to, fordobles disse vanskelighetene. Det blir dobbelt så vanskelig å snakke med to mennesker som med ett fordi det blir for mange innspill, for mange baller, for mye å ta tak i, for mange misforståelser å rydde opp i, for mange referanseramnmer som viser seg å ikke være felles likevel. Mer enn dobbelt så vanskelig, siden tre mennesker som prøver å forstå hverandre vil spinne videre på begge de andres innspill og dermed komme ut på andre vidder enn de man selv i utgangspunktet var på. Når man tre mennesker går bortover og snakker sammen, er det alltid en som er i midten, og denne ene personen må være uhyggelig flink til å se på begge de andre for å la begge være med i samtalen. Det er så altfor lett at den ene føler seg utenfor. Og når det er fire, fem? Når det sitter seks, sju mennesker rundt et bord? Etter hvert kommer man til en smertegrense for hva slags samtaler man kan ha med alle. Etter hvert gått over en grense om alle hører på. Etter hvert som antallet tilhørere til dine ord øker, passerer du ved et visst antall mennesker på et gitt punkt, du blir som en gammel onkel som forteller vitser i pleum på en konfirmasjon: du snakker til mennesker.

Den gode siden av å være mange mennesker er at det blir mange nye tanker å tenke. Mange tankeansatser. Men disse ansatsene forblir gjerne bare det, ansatser, til man får floket dem ut eller tenkt dem videre i samtale med en annen person. Eller i samtale med seg selv, forsåvidt. Og det er selvfølgelig som regel mye hyggeligere å være fjorten mennesker på en fest enn å være fire. Men å snakke med tretten stykker er likevel alt overveiden å snakke til.

Å snakke til er å kunne bli forstyrret av et inntrengende blikk. Å snakke til er å glemme menneskene og de det tenker. Å snakke til er bedre jo flere mennesker man gjør det til. Jo flere mennesker som hører på, desto større føler man seg. Det trenger ikke være en monolog, men i dette ene øyeblikket bare du har ordet, denne ene gangen alle disse menneskene hører på deg, da oppfører du deg som om du er i en monolog. Selv om du er del av en stor samtale. Du ser ingen i øynene for lenge av gangen. Du tillater deg ikke lange tenkepauser. Du prøver ikke å komme under huden på tilhørerne, du prøver ikke å se hva de tenker, prøver ikke å tenke deres tanker. Prøver ikke å tilpasse det du sier til de enkelte individene, for det er ingen individer, det er bare en stor gruppe som samlet skal vurdere dine utsagn.

Jeg er flink til å snakke med mennesker. Jeg prøver å høre etter, prøver å skjønne hva de mener. Jeg er flink til å snakke til mennesker. Jeg kan legge stemmen i presteleiet, jeg kan roe ned og virke seriøs, jeg kan slynge ut ordene uten å bli krass. Men kanskje nettopp fordi jeg er flink på ytterpunktene, er jeg helt elendig på området i midten. I en gruppe på åtte er jeg alltid, uansett, helt taus. I en gruppe på ti som skal diskutere seg fram til enighet om noe, sier jeg sjelden noe som helst, fordi jeg ikke vet hva eller hvordan jeg skal si noe. Jeg liker å fortelle historier til en eller to andre, og jeg liker å fortelle historier i taler til seksti stykker. Men å fortelle det samme til fem? Til femten? Helt på trynet.

Om det er en god egenskap eller ikke? Tja. Har det noe å si? Sosialt inept person så lenge gruppene snakker verken med eller til, eller både med og til hverandre, men brukbar når det snakkes bare med eller bare til. Når settingen er klar og rammene er satt og hele snakkesituasjonen er tydelig for alle impliserte. På den ene siden betyr det at jeg er dårlig på å tolke små nyanseforskjeller i sosiale sammenhenger, i alle fall nettopp denne type nyanser. På den andre side betyr det at jeg fokuserer på det jeg kan, trener på det og tenker på det, og dermed føler meg tryggere på nettopp dette. Å snakke med. Å snakke til. Men ikke å snakke tilogmed.

Det er sikkert mange andre måter å oppføre seg verbalt i forhold til mennesker, men jeg ser dem ikke. De ligger i spennet mellom de to polene jeg kjenner og liker, i for meg langt på vei uoppsøkte trakter. Det er mange millioner måter rundt ekvator.

Men har ikke Norge, langt opp mot den ene polen, fostret mange store oppdagere?

Mange ansikter i mengden

For det første er jeg dårlig på navn. For det andre er jeg enda dårligere på ansikter. For det tredje er det nettopp denne manglende egenskapen - å være god på ansikter og navn - jeg vil måtte trene de nærmeste tiårene.

I teorien er jeg ganske god. Poenget er å linke ting sammen. Om man ser et ansikt som ser ut som en ubåt, og ansiktsinnehaveren heter Frode, kan man bare tenke Flode og das Boot - og vips har man en rar lenke man ikke glemmer så lett. Eller Kåre er han med håret, Nina satt vesina, osv. I teorien er det ganske enkelt. Men i praksis?

I praksis er det for mye å konsentrere seg om. Man prøver å følge med i samtalen og ikke virke som en dust, man ser rundt seg for å se hvilke andre man bør være på nikk med, man lurer på om man beveger hendene for mye eller feil, man frykter man har snørr i nesa eller ser den andre har det, man prøver å huske hvordan denne andre kjente hvem enn han kjente, man gremmes over at den ene vitsen man kom med ikke slo an i det hele tatt, man vrir hodet for å tilpasse vitsen den andres referansebakgrunn og humor, man tenker på i går og i morgen, i stad og om litt. Av en eller annen grunn er det sjelden ansiktet man biter seg merke i. Denne enelleranne grunnen kan selvfølgelig være at man har tilbrakt hele dagen i intens øyeutslitende datamaskinskjermjobbing, at man aller helst bare vil hvile øynene, at man aller helst vil lukke dem helt og spare dem for omverdenens lys. Men det er en dårlig grunn.

