Sent. Trøtt.

Gary Larson var og er en av mine absolutte favoritt-tegnserieskapere. Jeg er ingen ivrig tegneserieleser, men noen får jeg da med meg om det ligger et blad og slenger innenfor rekkevidde. Leser alltid tegnerseriene i Aftenposten, for eksempel, selv om noen av dem bare er irriterende. Aldri Donald, aldri superheltserier, de er for platte på hver sin måte, eller jeg har ikke lært å like dem, noe som går ut på det samme - men samfunnskarikaturerende, satiriske, skråblikkserier sluker jeg rått. Som Bizarro, som Gary Larson. En av mine favorittruter er av en undulat som sitter i et stort gullbur på en vakker strand og har pengesedler som papir - teksten under lyder ca "Polly syntes ikke lottogevinsten hadde forandret livet hans så mye."

Men den jeg har i hodet nå, kanskje den beste av dem alle, er en tegning av en bikube tegnet så man ser innsiden. I det ene hjørnet står det etpar bier i trenchcoat og politiuniform og ser på noen hull. Det rareste er, sier dene ene, at disse hullene ser ut til å ha blitt lagd av steiner som ble kastet *fra innsiden* av bikuben. I den andre enden, innibikuben, sitter det en sammenkrøpet slyngelgutt og smiler.

Men det er ikke det geniale. Det geniale er teksten under, og det er den jeg føler for å påkalle nå. Der står det, fritt etter hukommelsen: "Artist: Gary Larson. Medium: Blekk på papir. Tittel: Det var sent og jeg var trøtt."

Det er sent og jeg er trøtt. I morgen.