Gravferdstaleman?

Jeg er blitt en offisiell gravferdstaler. (Forhåpentligvis, det er ikke helt offisielt ennå, men Human-Etisk Forbund trenger gravferdstalere, og jeg fikk en permen med dikt og info og, så man antar det er i boks.) Jeg skal stå i et ukjent menneskes begravelse og snakke om dette mennesket til andre ukjente mennesker. Jeg skal fortelle en sønn hvordan hans far var, fortelle en mor hvordan hennes datter var, en fetter hvordan hans kusine var, en kone hvordan en mann, en kjæreste hvordan en kjæreste... Og alt med utgangspunkt i en timeskort samtale med sønnen, datteren, fetteren osv på forhånd.

Hvordan ville jeg ha taklet det selv? Om jeg var pårørende i en begravelse og en trettiåring, kanskje tjue år yngre enn meg, kommer og snakker med meg i en time og deretter oppsummerer den avdødes liv på ti minutter? Alt den døde var for meg på under et kvarter?

Jeg ville ikke ha likt det. Men samtidig ville jeg nok ikke tillatt det i utgangspunktet, jeg ville ha holdt den talen selv. Og i min egen oppsummering av et liv ville jeg ha vært så altfor klar over en oppsummering ikke er mulig, det kan bare bli bruddstykker og fragmenter, ikke en ordentlig sammenheng, ikke et livsløp. Og det vet vel de fleste. En gravferdstaler kan ikke vise hele sannheten, ikke en engang en tusendel av sannheten. Han skal bare si noen ord om livet og døden og deretter noen ord om den avdødes egenskaper og evner og interesser og en anekdote eller to og til slutt noe ord om livet og døden igjen. Ingen forventer en biografi.

Hvorfor jeg vil holde taler i gravferder? Oppleve andre ting. På kurset var jeg halvparten så gammel som nest yngstemann, men min beveggrunn er ikke deres: de nærmer seg en alder hvor jevnaldrende begynner å falle fra. Jeg nærmer meg en alder hvor jevnaldrende begynner å avle. Min grunn er mer liv enn død: perspektivet blir mye videre om jeg ikke tillater meg selv å glemme at også Xerxes vil ramle i graven en gang. Liv skapes, liv forgår.

Dessuten er det noe med alvoret som tiltaler meg. Noe med nærheten. Noe med at jeg kan hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon, til og med en eksistensiell situasjon. Å gi noe annet enn den standard svadaprekenen så mange prester holder. Å misjonere for ateismen...?

Nei, faktisk ikke. Mer for å undersøke hvordan verden er og se ting i sammenheng og holde taler i klangfulle kirker og teste egne følelsegrenser. Mer for å... Tja. Mest fordi jeg ble headhuntet på konfirmasjonslederseminar?