For det er ikke alltid ansiktet man husker mennesker på uansett. Det kan hende man husker dem på stemmen, for eksempel. Eller lukten. Eller måten de beveger seg på. Eller latteren. Jeg husker alltid stemmen. Jeg forestiller meg alltid mennesker ut fra deres stemmer først, og først etter hvert fyller jeg ut ansiktet. Med andre ord burde jeg snakke med mennesker hele tiden for å gi dem sjansen til å le meg huske dem. Med andre ord burde jeg ikke la det være avskrekkende at jeg ikke husker hvem enn jeg kanskje skal snakke til - det eneste som er verre enn ikke å huske mennesker, er å overse dem...

For det første er jeg dårlig på navn. Men det er bare en treningssak. For det andre er jeg dårlig på ansikter. Men det er bare en prioriteringssak - og det er uansett kanskje ikke ansiktet som er det viktige. For det tredje vil det bare bli viktigere med tiden. Å gjenkjenne navn. Så for det fjerde er det på tide å begynne treningen.

Om ikke annet så for å gjøre det lettere for det som etter hvert er en liten familie her i leiligheten...

Bli den du er

Jeg er den samme som jeg alltid har vært. Jeg er den samme som i går, som i forrige uke, som i det øyeblikk jeg ble født. Jeg er meg selv. Jeg har alltid vært meg selv. Og likevel er jeg alltid noe annet. Og likevel forandrer jeg meg hvert sekund. Nå. Nå. Nå... er jeg en annen. Nå er jeg den samme.

En sommer for lenge siden bestemte jeg meg for at jeg ikke var skater likevel, men bokorm. Igjen bokorm som jeg var enda noen år tidligere. Og jeg lå i hengekøya og hørte naboen skate, falle, skate, falle, banne mens jeg leste bøker jeg ikke skjønte noe av, bøker jeg skjønte alt av, bøker jeg elsket, bøker jeg hatet. Jeg forandret meg ikke. Men jeg var ikke den samme.

En tid spilte jeg basketball og forsømte det meste av andre ting. På skolen ble jeg kalt "basketfyren" av de eldre guttene, i alle fall ofte nok til at jeg husket det, i alle fall én gang. Det er av og til nok. En tid var det basketballspiller jeg så meg som, og alle engelskstiler var om basket, alle skolebokinnføringer, alle skriblerier, alt frivilig lesestoff - alt handlet om basket.

Når endrer man seg? Når er man den samme? Da jeg sluttet med basket helt, tvert, for å ikke trene meg i senk og for å få tid til å lese flere bøker igjen, var det da den samme Jostein som sluttet med skating noen år før? Eller var det en annen, en som hadde innsett at de fysiske begrensingene og treningslatskapen var større enn de vidløftige basketdrømmene? Tidlige somre med hele livet foran en ser man ikke hvorfor aller hvordan det skulle kunne være noe som hindrer en fra å bli verdens beste i hva som helst. Ikke i turn, det er jo ikke gøy uansett, men i morsomme ting, kule ting. Skating, for eksempel. Selvfølgelig skulle jeg bli verdens beste skater da jeg stilte meg opp på mitt første, lånte skateboard. Selvfølgelig skulle naboen bli skateproff et sted og leve som en greve på geniale triks. Er man en annen når man for første gang innser at det er fysiske begrensinger på hvor skateproff man kan bli? Er man den samme når man aldri innser det?

Noe av det gamle mennesker alltid klager over, er at de klarte mer før. De hoppet høyere, løp lengre, danset bedre, sang finere, tenkte fortere, hørte bedre, drakk mer, orket mer. Snakker de om det fordi de ikke vil bli en annen? Fordi de mener å ha gjort seg fortjent til å beholde det de har klart? Jeg har dunket: jeg tok gjenomgående lett i ringen, og noen ganger, etter å ha trent senst, dunket jeg også. Har det noe å si for hvem jeg er nå? Har jeg endret meg siden jeg ikke lenger klarer det? Eller er jeg den samme fordi jeg kan trene meg opp til dunkenivå igjen? Eller bare fordi jeg *har vært* på dunkenivå? Eller hva med for eksempel Espen Bredesen: vil ha alltid være hoppverdensmester? Vil de alltid være en del av det han er? Vil den ene konkurransen i 1993? Endret han seg til noe annet de dagen, og forble han det samme resten av livet? Når han sitter på gamlehjemet, vil han da fremdeles være Skiverdensmesteren? Og vil NRK vise gamle opptak i reprise for å beholde Nasjonens storhet friskt i minnet, holde det fast i øyeblikket?

Trolig. Men vil ikke det å være skiverdensmester være noe tlfeldig som ikke har noe med hvem personen egentlig er?

Ikke i Espen Bredesens egne øyne. Enda mindre i sportsinteressertes øyne. Han hadde vært en annen hadde han falt i Falun. Og det har tilbakevirkende kraft: når man nå blar gjennom Bredesen-familiens gamle fotoalbum, vil bildene av lille Espen være bilder av en kommende skihopperstjerne. Og på den måten ble Espen Bredesen i retrospekt den han alltid hade vært da han vant VM. Det er sånn mennesker tenker nedenfor rasjonaliteten.

