Fabelaktig fremmedhet

Et øyeblikk, bare. Og så en time eller to på følelsen. Et øyeblikk på Victoria Terrasse, med himmelen på vei til å bli helt svart og våren sivende i luften et sted. J og T ved kanten. Utsikt over bygningene som er så merkverdig opplyst. Så fremmed, på en eller annen måte. J og T på vei fra kino via sykkelen til et sted å spise. En stopp, bare. En klem. Følelsen av å være i en fremmed by. Et ukjent sted. Og så flyte på den følelsen helt fram til en ny italiensk trattoria et sted i retning hjem. En helt ukjent by. En fabelaktig følelse.

Jeg vet ikke hva det kommer av, eller om det er annerledes med andre mennesker. Men følelsen av å være et nytt og ukjent sted var ikke skremmende der og da, ikke i det i hele tatt. Tvertimot. Og jeg vet ikke om det skyldtes av at vi hadde vært på kino med halvt uforståelige filmer eller skulle finne et nytt sted å spise, som man alltid gjør i utlandet, men følelsen av å ikke være et sted hvor andre snakket ditt språk, var ikke en utrygg følelse. Absolutt ikke.

Kanskje fordi det er vår et sted bak de smeltende snøhaugene. Kanskje fordi Xerxes begynner å gå fra klump til menneske der inne. Kanskje fordi verdens fremmedhet underbygde vårt fellesskap, vår ikke-fremmedhet, vår likhet, på samme måte som man holder sammen som to nylig innvandrede i et fremmed land. Kanskje fordi vi skal utenlands til det fremmede selv neste år.

Et øyeblikk, bare. Og så en time eller to på følelsen. En fremmed verden. Fremmed i verden, nysgjerrig på verden, som om den var ny på alle mulige måter. Et øyeblikk, bare. Og så til en ny italiensk og litt for fansi trattoria hvor kelneren fikk dobbelt opp med tips.