En fests vellykkethet

Man måler en fests vellykkethet ut fra hvor fint gjestene har det. Men hvordan måler man hvor fint gjestene har det?

I etterkant av bryllupsbursdagsfestmarkeringen har T og jeg diskutert fram og tilbake om hvordan det egentlig var, hvem av gjestene som likte det hele og hvem som ikke følte seg helt hjemme, hvem som ville gå tidlig og hvem som ville bli hele natta. Og de, gjestene (i alle fall noen av dem), har båret ved til det samme bålet og grublisert over hva som forårsaket at han ikke smilte da, at hun ikke lo da, at de ikke snakket med dem der og da til den tiden eller senere.

En rimelig fåfengt øvelse, når alt kommer til alt. For det første fordi det er veldig vanskelig å ikke bare oppfatte hva en annen persons sinnstemning er midt iblant en virvelstorm av andre menneskers sosialisering, men i enda større grad å få med seg hva som egentlig forårsaker denne sinnstemningen. Han smilte kanskje ikke fordi han tenkte på sitt eget bryllup, sin egen skilsmisse, en hendelse i går, fordi han lurte på noe, brydde hjernen med et matematisk problem, funderte på hvordan jobben kom til å være på mandag. Hun lo kanskje ikke fordi hun ikke skjønte at var ment som en vits. Eller omvendt. Vi har allerede konstruert store teorier som har vist seg å være feil: menneskene tenkte helt annerledes enn vi trodde. Og de teoriene vi står igjen med, er alle nokså usikre og skjøre.

Festen var vellyket ut fra hvor mange mennesker som var der og hvor mye liv de skapte. Hvor mye latter, hvor mange samtaler på tvers. Med 50 mennesker sier det seg selv at ikke alle snakket med alle (det ville ha vært 1275 samtaler, om jeg regner riktig, og det ville ha tatt litt tid å gjennomføre alle), noe som var greit nok for de som hadde agg nok til å ikke ville snakke med alle de andre – men det var så mye snakking at de stakkars musikerne ikke spilte mer enn to-tre låter før de ga opp. (Da de senere spilte i ballrommet, ble de utkonkurrert av en gjest... Men de var en flott gave.) Festen var vellykket fordi jeg tidlig var så tom i hodet at jeg bare sløbret rundt og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Fordi T var sliten og jeg var sliten og alle våre familiemennesker hadde sett hverandre og ytret ønske om at vi skulle ta initiativ til flere seinger. Besøk oss mer, sa de.

Det naturlige svaret burde kanskje at de burde besøke oss. At det er lettere å beøke om man har bil og ikke en liten baby, som man har etter hvert. Men det var ikke svaret. Svaret var at ja, vi kommer og besøker dere. Fordi dere var her på festen og gjorde den vellykket. Om dere derimot ikke synes festen var vellykket, om dere mislikte hele tilstelningen, er det et større hinder å komme på besøk.

Men festen var bra. Vi kommer snart.