Og dermed vil man ikke kunne unngå å være den samme. I retrospekt. Man endrer seg, men det er endringer med plan, med sammenheng, med strukturer og meningsskapen fram og tilbake i tid. Man er den samme, fordi historien er den samme. Man er en annen, fordi man ikke klarer det samme, tenker det samme, ser ut som det samme.

Jeg har grå hår nå. Ikke mange, men de sprer seg fra haka og utover. Jeg har Dupuytren-fingre, krokfingre, vikingfingre - én allerede operert, en til trolig på vei til å måtte blir det. Jeg har stive ankler. Jeg blir slitnere i øynene enn før. Jeg er ikke gamel, mine beste år ligger foran meg (man skal visstnok være mest fornøyd med seg selv og livet sitt i trettiårene) - men jeg ser hvilke områder hvor historien tydelig har passert topp-punktet. Og dermed forteller jeg om dette topp-punktet til alle som vil høre. Jeg har dunket, sier jeg. Jeg har vært god basket. Jeg har fått gode karakterer på skolen, av og til. Jeg har gjort ditt og datt, alt jobbet hardt for, alt nå en pokal i skapet. En historie for neste fest. En plakat som forteller hvem jeg er ved å fortelle hvem jeg var. For jeg er den samme...

Det hender at det å innse sine begrensinger kalles å være voksen. Det hender at det å skjønne at det aldri blir noe NBA er en moden innsikt. Det hender at voksendommen er det mest hemmende av alt. Jeg vil lære meg å spille piano nå, og å lære tøtsj bedre. Men fingrene mine kommer til å kroke seg mer, jeg kommer til å få problemer, og øynene vil bare skjele og bli endre mer slitne etter som årene går. Jeg vil løpe ti kilometer på 45 minutter, men har stive ankler, astma, enormt tungt steg - masse unnskyldninger. Det voksne burde da være å innse min begrensing og legge meg på en lavere linje. Det voksne burde være å få meg en lærerjobb så vi kan kjøpe oss en leilighet som passer for Xerxes, en med et rom eller to til, noe mer passende. Det voksne burde være å bli en annen ved å være den samme.

Det voksne er det fornuftige. Det voksne er det gamle: man har klart ting, man har levd farlig, ro ned nå. Det voksne er å haldne (http://no.wiktionary.org/wiki/haldne). Det voksne er å fortelle den samme historien omigjen for ikke å bli en annen. Og så er det nettopp en annen man blir idet man tviholder på det som har vært. For tiden går jo uansett.

Det voksne er å si at jeg aldri ble noen skater. Jeg sier det selv. Jeg ble aldri det, jeg ble aldri hint, sier jeg og anlegger en alvorlig mine. Men selvfølgelig kan jeg fremdeles bli en skater. Ikke proff, kanskje, men absolutt på brukbart lavt nvå. Og om jeg velger å skate masse, vil jeg endre historien min og ha vært den samme hele tiden: min korte skateperiode som liten var et uttrykk for noe jeg var og er, dypest sett. Det var bare en tlfeldighet eller omstendigheten som gjorde at jeg ikke skatet mer i mange år.

Man endrer seg alltid, men man endrer seg aldri: man gjør hele tiden noe nytt og forandrer syn på seg selv og egen fortid så det passer med den man er i øyeblikket. Det vil si, man gjør det helt til man haldner. Helt til man ikke endrer historien om game dager lenger, men endrer historien om nåtiden ut fra fortiden. Som jeg gjør hver gang jeg forteller et nytt bekjentskap om min store basketfortid. Selv om jeg ikke lenger spiller basket, skal jeg altså være en god basketspiller? Fordi jeg var det for ti år siden? Nei. Vær den du er. Om jeg en gang treffer Espen Bredesen, håper jeg vi snakker om NRK-jobben heller enn VM i Falun. Og om vi kommer inn på VM-seieren hans, vil det være i lys av hva han er nå, hva han tenker nå, hvordan han ser verden nå. Minner er alltid farget av erindringen: man husker aldri hvordan det var, men man rekonstruerer hvordan man husker at det var.

Jeg er en annen nå. Jeg er den samme. I morgen håper jeg nå at jeg kommer til å være den jeg er nå - men når morgendagen kommen, håper jeg at jeg kommer til å være den jeg kommer tilå være, ikke den jeg var i dag. Farg alltid tiden med øyeblikkets farger.

Vær den du er. Ha vært den du mener du var. Bli den du er.

Graf deg ned i tide

Utrolig hvor lite som skal til av og til. Nå har jeg brukt timer på et nytt leketøy. OK, jeg har rydet og ommøblert og lagd mat og henet vasketøy og dratt på jobb og tilbake - men etter det, har jeg brukt etpar timer på grafer. Streker som går opp og ned. Og alt fordi T er i byråkratiet.

T driver med land og verden på jobben. Krig og fred og politikk og sånn, for øyeblikket mest det som trolig snart blir verdens nyeste selvstendige nasjon. T er utdannet historiker. Altså vil T tenke på hvordan verden henger sammen på helt andre måter enn jeg tenker på det. I utgangspunktet. Men så møter T pappa og snakker i timer om verden: hvilke land er store eller små, hva er de enkelte lands historie, hvordan går det der nede på Balkan. Og så videre. Og jeg, nesten mot min vilje, blir litt hekta på det. Jeg vil vite mer. Jegt vil i alle fall vite nok til at jeg ikke virker som en dust i samtaler om verden og politikk og sånn. Men hvordan kombinere det med hvem jeg regner meg som? Hvem jeg er?

