Heisveis

Gs kontor er i fjerde etasje. G tar heisen. Alltid. I går skulle vi spise lunsj sammen. Jeg gikk trappene ned og kom før ham; jeg gikk trappene opp og kom før ham. Så når er heiser verdt det?

Jeg har en instinktiv aversjon mot heiser. Eller ikke aversjon, men jeg går automatisk mot trappene om det er noen i nærheten. I heiser er det trangt og innesperret. Det lukter svette eller mat av de man heiser med, eller til og med promp, man må anstrenge seg for å følge heiskoden, se et nøytralt sted, man for alle del ikke si morn til en som kommer inn eller hadet idet noen går av heisen (det ble jeg vant til i Köln, en ganske sivilisert og betryggende måte å gjøre det på egentlig), man må ikke nynne for seg selv, ikke snakke i telefonen, ikke puste for tungt gjennom nesa, ikke klø seg, verken kompromitterende eller nøytrale steder, ingenting, bare stå stille og vente på at heisen skal komme fram til etasjen din.

G tok heisen alene. Ikke alle disse tingene er viktige når man er alene i heisen. Faktisk kan det være ganske sjarmerende, ganske så betryggende i en varm, tett kokong. Men da slår moralisten i ryggraden min inn.

Hvorfor skal man ta heisen når man kan gå trappene? I trappene får man mosjon. I heisen bruker man en energi. I heisen kan man bli sittende fast. I trappene kan man stoppe opp, snu når som helst, og man får enslags følelse av hvor høyt opp man skal. Hvor man er i verden når man sitter på kontoret. I heisen er det de samme firkantboksen hele veien. I trappene ser man andre dører, man får med seg hvilke kontorer som ligger i de andre etasjene, man får i gang blodsirkulasjonen og tenker bedre, man kommer som regel før opp (kommer an på heistypen, men), man går aktivt til et sted heller enn å passivt skyfles dit, man kan smile til mennesker man passerer uten å frykte den pinlige situasjonen som oppstår når man smiler og deretter tvinges til å stå ved siden av personen i ti sekunder.

Å ta heis er litt som å kjøre bil overalt. Av og til er det nødvendig, av og til er er det en stor lettelse, men å alltid gjøre det av ren vane? Å ikke gidde å gå to etasjer opp? Hva taper man på å gå i trappene istedenfor? Overskuddskalorier?

Neste gang jeg skal ta lunsj med G, skal jeg printe ut denne bloggposten og spikre den opp på kontordøra hans. Så får han heller ri sine kjeppehester under selve lunsjen og akke seg over at jeg er ekstremt lite effektiv når det gjelder markdsføring og nettverskbygging og sånne ting.

Vi lekte aldri med kjepphester som små, det er kanskje det.