Min hånd er ti år eldre

Min hånd er ti år eldre enn i forrige måned. Når jeg pusser tenna, er det dobbelt så mye hardbarkethet og værbitthet i det som holder tannbørsten. Når jeg skriver på data, er det voksne hender, store, litt slitne hender. I alle fall den ene. Når jeg reparerer sykkelbremser, er det med målbevissthet og nødvendighet, ikke med famlende og flitrende usikkerhet. Når jeg drar for gardinene om morgenen, er for å gjøre det penere både utenfra og innefra, ikke for å slippe inn lyset eller for å se hva som skjer utenfor. Når jeg drikker melk fra et glass, er det fordi jeg har gjort det i alle år, ikke fordi jeg trenger det for å vokse. Når jeg vasker opp, er det ikke noe jeg gjør for å imponere eller fordi alle glassene er igjengrodde av møkk, men fordi det *trengs*, fordi det står mye til vask, fordi det er bedre om benken er tom når det kommer besøk. Og det klirrer i vannet som det aldri har gjort før. Når jeg låser døra til leiligheten er det mitt ansvar at ingenting stjeles, ikke en nabo eller en forelder eller en hvem som helst fra hva somhelstpolitiet. Når jeg betaler på butikken, er det med en annen hånd. Når jeg tar en øl på puben, ser de annerledes på meg om jeg drikker med høyre eller venstre. Når jeg snakker om hun som står meg nærmest, bruker jeg helt andre ord, ord osm vokser i munnen og føles for store, som en svamp som dyppes i vann. Og det klirrer så rart, klikkklikk, mot glassene i oppvaskvannet.

Snart gift i en måned. Snart pappa. Vil man noensinne venne seg? Vil det noensinne ikke være annerledes? Håper ikke det, det er en flott verden å sitte stille, se på med store øyne, undre seg over de gode svingene livet tar av og til.