Av og til er jeg ganske nerd. Jeg liker grafer og tabeller og statistikk. Jeg liker sorterte verdier. Da jeg var liten, pledie vi å ha konkurranse med legoklossene: hvit mot rød ot blå mot gul osv. Hvit vant alltid, vi må ha hatt et legosykehus en gang. Men selve konkurransen var ikek egentlig poenget. Poenget var sorteringen og sammenligningen fargene imellom. Og deler av verden er jo også sorterbar. Og den som snubler, finner.

Jeg fant www.gapminder.org. Der kan man se grafer over levealder vs analfetisme vs spedbarnsdødelighet i alle verdens land. Og ikke bare det, men grafene vokser, de lever, de viser utviklingen eller et bestemt år. Og man kan velge to land å sammenligne, kan ha forskjellig størrelse på kulene som grafen består av, forskjellig farge, fem variabler i en graf blir det i alt... Interessant for noen. Spennende for andre. Dritkjedelig for atter andre, men de blåser man i.

For nå vet jeg hvordan analfabetismen går ned i verden, hvordan folk flytter til byer, hvor mange jenter som går på skolen i hvert enkelt land. Jeg ser hvordan forholdet er mellom rikdom og co2-utslipp. Jeg ser likheten mellom antall telefonlinjer og antall internettforbindelser. Eller BNP og antall barn/gamle per voksen. Hva som helst. Nå har jeg lært hvor store forskjeller det faktisk er mellom land, og hvor fort og langt ned forventet levealder går ned i land med krig. Jeg har lært noe praktisk om verden, og alt uten å gi avkall på mitt nerderi og min verdensfjernhet.

Ah, Internett...

Tallfest meg med en kronekrone

Når en fotballspiller bytter klubb, er den største overskriften alltid hvor mye han kommer til å tjene. Når en golfspiller vinner en turnering, er det viktigste hvor stor premiesummen er. Når paven holder sitt årlige påskebudskap i Vatikanet, bruker nyhetssendingen på radio fem sekunder av de tre korte minuttene til å understreke hvor mange som var der og hørte på ham. Når man vurderer filmer mot hverandre, gjør man det ut fra hvor mye penger de har spilt inn - uten å ta hensyn til inflasjonen.

Det er forskjellige måter å måle forskjellige ting på. Noen ting kan man tallfeste. Andre ting er utellelige. For eksempel: Pavens tale under påskehøytideligheten har i utgangspunktet noe å si for en drøy milliard katolikker. Har det da noe å si for hvor mange tilskuere han hadde denne dagen utenfor sin ikke-fullt-så-ringe bolig? Når Tiger Woods vinner en PGA-turnering, vinner han millioner av penger. Betyr det at han er en større idrettsmann enn fx Olav Tufte? Eller bare Norge, vil noen ved sine fulle fem våge å påstå at Olav Tufte er dårligere trent enn Petter Solberg? At han er en mindre idrettsmann? Men legger man pemngesummene vunnet til grunn, så er jo Solberg den største av det. Og det er det bildet media maler.

Tall er bra når det gjelder å måle ting. SKal man ha en liter vann til deigen, kan man måle opp en nøyaktig liter i et litermål og man får en liter. Eller: skal man kjøpe et brød, er det godt å vite at man har akkurat sekste kroner når brødet koster femten femti. Eller: når man skal kåre en vinner i en basketkamp eller et kommunevalg, er det godt å kunne telle opp stemmene ganske nøyaktig. Men fader ta.

Noen ganger er tall bare i veien. Noen ganger er tallfesting bare en kvasiakademisk lek med begreper. Og spesielt når denne tallfestingen på død og liv skal foregå i kroner og øre. Eller dollar. Si at golf-Tutta misser førsteplassen på siste hull i en stor turnering. Hvorfor skulle den store saken da være at hun går glipp av hundre tusen kroner i pengepremier? At hun vinner bare åtte hundre tusen og ikke halvannen million? Hvorfor i svarte er det så viktig for sportsjournalister å snakke om hvor store pengepremiene er i fx Hoppuka? Hva bryr det *noen* at det er snakk om tjue eller tretti tusen sveitserfranc? Ville engang Arne Scheie bry seg?

Joda,i enkelte sporter er det samlede pengepremier som til en viss grad avgjør rankingen. I golf, fx. Men bare i de enkelte proffseriene: på verdensrankngen er det poeng som er viktig, ikke penger. (Akkurat nå leder faktisk Vijay Singh innspilte penger i verden - men Tiger Woods er fremdeles overlegent den beste på golfens verdensranking.) Men å snakke om penger som om det er det eneste man driver med denne sporten for? Som om store pengepremier rettferdiggjør alt, forklarer alt, beviser at det er en stor idrettsprestasjon? Om jeg gir ti millioner til BLNO, om vinneren av basketligaen får fem millioner på deling, gjør det ligaen bedre der og da? Gjør den prestasjonene bedre der og da? Penger kan kanskje - kanskje - øke rekrutteringen, men aldri i verden om et lag har spilt bedre i en kamp fordi de etterpå får mye penger.

Men sånn vil det være i media. TROMSØ STORM VANT BLNO-FINALEN,VANT TO MILLIONER KRONER. TIGER WOODS VANT FEMTI-MILLIONERSTURNERING. Pftuii. Et påskeønske: gi faen i pengevurderingen av sportsprestasjoner. Og kunst som kunst, når jeg tenker meg om. Størrelsen på veddemålet har ingenting å si for hvor god jeg er når jeg klarer å dunke over et syltetøysglass. Og de største kunstopplevelsene får man aldri av de mest verdifulle kunstverkene. (Mona Lisa er lite og trist.)

Som om verden kommer til å forandre seg. Det viktgste med å vinne et VM er og forblir hvor mye penger forbundet får...

