...For Xerxes var da en mann...?

Vi vet ikke om Xerxes er en gutt eller jente. Ts mage vokser og buler og i går kunne vi se sparkene, se bevegelsene der innefra, se at noe skjer, ikke bare kjenne det – og fremdeles vet vi ikke om det er en gutt eller jente som sparker. Har det noe å si?

Hadde vi visst kjønnet, hadde vi fått kjønnsspesifikke gaver. Rosa klær til en jente, bilbane til en gutt. (Eller motsatt, vi hadde fått jentegaver til en gutt og guttegaver til en jente nettopp for å ikke å følge det oppgåtte kjønnsrollegavemønsteret.) Hadde vi visst kjønnet, hadde vi lagt planer ut fra bare den ene biten av informasjon. Hadde vi visst kjønnet, hadde vi forestilt oss hamhundet som baby, som skoleleve, som voksen – og alt i kjønnstypiske roller. Kjønnet ville jo ha vært det eneste vi kunne være sikre på. (Og likevel kunne vi ha tatt feil: hvordan er det å forvente en gutt og få en jente eller omvendt? Traumatisk? Helt greit?)

Kjønnet spiller ingen rolle. Det viktige er at det blir et helt menneske som får det godt i verden og gjør godt for andre. Som forelder er man glad i barnet uansett. Kan noen da forklare meg hvorfor jeg forventer en gutt og T forventer en jente?

Ikke det at vi har noe grunn til å forvente noe som helst, men for min del antar jeg det blir en gutt. Jeg betegner Xerxes som en gutt, som 'han', og rykker litt til hver gang noen kaller det en 'hun'. Når vi snakker sammen, tar jeg nesten automatisk og uvilkårlig rollen som den som tror det blir en gutt. Jeg planlegger å spille basket med ham (og slå ham grundig på ren spillforståelse helt til han klarer å dunke over meg), eller å diskutere Kvinnen, det evigste mysteriet av dem alle, med ham. Jeg ser ikke for meg å leke med dukker eller danse ballett.

Det kan bli en jente som slår meg i basket, en gutt som danser ballett, en gutt som leker med oppstæsja dukker, en jente som man kan diskutere Kvinnen med midt i hennes ulykkelige kjærlighet til en venninne. For eksempel. Det aller meste av det jeg ser for meg en gutt vil kunne gjøre med meg, kan også en jente gjøre. Kanskje alt; i alle fall i et samfunn som tillater det. Så hvorfor ser jeg for meg at det er en gutt, og hvorfor føles det som viktig i en liten, avgrenset del av hjernen?

I konfirmantundervisningen denne uka snakket vi om sex og samliv. Det vil si, jeg snakket og stilte spørsmål, de svarte kort og brutalt og delvis ærlig delvis forstillende. Det vil si, gutten svarte. Jentene sa veldig lite. Jeg prøvde og prøvde, stilte åpne spørsmål og konkrete spørsmål lot de få snakke om det som interesserte dem, gikk på lag med dem mot guttene, alt alt. Og likevel var det som om det var et siste hinder jeg aldri kom over, en siste vegg mellom oss som jeg aldri kom over. Derfor er det jeg ser for meg en gutt.

T og jeg har diskutert voldtekt i det siste. Hva er voldtekt, hvem har ansvaret, hva bør man gjøre, hva bør man unngå, hvem rammer det. Jeg skjønner at det er ufyselig. Jeg innser at det er et grusomt overgrep. Men vil jeg noensinne klare å se det så direkte og så ryggradsäkligt som T? Som en jente? Og det er kanskje derfor jeg ser for meg at Xerxes er en gutt.

Jeg vet hvordan det er å være gutt. Jeg har vært der. Jeg kjenner dypt inni meg hvordan man ser på verden, så dypt at det er vanskelig få det fram i ord. Så dypt at det er vanskelig å vite hva av dette verdenssynet jeg egentlig deler med andre gutter og hva som er kultur og hva som bare er mitt eget. Når jeg om ti år, om femten år, ser min sønn, vil jeg vite sånn omtrent hvordan han ser på verden. Vi vil på en eller annen måte ha e fellesgrunnlag. Og det vi skape bånd mellom oss, eller i det minste fra meg, på dette dype nivået.

Men kanskje nettopp disse 10-15 årene avslører det som lange slutninger på feil grunnlag? Eller som kortslutninger? Nå ville Xerxes' kjønn ha vært veldig viktig info simpelthen fordi det ikke ville ha vært så mye annen info. Om ti år har han (hun) eksistert i ti år, ako bogde, og det vil være så mye annen info, så mye som ar skjedd, så mange hendelser og bånd og historier og feilskjær og gode skjær og skjær i sjøen og skjærer i hånda eller på taket, at kjønnet ikke vil ha så mye å si, eller? Eller?

Jeg har hørt kvinner klage over at de ikke har fått en jente eller to. Bare gutter, liksom. Gutter som ikke bryr seg om de typiske jentetingene, ikke sminker seg, ikke shopper, er litt dårlige på empati, ikke klarer å rydde. Gutter, liksom. Men jeg vet ikke om det er kjønnet som avgjør at jeg er rotete og sosialt klavertrampende innimellom. Det er de ti årene, tjue årene, som har formet meg. Kjønnet er bare et vagt rammeverk. Eller?

Xerxes er uansett et guttenavn. Føler at det bør ha noe å si for skjebnens valg av kjønn der inne.