Om boksboing og motsatsen

Av og til har jeg følelsen av å bo i en boks. Leiligheten er bare flate vegger og flatt gulv og tak, og ikke noe mer. Utenfor vinduet er det former som går over i hverandre, underlaget er ruglete eller bakkete, veggene er byttet ut med horisont eller varierende hus, eller trær, eller bilder, og rett opp er det ikke tak men en uendelighet helt opp til små modulgudommelige satelittene som tar bilder av oss og sammen lager Google Earth. Inne er det helt rett i alle vinkler og helt ensfarget på alle flater, og ikke engang det å ha to eller tre rom kan gjøre noe med det.

Da jeg var liten bodde jeg aldri i bokser. Det kan ha vært fordi jeg aldri var med på å flytte så mye, eller ikke husket flyttingen så lenge, slik at baksiden av bokhylla eller undersiden av sofaen alltid ble et hemmelighetsfullt sted, et sted hvor det ikke lenger var vegg eller gulv, men noe ukjent, urørt, usett. Men det kan også ha noe med at jeg var nettopp liten. Å stå midt i stua i Marcus Thranes gate var ikke å stå mellom fire vegger og to tak, det var å stå mellom to horisonter: spisestua i retning skolen og byen til venstre; stua med tv i retning utenbys slekt til høyre. Det var for mye for min lille hjerne å behandle de to retningene under ett, å subsumere de to forskjellige verdnene under samme kategori - kategori 'rom som er helt firkatet og ser ut som en boks' - og dermed gjorde jeg det heller aldri. Som liten.

Etter hvert ble jeg miljøskadd og voksen. (Eventuelt voksen og miljøskadd.) Etter hvert bodde jeg på hybler som var nettopp bokser: små, firkantede, nesten kvadratiske rom som var sparsommelig møblert med en sofa og et skrivebord som var likt hos alle naboene og hele resten av blokka. Etter hvert kunne jeg ikke annet enn å se min leilighet, mun hybel, mitt rom, min"celle", som en liten boks som oppbevarte meg midlertidig, til det kom andre tider. Etter hvert, med tiltagende vask av rom på egenhånd og ansvar for alt som var der, lærte jeg meg også å ikke se på veggen bak bokhyller som noe ukjent og nesten farlig, men som en samlingsplass for hybelkaniner og andre uhumskheter.

Men det forsvant aldri. Av og til var veggene ikke cellevegger, men individuelle flater som tilfeldigvis hadde slått seg sammen for å beskytte meg mot vær og vind; av og til var taket ikke tak, men en misforstått vegg som ethvert øyeblikk kunne funne på å bytte jobb og bli det den alltid hadde tenkt å bli. Av og til var det plas til mer enn én verden på de små hyblene jeg tok meg råd til å leie.

Som regel er disse bo-tankene på litt avstand. Jeg verken bor i en boks eller i mange verdener, jeg bor bare. Det er så mye annet som opptar hjernen enn hva slags følelser den har for bostedet. Så mange andre følelser den prøver å analysere. Men av og til dukker de opp. Av og til har jeg følelsen av å bo i en boks. Og av og til, litt sjeldnere men langt fra utrydningstruet og forhåpentligvis ikke på vei til å bli det heller, av og til har jeg følelsen fra for lenge siden. At jeg bor midt mellom to imkompatible horisonter, to (eller enda flere) verdener som begge fremdeles er ganske uutforsket.

Nå, akkurat nå, satt jeg og så på datamaskinen og bokhyla ved siden av og skrivebordet og strykebrettet som pt står oppstilt og... jeg fikk den samme følelsen. Leiligheten er alt annet enn en boks. Skrivebordet er en annen verden enn bokhylla. Baksiden av bokhylla er ikke vegg, men ukjent, uoppdaget, spennende, skremmende, fristende. Full av hybelkaniner, sikkert, men det har ikke noe med saken å gjøre. Ikke nå.

Det føltes godt å sitte der å se dumt men intelligent på tingene. Det var bare det jeg ville si.