Litt lett umoral i hverdagen

Det skal ikke være lett. Man ser på tv sammen en påskaften, ser på de snilleste familiefilmene, ser på de store, trygge familiekanalene, ser på de mest familievennlige tingene man kommer over - og hva ser man? Umoral. Man ser Hilde og Brede show på NRK, og det er doggystyle sex. Brede tar Hilde bakfra. Mens Hilde spiser mat, dessuten. Så mor slår over på Amélie, en vakker, koselig film, og hvilken scene dumper man rett oppi? Den hvor Amelie tenker på hvor mange kvinner som har orgasme i dette øyeblikk. Og vi ser de forskjelligste orgasmer foran øynene våre. Så mor slår over igjen. Man kommer til en romantisk komedie, en amerikansk greie om en forferdelig svigerfar spilt av Robert de Niro. Man skulle tro at amerikansk puritanisme ville ha seiret der. Men hva gjør de om ikke faller over hverandre og stryker hverandre og kysser tett? Ouf. Så mor slår av tven.

Det kan ikke være lett å være mor med små barn som ser på sånne ting. Å være mor og se på kyssing med en femåring eller tiåring. Å holde for øynene når noe skjer, noe skummelt, noe ekkelt, noe flaut. Det kan ikke være lett å være mor og måtte forholde seg til sine små gutter som protomenn. Eller protovoksne i det hele tatt. Hva, det er ikke lett for gjester som sitter utenfor og blir flaue på noens vegne uten å vite hvems.

På den annen side kan det ikke være lett å være gutt og bli holdt for øynene når det blir for mye nakenhet på tven. Man skjønner aldri helt hvorfor det skal være så fælt, eller *hvordan* det er fælt. Noe spennende, noe forbudt, noe voksent, noe fristende men farlig. Så delvis lukker man øynene friviliig når det er kyssing på tv, delvis filmer man det med mobilkamera når det er et par som kysser i all offentlighet. Og man jenker seg etter de mange standardene som finnes og lærer seg å oppføre seg i forhold til dem.

Mor slåt av tven og man spiller mimelek. Det første ordet hun får å mime, som hennes minste sønn skrev: pornostjerne. Og hun mimer det i to minutter, og hn gjør det så godt at det gjettes som en selvfølgelighet til slutt.

Jeg vet ikke hva konklusjonen kan være. Verden er et rart sted og det krever mye av den enkelte å sette seg inn i alle de sosiale kodeksene som styrer menneskenes interaksjon? Ja, sånn ca.

Selv ha jeg fremdeles problemer med hva man skal vise når man peker på ens høygravides kones mage...

Velg et navn

Marko? Jens? Greger? Frode? Sebastian? Arvid? Anderas? Erik? Matteo? Pål? Nils? Manfred? Mattis? Xerxes? Ian? Holger? Mauro? Max? Per Kristian? Saed? Xerxes? (Og det blir jo selvfølgelig en jente, og da forsvinner alle disse og halvparten av alle andre tanker ut av vinduet.)

Xerxes? Hva faen skal man kalle ham? Og hva faen skal man kalle ham når alle deler av familien har helt ulike preferanser, ulike meninger ulike kulturer, ulike forbindelser til oppkallelse og navnetradisjon? Og når vi skal få dem alle samlet i én linje? Gi oss et navn som passer til dette: det skal fungere i Norge og i Bosnia. Det skal fungere på fransk og engelsk og tysk. Det skal ikke være som Odd-Knut eller Roar på engelsk. Arthur Schopenhauer fikk navnet sitt fordi det skulle fungere på alle de store europeiske språkene, men Arthur fungerer mindre bra på norsk. I alle fall i Østfold. Arthur, liksom. Ar-r-rtthtur, liksom, med tjukk, rar, sløv r.

Diskusjonene går i bølger og floder overalt man går. Hva skal han hete, da? Eller hun? Hva skal hun kalles opp etter, hvem skal hun kalles opp etter, hvilken forbokstav er det i navnet hennes, hva betyr det, er det en liten oppkallelse i det? S heter S Bjørn etter onkel B; H heter H etter min mor H - hva betyr det? Hvordan betyr det noe? Hvorfor? Og ikke minst: hvordan skulle man da klare å velge et navn som betyr noe for alle, slik at ingen føler seg forbinedkalt når det er andres forbokstav som brukes?

Det er selvfølgelig et veldig takknemlig tema, dette med babynavn. Man får legge ut om sine preferanser fundert i vage minner om en som het det samme en gang. Mange bruker flere timer å si noe om dette navnet og dette navnet og dette og dette her og dette andre og... Nesten som å legge ut om egen musikksmak, bare at det er helt sosialt lov. Enda bedre enn været, siden alle har de samme preferansene om været og kan forklare dem: om en liker Trine og en annen liker Nina, så kan man sjelden forklare *hvorfor* Nina eller Trine er bedre som navn. Og dermed kan man ikke arresteres på noe som helst, aldri ta feil egentlig, bare kaste ut egne meninger.

Noe ganger treffer man mennesker som mener at navn har magiske krefter. At det er viktig hva slags navn som gis, fordi et helt liv kan farges av det. At jeg heter Jostein har for en stor del gjort meg til den jeg er, for eksempel: Kunne jeg da ha blitt en ingeniør som Jostein? At det finnes Josteiner som er ingeniører forandrer ingenting på saken, det har mer med deres etternavn å gjøre... (Det er 29 menn i Norge som heter Jostein Nilsen: om det finnes en ingeniør blant dem, er det mitt Sand som har avholdt meg fra å jobbe med sånne ting. Eller Saturns posisjon i ascendanten. Eller noe.)

