De tuesmå tingenes storhetslass

Det er ikke de stor, vage, verdensunderliggende tingene som spenner ben på en. Det er de aller minste.

I går, på vei hjem fra svigerbeøk, glemte jeg sykkelen på Oslo S. Kom hjem og spiste og leste og skrev og sløvet og snakket og pang, idet jeg sovnet, kom jeg på det. Sykkelen. Den står helt alene, forsvarsløs på Oslo S. Og den kommer helt sikkert til å miste noe i løpet av natta.

Det har skjedd meg flere ganger. En gang glemte jeg sykkelen på Deichmanske: dagen etter var det bare ramma igjen. En gang forsvant hele føkkings sykkelen min der den stod to meter fra mitt førsteetasjes soveromsvindu. For ikke så lenge siden var sykkelen plutselig seteløs en tidlig morgen. Det skjer hele tiden. Og jeg *visste* at sykkelen min kom til å lide der foran Oslo S. Men et sete kunne jeg jo låne av et av sykkelvrakene i kjelleren her, så det ville nok gå bra.

Dro tilbake i kveld, etter jobben. Så sykkelen stå der, foran Oslo S. Lettet. Sete hadde den også. Pustet ut. De hadde visst bestemt seg for å la meg gå denne gangen, de hadde visst sett i nåde til meg, gudene. Bare få sykkelen hjem, nå. Men nei. Selvfølgelig.

Hjulet var ikke mitt. Noen hadde tatt det ulåste hjulet og byttet det med sitt eget, og dette hjulet de lot stå igjen, hadde de ikke festet ordentlig. Etter mye fikling skjønte jeg noe enda verre: det passet ikke. Hjulet var i feil form eller størrelse eller noe, det låste seg og gjorde pedalisering umulig. Så jeg sukket, sukket igjen, slo meg i panna med kjedemøkkete fingre og dro sykkelen etter meg inn på T-banen.

Alt dette, at jeg glemte sykkelen, at den ble herpetisert, at jeg ble skuffet midt i den første lettelsen, er ikke så ille i seg selv. Men de har gjort meg sur i hele kveld. Og ikke bare sur, men irritabel og gretten. KUNNE JO HA GJORT NOE MED DET, tenker jeg høyt inni meg, BURDE JO HA HUSKET DEN FORBANNA SYKKELEN. Og jeg geiper til alt og alle, surmuler til mennekene på T-banen, irriteres av og irriterer T, holder ikke utgangsdøra for naboen, sier ikke hadet til ICA-kassadamemannen. Skuler mot den mørke himmelen, hytter mot de bitre vindene.

Alt for en sykkel? Når jeg skal løpe uansett, når jeg skal blade, når jeg kan bruke bysykkel? Alt for en feil alle kunne ha gjort, alle har gjort, en sånn feil jeg alltid har hevdet ikke er verdt mer enn et klaps i nakken og et skuldertrekk: Faen, men det er gjort, det er forbi, la det være med det.

Alt for en stakkars sykkel? Nei. Altfor lite. Altfor *konkret*.

Det er det vage, ukjente, store, annerledes foran meg som gjør sykkelen så ille. Det er at Xerxes (som nå plutselig blir kalt Xerxes av alle, det var da ikke egentlig meningen, men jojo, kjært barn osv) er på langt på vei. At han begynner å sprake seg vei hardt der inne. At det snart er virkelighet med et barn i leiligheten. At alt endrer seg. At alt blir annerledes. Det blir bra, det er ikke det, men *hvordan* blir det bra? Hvordan kommer det til å være? Hva slags ansvar? Hva skjer, hva skjer, hva kommer til å ha skjedd?

Det er ikke konkret. Det er så vagt at jeg ikke finner spørsmålene engang. Det er glede og angst i like doser, og man vet ikke hva man gleder seg over eller til eller hva man frykter eller engster seg for eller over eller i det hele tatt. Det er selve vagheten. Det er det som er slitsomt med sykkelen. Om jeg glemmer sykkelen på Oslo S og den mister et hjul, hva da med X? Kommer jeg til å glemme ham/henne på Hovedøya en sensommerdag og når jeg finner ham/henne igjen har han fått en annen arm?

En sykkel er en sykkel. Xerxes er Xerxes. Xerxes er ikke en sykkel.

Tror det begynner å demre for meg nå. Går og gir T en klem.