Jeg snakker ikke til og med deg. Ikke samtidig.

Det er to måter å oppføre seg verbalt i forhold til mennesker, to poler i forhold til hvordan mans skal tenke og bruke stemmen. Den ene måten er å snakke til dem. Den andre er å snakke med dem.

Å snakke med mennesker gjør man bedre jo færre man gjør det med. Det er vanskelig nok å følge én persons tankebaner, luner, innfall, konnotasjoner, innspill, logikk - når det blir to, fordobles disse vanskelighetene. Det blir dobbelt så vanskelig å snakke med to mennesker som med ett fordi det blir for mange innspill, for mange baller, for mye å ta tak i, for mange misforståelser å rydde opp i, for mange referanseramnmer som viser seg å ikke være felles likevel. Mer enn dobbelt så vanskelig, siden tre mennesker som prøver å forstå hverandre vil spinne videre på begge de andres innspill og dermed komme ut på andre vidder enn de man selv i utgangspunktet var på. Når man tre mennesker går bortover og snakker sammen, er det alltid en som er i midten, og denne ene personen må være uhyggelig flink til å se på begge de andre for å la begge være med i samtalen. Det er så altfor lett at den ene føler seg utenfor. Og når det er fire, fem? Når det sitter seks, sju mennesker rundt et bord? Etter hvert kommer man til en smertegrense for hva slags samtaler man kan ha med alle. Etter hvert gått over en grense om alle hører på. Etter hvert som antallet tilhørere til dine ord øker, passerer du ved et visst antall mennesker på et gitt punkt, du blir som en gammel onkel som forteller vitser i pleum på en konfirmasjon: du snakker til mennesker.

Den gode siden av å være mange mennesker er at det blir mange nye tanker å tenke. Mange tankeansatser. Men disse ansatsene forblir gjerne bare det, ansatser, til man får floket dem ut eller tenkt dem videre i samtale med en annen person. Eller i samtale med seg selv, forsåvidt. Og det er selvfølgelig som regel mye hyggeligere å være fjorten mennesker på en fest enn å være fire. Men å snakke med tretten stykker er likevel alt overveiden å snakke til.

Å snakke til er å kunne bli forstyrret av et inntrengende blikk. Å snakke til er å glemme menneskene og de det tenker. Å snakke til er bedre jo flere mennesker man gjør det til. Jo flere mennesker som hører på, desto større føler man seg. Det trenger ikke være en monolog, men i dette ene øyeblikket bare du har ordet, denne ene gangen alle disse menneskene hører på deg, da oppfører du deg som om du er i en monolog. Selv om du er del av en stor samtale. Du ser ingen i øynene for lenge av gangen. Du tillater deg ikke lange tenkepauser. Du prøver ikke å komme under huden på tilhørerne, du prøver ikke å se hva de tenker, prøver ikke å tenke deres tanker. Prøver ikke å tilpasse det du sier til de enkelte individene, for det er ingen individer, det er bare en stor gruppe som samlet skal vurdere dine utsagn.

Jeg er flink til å snakke med mennesker. Jeg prøver å høre etter, prøver å skjønne hva de mener. Jeg er flink til å snakke til mennesker. Jeg kan legge stemmen i presteleiet, jeg kan roe ned og virke seriøs, jeg kan slynge ut ordene uten å bli krass. Men kanskje nettopp fordi jeg er flink på ytterpunktene, er jeg helt elendig på området i midten. I en gruppe på åtte er jeg alltid, uansett, helt taus. I en gruppe på ti som skal diskutere seg fram til enighet om noe, sier jeg sjelden noe som helst, fordi jeg ikke vet hva eller hvordan jeg skal si noe. Jeg liker å fortelle historier til en eller to andre, og jeg liker å fortelle historier i taler til seksti stykker. Men å fortelle det samme til fem? Til femten? Helt på trynet.

Om det er en god egenskap eller ikke? Tja. Har det noe å si? Sosialt inept person så lenge gruppene snakker verken med eller til, eller både med og til hverandre, men brukbar når det snakkes bare med eller bare til. Når settingen er klar og rammene er satt og hele snakkesituasjonen er tydelig for alle impliserte. På den ene siden betyr det at jeg er dårlig på å tolke små nyanseforskjeller i sosiale sammenhenger, i alle fall nettopp denne type nyanser. På den andre side betyr det at jeg fokuserer på det jeg kan, trener på det og tenker på det, og dermed føler meg tryggere på nettopp dette. Å snakke med. Å snakke til. Men ikke å snakke tilogmed.

Det er sikkert mange andre måter å oppføre seg verbalt i forhold til mennesker, men jeg ser dem ikke. De ligger i spennet mellom de to polene jeg kjenner og liker, i for meg langt på vei uoppsøkte trakter. Det er mange millioner måter rundt ekvator.

Men har ikke Norge, langt opp mot den ene polen, fostret mange store oppdagere?