Nei. Et navn er et navn. Om X blir en gutt, vil uansett Xerxes henge ved til tider, sammen med det navnet han før og et eller to eller åtte kallenavn. Det eneste det ville kunne gjøre, er å gjøre ham litt tidligere oppmerksom på de forskjellige sosiale rollene han må spille og de forskjellige språkene han må forholde seg til. Det vil ikke forandre ham som person. Oppdragelsen, dagliglivet, kjeft eller ros, opplevelser og erfaringer - alt sånt former et menneske. Erfaringer på grunn av navnet er ytterst få, og enda sjeldnere utløst av navnet: man mobbes på grunn av navnet ikke fordi man heter noe rart, men fordi man oppfører seg litt rart eller truende for mobberne. Eller fordi de vil ha utløp for en eller annen slags frustrasjon.

What's in a name? that which we call a rose/By any other name would smell as sweet... Rosen lukter like godt om den heter flimsflums-blomst. Men ikke om den heter søppeldynge. Menneskenes fordommer og konnotasjoner er for godt inngrodd. Og da er vi ved utgangspunktet igjen. Vi vil neppe kunne avgjøre hva slags liv X får ved å velge riktig navn for ham. Han/hun vil være en person uansett, med mindre vi velger et navn som 'søppeldynge'. Et navn som gir mennesker feil konnotasjoner og mindre perfekte assosiasjoner. Men hvor stopper asosiasjonene? Og hvordan skal man vite eller avgjøre om et "feil" navn på barnet vil overskygge ens bilde av det? Når blir barnet den viktigste, den aller viktigeste, den eneste konnotasjonen av beydning?

Så mennesker legger ut om sine konotasjoner. Og de legger fram navn som de kan og vet og har hørt og forbinder nor særlig med, siden det velge et helt nytt navn bare er å yppe med skjebnen. "Jeg hadde en fetter en gang som het Q, det er et fint navn synes jeg." Og du kan banne på at om vi kaller Xerxes for nettopp Q, vil den som først nevnte navnet, den som har det sterkeste eieforhldet til det, føle det som en liten seier.

Thorbjørn Egner skrev om en gutt som het Ola-Ola fordi de to besteforeldrene, som begge het Ola, ikke ble enige om hvem av dem han var oppkalt etter. Det nærmeste vi kommer er Jan-Ian (pappa og halvbror). Men han, eller hun, skal ikke hete Jan. Så spørsmålet gjenstår: hvordan faen skal man velge navn til denne bylten i denne sosiale labrynten av forventinger?

Eller heller: hvordan faen skal man innse at det er forskjell på å snakke om på teslabberas og å mene sterke ting? Og dette: det har ikke noe å si. Det er to mennesker i verden som bestemmer og ett menneske som blir pårvirket for resten av livet. ALt annet er i randsonen...

Uten TV dør barns samtaler

De sier det alle sammen nå, plutselig. Ikke bare mamma i bryllupstalen, men alle de mennesker jeg løper forbi på min vei. Det er viktgi med TV, Jostein Kanskje ikke nå, kanskje ikke for deg eller T i det livet dere har nå, men etter hvert. O, etter hvert MÅ dere ha TV, ellers går det rett på dunken. Hva kan man vel snakke om uten TV? Og ikke minst: når barnet kommer og etter hvert er i snakkbar alder, hvordan skal det da kunne overleve uten TV? Hva?

Jeg skjønner argumentet med at det er bra å ha TV utlandet. Når man flytter til et nytt land er det greit å få med seg nyhetene og været og teite quizshow, så man kommer litt inn i kulturen. Eller bare hører språket. Men barn?

På den ene siden er mye av min barndom, av alles barndom, den kulturen man ble utsatt for. Og dermed mye TV: Postman Pat, Fragglene, Sesam stasjon, Pompel og Pilt, Lekestue, Rädda Joppe, alle disse tv-seriegreiene man ble plassert foran rundt barne-tv-tider. Når Postgirobygget spiller en pervertert, fylletekstversjon av Postman Pat, er det gøy fordi vi alle har hørt og husker den originale teksten.

Men er TV poenget? Hadde jeg vært fattigere uten mine TV-referanser? Hva med alle bøkene og sangene jeg vokste opp med? Hva med alle lekene? Hvorfor skal TV være det som rammer inn ens barndom? Og barn av i dag, snakker de om barne-tv på barneskolen? I friminuttene diskuterer de det de så på fjernsyn i går?

Eller er det de gamle som tenker omvendt? Jeg er den siste generasjonen som fulgte med på de samme barne-tv-programmene som alle andre. Nå ser man på mange forskjellige ting, mange forskjellige kanaler, til mange forskjellige tider. Det finnes ikke lenger skoler hvor alle ser på det samme, bortsett fra enkelte programmer som kommer på moten. Nå er det ikke lenger en felles tv-referanseramme. Hvor viktig er det for barn å vokse opp med TV for å se det andre ser da?

Dessuten ser unge mindre på TV nå enn før. Markert mindre: http://forbruker.no/digital/nyheter/tv/article1520576.ece. TV er ikke lenger sentrum i tlværelsen, ikke lenger det man samler seg om. Ikke lenger det man snakker om: dataspill og fotball er viktigere å kunne enn tv-serier. Selv det å følge med på kjendiser gjør man bedre på internett enn på diverse halvgamle hollywoodreportasjer på norsk tv. Informasjonen, underholdningen, læringen foregår bedre utenfor tven.

