Klø seg i hodet

Aristoteles trodde at mennesker tenker med magen og at hjernen bare er etslags avkjølingsorgan. For det første kan han aldri ha ha vært nord for alpene. For det andre har han aldri vært på orienteringsløp.

Jeg har derimot gjort begge deler. Nord for alpene nesten uavbrutt i tretti år, orienteringsløp i noen år da jeg fremdeles var liten og forsvarsløs. Og begge deler ga meg ugjendrivelige bevis på at hjernen er sete for tankene.

Når man er sulten, romler det i magen, det er en tom, tung følelse som får deg i retning kjøleskapet eller nærmeste kiosk/restaurant/matbutikk. Dessuten holder man seg ofte for magen. Jeg gjør det hele tiden. Det er som om det hjelper å presse litt på magesekken for å lure den til å tro at den ikke er så tom likevel og på den måten bremse signalene opp til hjernen. Det samme gjelder hvis man blir skadet. Hvis man tråkker over, for eksempel, er første instiknt å strekke seg etter foten og helst holde litt på den. Og selv etterpå, når man har skjønt situasjonen og innsett at det absolutt ikke hjelper å holde rundt det skadde området, har man hele tiden instinktive tendenser til å ta på skaden, kjenne på vondten, undersøke og beskytte eller hva det på er man prøver å gjøre.

De delene av kroppen som endrer seg, som er uvante, som er ødelagte eller veldig aktive eller klør – alle deler av kroppen som ikke er i den normale, uusedvanlige, kjedelige posisjonen, tar man sjelden på. Man klør seg der hvor det klør, ikke der hvor det ikke gjør det. Man stryker seg over kinnet når man er nybarbert, man beføler en kvise som sprenger seg fram (og man klemmer på den, om man lar fornuften vike og et feilslått instinkt vinne), man klemmer på albuen når den smerter som om man kunne kurere noe som helst med de sine kald ehender. Alt dette fungerer også på hjernen. Og det er derfor orienteringsløp beviser meg at hjernen er tenkeorganet og ikke en stor vifte.

Orienteringsløp i Norge er ofte en kald affære, spesielt om våren. Og høsten. Og spesielt for de av oss som er forfrosne i utgangspunktet. Da jeg drev med orientering, frøs jeg ofte. Spesielt når jeg måtte skifte til orienteringsutstyret, de underlig tynne fillene og sko som alltid var våte fra forrige løp. Spesielt spesielt når jeg skiftet etterpå og noen ganger, når orienteringshodene kom under huden på meg, når jeg dusjet på standplass med vann som jeg helte fra en gammel kagge. Men, og dette er poenget: klødde jeg meg noesinne i hodet da jeg frøs? Aldri. Jeg slo floker. Så når jeg klødde meg i hodet, hva kom det av da?

De fleste o-løp har fellesstarter. En person i hver klasse (eller en for hver løype) står sin bunke med kart, og på signal løper de fram og tar sitt kart og løper ut i skogen. Dette kartet har man aldri sett før. De flinkeste løp ut uansett, beinet langt ut blant trærne og visste øyeblikkelig hvor de skulle mellom koller og hogstfelt. De nest flinkeste løp ut blant trærne og stoppet et sted hvor ingen så dem for å se på kartet. Det hendte at de stod der så lenge at nestemann tok dem igjen og de kunne stå der sammen. Og de sist flinkeste? De yngste, mest uerfarne, minst orienteringstalentfulle?

De stoppet etter to meter, stirret på kartet, rynket øyenbrynene. Og klødde seg i hodet.

Jeg klødde meg alltid i hodet ut fra start i o-løp. Selv når mamma begynte å erte meg for det, og si det så litt... uerfarent ut, så fortsatte jeg å klø meg på det samme styedet hver gang, langt bak og langt opp på hodet. Det hjalp aldri på frossenheten og jeg klødde meg selv på hete sommerdager, så det kan ikke ha vært for å bli varmere. Men det hjelp alltid på orienteringsevnen, jeg fant alltid ut hvor jeg skulle sekundet etter at jeg klødde meg på riktig sted på hodet (å klø seg i tinningen er bare forvirrende). Altså må tenkevenen være forbundet med hodet, må være i hodet på en eller annen måte.

Hadde jeg visst at jeg motbeviste Aristoteles der jeg stod med kartet opp-ned, hadde jeg trolig ikke følt meg like dum. På den annen side ville selve tanken på at jeg skulle motbevise Filosofen være så hodesprengende at jeg ville ha klødd av meg håret i et desperat forsøk på å få det inn i skallen.