Den norske solguden

Våren er her. Våren er her fordi jeg hver dag denne uka har spist en is i solskinnet før jobb. Sittet og fryst og forbannet meg på at det jammen er godt med is igjen. Når jeg ikke hutrer meg gjennom isen lenger, er det sommer. Våren er her fordi menneskene setter seg i sola foran fontenen på Blindern, og bare i sola, og når skyggen spiser seg innover, flytter de seg bortover, slik at det sitter førti menensker på et stadig mindre solfylt område og ingen i skyggen. Våren er her fordi gamle professorer tar med en stol og setter seg midt i en lang trapp, setter ned professorveska, vender ansiktet mot sola og lukker øynene. Våren er her fordi alle gjør det: finner et solsted, uansett hvor, vender seg mot sola og lepjer i seg de solstrålene de kan. Og ingen som går forbi synes det er noe rart. Det er sånn man tilber solguden her. Våren er her fordi man tilbe igjen.

Selv sitter jeg inne på et lite kontor uten utsikt mot sola eller skyggen der ute, sitter og skriver og sliter ut skuldre og øyne, skjeler og lar høyre hånd massere vesntre skulder og omvendt, går i gangene i korte pauser og veiver med armene, vifter med armene, svinger med armene for å løse opp. Nestren ferdig med norsk og engelsk oversettelse, går over til tysk og engelsk i morgen. Deretter korrektur. Deretter sol og sol og sol og sol og sol og sol og kanskje, etter hvert, sitte i sola på en kafe, sitte i sola med en laptop og skrive. Litt.

Men først skal de være adskilt. Skrive her, norsk solgudtilbedelse der. Takk gud for at jeg er ateist: hadde ikke holdt ut ellers.