Et barn som vokser opp uten TV i dag, går ikke glipp av så mye. Forsløvingen, bare. PÅ den annen side er det vanskelig å unngå å ha TV når man kan ha det via datamaskinen på internett, eller har det for å ha Playstation eller hva man enn har av spillmaskin. Eller får det med seg på kafé et eller annet sted. TV og levende bilde er overalt. Og ikke minst: de kjøpekraftige tv-titterne blir eldre, reklamen og programmene vender seg i stadig større grad mot de gamle, ungdommen velger bort TV i like stor rad som Tv velger bort dem. Så kjøpe TV for Xerxes' skyld?

Joda, det er en veldig fin tanke. Og det kommer til å bli gjort etter hvert. Men er det ikke et paradoks at de unge er mer lunkne til slike ting enn de gamle? Tyder ikke det på at det ikke er for de unges egen skyld man tenker slike tanker?

Men selvfølgelig. Maset etter TV kommer til å bli uutholdelig ganske fort om vi ikke kjøper oss en flatskjer-greie ganske snart. MAset fra den lille. Akkurat nå meler jeg bare mine egne meningskaker...

Til lissepass for deg

Verden blir ikke bare bedre. Noe var bedre for tretti år siden. Det sier pappa.

På vei til lokalpuben i dag knøt pappa lissene en gang. På vei tilbake, etter to øl til, knøt han lissene igjen. Og det var bare etter to øl. For tretti år siden ville han aldri ha gjort det. Lissene var bedre før. Før, sier pappa, slapp han å knyte lissene. Da kunne han gå lenge uten å måtte bøye seg ned til bakken for å knyte de trådene sammen og få skoene til å henge på foten. Gå hele dager uten å måtte bøye ryggen. Nå gjorde han det to ganger på to timer, og det bare etter to øl bare. Og bare en av dem Guinness. Forbanna lisser av i dag.

Mine vintersko er på samme måte. Flere ganger hver dag går de opp. Om vinteren, når det er som kaldest. Og jeg må bøye meg ned og det er kaldt og fingrene mine valnes. Og alt er den store stygge, skobransjens feil.

Eller kapitalismen, kanskje. Man sparer så mye penger man kan på de tingene man kan, og lissetykkelsen og lissematerialet er noe man kan spare penger på. Hva er litt ryggbøying og lisseknyting mot sparte penger på selve skokjøpet?

Eh?

Det er fælt om man skal gå rett fra lisser til borrelås, sier pappa. Men det er jo sånn det blir.

Eh?

Men man har ikke råd til å kjøpe ordentlige sko med ordentlige lisser. Eller man tar seg ikke råd. Man tror man alltid skal kunne, alltid skal like å bøye seg ned og risikere kink for å knyte de satans lissene som har gått opp igjen. Man tror det ikke skal gjøre noe. Eller at man har flaks. Eller noe. Og så irriterer man seg til blods like fullt. Satans lisser. Eh?

Det man burde gjøre: kjøpe seg lissefrie sko. Ikke tresko, men noe lignende. Og det man burde: ikke irritere seg over ungdommen som ikke knyter skoene sine. De kan ikke noe for det.

Det er skofabrikkene man burde legge skylden på.

Melding til alle mine omtenkere

Noen ganger forelsker man seg. Noen ganger faller man pladask og forblir pladask. Det kan ta en time eller flere år, det vet man aldri. Noen ganger føler man bare avsmak etter fem år, andre ganger er man enda mer pladask. Noen ganger er den første rusen bare overladisk og forvitrer med tiden, andre ganger er den første lunkenheten like overfladisk og blir intens og dyp etter hvert som tiden går. Noen ganger er fargen feil, andre ganger er den akkurat det man drømte om. Noen ganger er størrelsen feil. Noen ganger er den du forelsker deg i for slitt i andres øyne, andre ganger er slitasjen for liten.

Mennesker mener uansett mye om ditt valg. De liker eller liker ikke det du har gjort, du kommenterer det eller kommenterer det ikke men lar det skinne gjennom. De er sure fordi deres valg for deg ikke ble fulgt, eller fordi det var andres valg som avgjorde, eller fordi du ikke hintet om at du ønsket deg noe som helst. De er sure fordi din forrige ble byttet inn. De er blide fordi din passer til deres. Alt, alt.

Mine kjære omtenkere, dere som vil meg mitt beste og ikke unnlater å si det. Jeg er glad i dere. Men av og til er det omtanke å ikke omtenke meg, i alle fall ikke høyt. Av og til er jeg pladask og vet at det ikke vil være pladaskisme i deres øyne: jeg liker, dere liker ikke. Sånn vil det være. Selvfølgelig kan det gjøres noe med, man kan operere ting skjønnere eller bytte til en annen modell, men det er liksom ikke det som er poenget når man først er pladask. Så mine kjære omtenkere, denne gangen har jeg bestemt meg for å beholde i alle fall ut våren, og det helt uten å fikse på. Ikke sy, ikke stoppe, ikke tråkle. Sånn er det nå engang, jeg er falt.

Til høsten kjøper jeg en ny. Jeg lover. Når det blir kaldt i været igjen. Men for nå: denne genseren er min genser er en perfekt genser, selv om den er gammel og råtten og har hull langs kragen. Jeg vil beholde den en stund tilo, uten å stoppe hullene eller å farge den grønn eller hva man kan gjøre. Sånn er det. Jeg liker å sitte med kragen over hake når jeg skriver. Jeg liker passformen den har etter så mange år, den passer perfekt. Jeg liker fargen.

Sånn er det. Genseren blir som den er. Forvitrer videre. Jeg elsker omtanke, men her får mine omtenkere tenke omigjen...

De tuesmå tingenes storhetslass

Det er ikke de stor, vage, verdensunderliggende tingene som spenner ben på en. Det er de aller minste.

