Mange ansikter i mengden

For det første er jeg dårlig på navn. For det andre er jeg enda dårligere på ansikter. For det tredje er det nettopp denne manglende egenskapen - å være god på ansikter og navn - jeg vil måtte trene de nærmeste tiårene.

I teorien er jeg ganske god. Poenget er å linke ting sammen. Om man ser et ansikt som ser ut som en ubåt, og ansiktsinnehaveren heter Frode, kan man bare tenke Flode og das Boot - og vips har man en rar lenke man ikke glemmer så lett. Eller Kåre er han med håret, Nina satt vesina, osv. I teorien er det ganske enkelt. Men i praksis?

I praksis er det for mye å konsentrere seg om. Man prøver å følge med i samtalen og ikke virke som en dust, man ser rundt seg for å se hvilke andre man bør være på nikk med, man lurer på om man beveger hendene for mye eller feil, man frykter man har snørr i nesa eller ser den andre har det, man prøver å huske hvordan denne andre kjente hvem enn han kjente, man gremmes over at den ene vitsen man kom med ikke slo an i det hele tatt, man vrir hodet for å tilpasse vitsen den andres referansebakgrunn og humor, man tenker på i går og i morgen, i stad og om litt. Av en eller annen grunn er det sjelden ansiktet man biter seg merke i. Denne enelleranne grunnen kan selvfølgelig være at man har tilbrakt hele dagen i intens øyeutslitende datamaskinskjermjobbing, at man aller helst bare vil hvile øynene, at man aller helst vil lukke dem helt og spare dem for omverdenens lys. Men det er en dårlig grunn.

For det er ikke alltid ansiktet man husker mennesker på uansett. Det kan hende man husker dem på stemmen, for eksempel. Eller lukten. Eller måten de beveger seg på. Eller latteren. Jeg husker alltid stemmen. Jeg forestiller meg alltid mennesker ut fra deres stemmer først, og først etter hvert fyller jeg ut ansiktet. Med andre ord burde jeg snakke med mennesker hele tiden for å gi dem sjansen til å le meg huske dem. Med andre ord burde jeg ikke la det være avskrekkende at jeg ikke husker hvem enn jeg kanskje skal snakke til - det eneste som er verre enn ikke å huske mennesker, er å overse dem...

For det første er jeg dårlig på navn. Men det er bare en treningssak. For det andre er jeg dårlig på ansikter. Men det er bare en prioriteringssak - og det er uansett kanskje ikke ansiktet som er det viktige. For det tredje vil det bare bli viktigere med tiden. Å gjenkjenne navn. Så for det fjerde er det på tide å begynne treningen.

Om ikke annet så for å gjøre det lettere for det som etter hvert er en liten familie her i leiligheten...