Det skjer noe

Det er politifolk i gata mi. Og ikke bare to, men flere, og de går hit og dit og fram og tilbake utenfor en bygning. Og ikke bare er de innom som snarest, men de har vært her lenge nå og viser ikke tegn til å gå. Spenning i hverdagen.

På kafeen her snakkes det i krokene. Ikke for høyt, og ikke for pekende, men stadig vekk ledes blikkene og oppmerksomheten ut mot dette spennende på utsiden. Hva har skjedd? Har de vært her lenge? Hva gjør de? En mann sier at han tenkte sette bilen fra seg på fortauet nedenfor her, men så så han de uniformerte menneskene, og så tok han heller noen runder rundt kvartalet for å finne en lovlig parkeringsplass.

Det er aldri så mange mennesker her på puben. Jeg har aldri før måttet sette meg på de de høye barkrakkene ved vinduet: alle andre tirsdagskvelder i manns minne har jeg kunnet velge mellom minst to sofaer. OK, det er noen ledige småbord her og der, men de er så trange og inneklemte at det føles påtrengende med min selvlysende laptopmac. Jeg hadde ikke likt om en eller annen pretensiøsitist satte seg ved nabobordet med en laptop og kvasiinellektuelle briller. Det er sjelden så mange mennesker her, sjelden så mange samtaler at musikken overdøves. Men nå er det politfolk utenfor.

Egentlig gjør de ikke så mye. To uniformer står på fortauet, går over veien, står på det andre fortauet, lyser litt på måfå med lommelykter, snakker sammen om viktge ting, lyser litt på måfå igjen. Det er noe med bygningen der borte, noe med parkeringsplassen eller bakgården, noe med noe et sted.

Jeg ser intenst ned i datamaskinen. Jeg vil ikke bli tatt som en medsammensvoren, eller en journalist, noe som kan gå ut på det samme. Jeg vil ikke være en som er mot politiets arbeid, men det er veldig vanskelig så lenge jeg ikke vet hva politiets arbeid egentlig er i dette tilfellet. Jeg skriver om noe helt annet. Jeg bryr meg ikke om hva som skjer utenfor vinduet. Aner ikke om det er noe kriminelt engang. Travelt opptatt.

En politimotorsykkel kommer forbi. Oj, sier mannen i sofaen, nå kommer det enda flere. De to på fortauet stopper sykkelmannen, lyser ham i ansiktet, utveksler noen ord. Øyne i puben. Så nikker han og kjører videre. Stille, uhørlige, skuffede, lettede sukk rundt bordene.

Jeg har egentlig aldri brydd meg om ting som skjer. Ikke sånne ting. Om det stod mange mennesker i ring, ville jeg alltid kaste et blikk eller to og gå videre. Aldri bli stående, aldri være tilskuere til hendelsen. Hva sags sauementalitet er det? OK, en gang syklet jeg opp til sykehuset fordi jeg så sykehelikopteret kom, og ble stående ved sykkelen og stirre på at pasienten ble bært inn, og tutet på av sykebilen fordi jeg stod i veien for den da den kom med pasientens klær eller hva det var, og fikk høre av en kompis at jeg trolig hadde drept pasienten siden jeg sperret veien for sykebilen noen ekstra sekunder – men ellers? Andre ganger? Aldri.

Det står en Securitas-bil inne på parkeringsplassen. Er den full av penger? Er den kapret? Etterlatt der etter et ran? Passer de på den?

Det er en dyp menneskelig impuls å se på ting som skjer, annerledes ting, skremmende ting, ting som involverer biler med blålys. Alle branner trekker til seg tilskuere: ikke bare fordi ild i seg selv er fasinerende, men fordi man vil ha en slags kontroll, man vil vite hva som skjer, hva som forandrer seg, hvem som rammes hvordan av skjebnen denne gang. Men burde man være nysgjerrig som en nabokone eller arrogant som en Arkimedes og rope til invaderende soldater: "Rør ikke mine sirkler, jeg tegner i sanda her, fløtt dere for helvete, invader som gresshopper, jeg bryr meg ikke, men hold dere bare unna mine tegninger."

De to politfolkene setter inn i en bil og kjører? Men oj?

Det har kanskje hendt en gang til. Eller to. Eller noe. At jeg har stirret på hendelser, mener jeg. For er ikke det motsatte et tegn på umenneskelighet? At man ikke bryr seg om menneskene rundt seg?

En politibil til kjører ut av parkeringsplassen? Men oj oj?

Idolet er på den annen side Arkimedes. Finne ut av verden.

Securitasbilen kjører? Oj oj oj? Parkeringsplassen er tom? Men...?

Men på den tredje side ble Arkimedes drept. Og nå skrur de på lyset i kafeen, stenger tidlig i dag. Så alt var bare et skuespill for å trekke kunder hit?

Nei. Men om man er med på at macen er sirkelrund, så er jeg dette lokalets Arkimedes. Det er da noe.

Så lenge jeg ikke blir drept