I går, på vei hjem fra svigerbeøk, glemte jeg sykkelen på Oslo S. Kom hjem og spiste og leste og skrev og sløvet og snakket og pang, idet jeg sovnet, kom jeg på det. Sykkelen. Den står helt alene, forsvarsløs på Oslo S. Og den kommer helt sikkert til å miste noe i løpet av natta.

Det har skjedd meg flere ganger. En gang glemte jeg sykkelen på Deichmanske: dagen etter var det bare ramma igjen. En gang forsvant hele føkkings sykkelen min der den stod to meter fra mitt førsteetasjes soveromsvindu. For ikke så lenge siden var sykkelen plutselig seteløs en tidlig morgen. Det skjer hele tiden. Og jeg *visste* at sykkelen min kom til å lide der foran Oslo S. Men et sete kunne jeg jo låne av et av sykkelvrakene i kjelleren her, så det ville nok gå bra.

Dro tilbake i kveld, etter jobben. Så sykkelen stå der, foran Oslo S. Lettet. Sete hadde den også. Pustet ut. De hadde visst bestemt seg for å la meg gå denne gangen, de hadde visst sett i nåde til meg, gudene. Bare få sykkelen hjem, nå. Men nei. Selvfølgelig.

Hjulet var ikke mitt. Noen hadde tatt det ulåste hjulet og byttet det med sitt eget, og dette hjulet de lot stå igjen, hadde de ikke festet ordentlig. Etter mye fikling skjønte jeg noe enda verre: det passet ikke. Hjulet var i feil form eller størrelse eller noe, det låste seg og gjorde pedalisering umulig. Så jeg sukket, sukket igjen, slo meg i panna med kjedemøkkete fingre og dro sykkelen etter meg inn på T-banen.

Alt dette, at jeg glemte sykkelen, at den ble herpetisert, at jeg ble skuffet midt i den første lettelsen, er ikke så ille i seg selv. Men de har gjort meg sur i hele kveld. Og ikke bare sur, men irritabel og gretten. KUNNE JO HA GJORT NOE MED DET, tenker jeg høyt inni meg, BURDE JO HA HUSKET DEN FORBANNA SYKKELEN. Og jeg geiper til alt og alle, surmuler til mennekene på T-banen, irriteres av og irriterer T, holder ikke utgangsdøra for naboen, sier ikke hadet til ICA-kassadamemannen. Skuler mot den mørke himmelen, hytter mot de bitre vindene.

Alt for en sykkel? Når jeg skal løpe uansett, når jeg skal blade, når jeg kan bruke bysykkel? Alt for en feil alle kunne ha gjort, alle har gjort, en sånn feil jeg alltid har hevdet ikke er verdt mer enn et klaps i nakken og et skuldertrekk: Faen, men det er gjort, det er forbi, la det være med det.

Alt for en stakkars sykkel? Nei. Altfor lite. Altfor *konkret*.

Det er det vage, ukjente, store, annerledes foran meg som gjør sykkelen så ille. Det er at Xerxes (som nå plutselig blir kalt Xerxes av alle, det var da ikke egentlig meningen, men jojo, kjært barn osv) er på langt på vei. At han begynner å sprake seg vei hardt der inne. At det snart er virkelighet med et barn i leiligheten. At alt endrer seg. At alt blir annerledes. Det blir bra, det er ikke det, men *hvordan* blir det bra? Hvordan kommer det til å være? Hva slags ansvar? Hva skjer, hva skjer, hva kommer til å ha skjedd?

Det er ikke konkret. Det er så vagt at jeg ikke finner spørsmålene engang. Det er glede og angst i like doser, og man vet ikke hva man gleder seg over eller til eller hva man frykter eller engster seg for eller over eller i det hele tatt. Det er selve vagheten. Det er det som er slitsomt med sykkelen. Om jeg glemmer sykkelen på Oslo S og den mister et hjul, hva da med X? Kommer jeg til å glemme ham/henne på Hovedøya en sensommerdag og når jeg finner ham/henne igjen har han fått en annen arm?

En sykkel er en sykkel. Xerxes er Xerxes. Xerxes er ikke en sykkel.

Tror det begynner å demre for meg nå. Går og gir T en klem.

Sent. Trøtt.

Gary Larson var og er en av mine absolutte favoritt-tegnserieskapere. Jeg er ingen ivrig tegneserieleser, men noen får jeg da med meg om det ligger et blad og slenger innenfor rekkevidde. Leser alltid tegnerseriene i Aftenposten, for eksempel, selv om noen av dem bare er irriterende. Aldri Donald, aldri superheltserier, de er for platte på hver sin måte, eller jeg har ikke lært å like dem, noe som går ut på det samme - men samfunnskarikaturerende, satiriske, skråblikkserier sluker jeg rått. Som Bizarro, som Gary Larson. En av mine favorittruter er av en undulat som sitter i et stort gullbur på en vakker strand og har pengesedler som papir - teksten under lyder ca "Polly syntes ikke lottogevinsten hadde forandret livet hans så mye."

Men den jeg har i hodet nå, kanskje den beste av dem alle, er en tegning av en bikube tegnet så man ser innsiden. I det ene hjørnet står det etpar bier i trenchcoat og politiuniform og ser på noen hull. Det rareste er, sier dene ene, at disse hullene ser ut til å ha blitt lagd av steiner som ble kastet *fra innsiden* av bikuben. I den andre enden, innibikuben, sitter det en sammenkrøpet slyngelgutt og smiler.

Men det er ikke det geniale. Det geniale er teksten under, og det er den jeg føler for å påkalle nå. Der står det, fritt etter hukommelsen: "Artist: Gary Larson. Medium: Blekk på papir. Tittel: Det var sent og jeg var trøtt."

Det er sent og jeg er trøtt. I morgen.