Den sjenerte kameramann

Jeg har alltid med kamera ut i verden. Et stort speilreflekskamera som jeg retter mot alt og alle av mennesker, zoomer inn til nesehårene deres er store som bambustrær, og klikkklikkklikkklikker. Og alltid når noe maser om at de ikke liker å bli tatt bilde av, at det var veldig til fokusering da, at "FÅ VEKK DET KAMERAET JEG HAR IKKE FIKSET PÅ SVEISE" - så sier jeg at nei hehe ikke farlig bare vær helt naturlig, Og klikk. For kameraer er jo helt naturlig?

Men når linsene vendes mot meg får pipen en annen lyd. Da er det plutselig ikke noe naturlighet igjen. Kameraet er stort og påtrengende, zoomingen altfor nærgående, oppstiltheten slitsom, smilingen forsert, klærne i uorden på en eller annen måte, og bildet blir helt feil med en rar grimase og halvlukkede øyne.

Å ha med kameraet er ikke for å la andre ta bilder med det. Heller ikke for å bli sett med det, få lange blikk og anerkjennende kommentarer. Om jeg hadde kunnet velge, ville jeg gjerne ha hatt et kamera som var bittelite og helt lydløst, som et nesten usynlig spionkamera. Delvis for å ikke la de avfotograferte merke at de blir tatt bilde av, og dermed få naturlig og bedre bilder, men delvis også fordi det ofte føles litt pinlig å trekke fram kameraet og knipse ivei. Man føler seg som en ufølsom inntrenger. Det er alltid en veldig skjevhet i hvem som er tatt bilde av på sammenkomster og fester: de man vet liker å knipses, spesielt de mest ekshibisjonistiske barna, tar man hundre bilder av. De som ikke liker det, eller de man er usikre på, tar man færre bilder av. Og av seg selv? Ingen.

De sier det er rart med fotografer som ikke liker å bli tatt bilde av. Med fotografer som er sjenerte. Går ikke denne sjenertheten og antikameraheten mot selve essensen i det de driver med når de tar bilder selv?

Jeg sier nei. Absolutt ikke. Det er omvendt: De færreste som liker å stå bak kameraet, liker å stå foran det. Og det burd eman ikke holde mot dem.