Musikksmak, igjen

På fest. På førtiårslag, som den nest yngste. Eller tredje. På laptopen som styrer musikken. På laptopen koblet til fire enorme høyttalere som spyr ut åttitallsslagere på løpende bånd. Som spilte Strauss (!), wienervalser, da middagen begynte. På en laptop som spiller Tomas Ledin-mix, siden vi nesten er i Sverige, og ABBA, og, takk Gud, litt bra musikk innimellom også. Selv om jeg ikke husker nå var det var som var så bra. Trolig ikke ikke noe jeg ville ha hørt på noe særlig, bare i forhold til Tomas Ledin var det bra.

Det er da man begynner å lure på hva man egentlig prøver på med en blogg. Og hvorfor man sperrer andres musikksjøffling i ti minutter for å skrive ord som dette. (Nå spilles det Ledin her også, men jeg gidder ikke bytte, jeg skriver...) Og hvorfor jeg kommer på at det må skrives midt under en samtale om et eller annet som tross alt var ganske interessant...?

Og så lurer man på hvorfor man plager seg selv med sånne spørsmål, og så lurer man på hvorfor man lurer på hvorfor man lurer, og uendeligheten er i gang. Hver gang uendeligheten begynner, er det noe feil et sted i argumentasjonen.

Så da slutter man og går tilbake til samtalen rundt fruktbordet i kjøkkenet igjen. Ingen vits i å plage seg selv med undringer over førtiåringers musikksmak for lenge.

Ikke alle ting har et svar.